Syria

Fra forsideoppslag til glemt krise

Det er nå ti år siden krigen i Syria startet. En krig som utløste verdens største flyktningkrise. Leder for Flyktninghjelpens talsmannsarbeid i Midtøsten, Samah Hadid, forklarer hva som må til for å få slutt på lidelsene befolkningen i landet gjennomgår.

Seks millioner syrere er internt fordrevet. Mer enn fem millioner er flyktninger i andre land. Til sammen betyr det at halvparten av den syriske befolkningen har flyktet fra hjemmene sine. Halvparten. Tenk litt på det.

***

Les billedteksten Samah Hadid leder Flyktninghjelpens talsannsarbeid i Midtøsten. Her er hun i et intervju med Al Jazeera i 2020.

De siste ti årene har Samah Hadid jobbet med humanitære saker i Midtøsten. Når jeg spør hva det er med krisen i Syria som motiverer henne i jobben, svarer hun kontant:

– Det internasjonale samfunnets likegyldighet til lidelsene.

De første årene ble krisen i Syria godt dekket i internasjonale medier. Den var umulig å unngå. Bilder av skadde barn i ambulanser, bombede gater og båter fulle av flyktninger på desperat jakt etter trygghet på den andre siden av Middelhavet.

Også var det det uforglemmelige, hjerteskjærende bildet av den lille, livløse kroppen som hadde blitt skylt opp på stranden i Tyrkia. Den lille gutten het Alan Kurdi.

Bildet førte til raseri og en enorm strøm av medfølelse fra mennesker over hele verden. Så ble det stille. Nå er syriakrisen sjelden førstesidestoff.

Les billedteksten Bilder som dette, av syriske flyktninger som krysser Middelhavet i utrygge båter, gikk viralt og vakte oppmerksomhet og sympati verden over. Foto: Yannis Behrakis/REUTERS/NTB Scanpix

– Nå går det tregt, og det er en rådende følelse av å gi opp. Det er det veldig vanskelig å være vitne til som humanitærarbeider. I tillegg er det utrolig frustrerende å registrere den manglende støtten til Syrias naboland. Dette er spesielt vanskelig for meg, siden jeg kommer fra Libanon. De rike landene gjør ikke nok for å få slutt på denne flyktningkrisen, sier Samah.

En forkrøplet region

Majoriteten av syrerne som flyktet fra landet, lever som flyktninger i nabolandene. Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia huser til sammen over fem millioner flyktninger. Bare en liten andel har fått opphold i rike land.

Libanon står overfor en stor økonomisk krise. Da krigen brøt ut, gav landet syrerne midlertidig tilflukt. Tanken var at de skulle kunne reise hjem så snart krigen var over.

Nå, ti år senere, har denne «midlertidige» ordningen blitt mer permanent. Allikevel bor mange familier i skrøpelige telt, og jobbmulighetene er svært begrenset. De lever i limbo.

– Forholdene har bare blitt verre med tiden. De syriske flyktningene som bor i nabolandene lever i fattigdom, ekstrem fattigdom i mange tilfeller. Eksempelvis lever 9 av 10 syriske familier i Libanon i ekstrem fattigdom. Det er liten tvil om at de humanitære behovene bare vil øke, sier Samah.

– I tillegg har bosetningen av syriske flyktninger i rike tredjeland vært skremmende lav. Over hele verden har tallene sunket til sitt laveste nivå siden krisen startet. Det internasjonale samfunnet tar stadig mindre ansvar for å hjelpe syriske flyktninger, og de mest sårbare i verden.

Abd Housny, 50, and his wife, 45, fled Homs in 2015 because of the war and sought refuge in Saadnayel, Bekaa Lebanon. They now live in one of the informal tented settlements with their children and grandchildren. 

"The winter is very harsh in Bekaa, the situation is miserable especially since we live in a tent," says Ab. "We need plastic sheets to cover the walls of the tent so we can prevent the tent from flooding when it rains.”

The Norwegian Refugee Council helped us in many ways in this settlement, especially in the water, sanitation and hygiene sector. They also built a water tank with a filter so the water can be used for drinking as well.

Photo: Zaynab Mayladan/NRC
Les billedteksten Abd Housny og kona flyktet fra Homs i Syria i 2015 og søkte tilflukt i Bekaa-dalen i Libanon. Nå bor de i en av de mange uformelle teltleirene, med barn og barnebarn. – Jeg har slektninger som har sluttet å besøke meg på grunn av boforholdene våre, sier Abd. Foto: Zaynab Mayladan/ Flyktninghjelpen

Syria 2021

“Krigen er over, hvorfor drar de ikke hjem?”

Dette spørsmålet ser vi igjen og igjen i våre sosiale mediekanaler. Når volden ikke lenger skaper overskrifter, er det lett å tro at krigen er over. Men det er langt fra sannheten.

– Vi ser fortsatt krigshandlinger, spesielt nord i Syria. I tillegg forverrer den økonomiske situasjonen i landet seg voldsomt, sier Samah.

Covid-19 pandemien har rammet det krigsherjede landet hardt. Usikkerhet rundt matforsyning er stor, faren for hungersnød er reell og det er ventet at situasjonen bare vil bli verre.

Hvem kan glemme bildene av utbombede bygninger i Syria. Ødeleggelsene har selvfølgelig påvirket vanlige innbyggere voldsomt. En tredjedel av barn og unge får ikke skolegang, og millioner av syrere har ikke tilgang til nok rent vann.

– Det er fullstendig hjerteskjærende. Etter ti år med krig og konflikt har vi vært vitne til forferdelige humanitære konsekvenser, men også ødeleggende følger på andre områder, sier Samah.

– Økonomien har kollapset. Problemene knyttet til matforsyning øker og folk sulter. Ufattelige mengder med infrastruktur har blitt ødelagt. Vi har vært vitne til forferdelige dødstall som følge av krigen. Og ødelagte liv, millioner av ødelagte liv. Derfor er det åpenbart at det vil ta flere titalls år før Syria kan stå på egne ben igjen.

Les billedteksten Kø for å få akutt bistand fra Flyktninghjelpen i januar 2021 Foto: Flyktinghjelpen Syria

Gir nødhjelp midt i konfliktsonen

Flyktninghjelpen er en av få humanitære organisasjoner som opererer i hele Syria. Med den intense konflikten i bakgrunnen, jobber vi for å yte både akutt og langsiktig hjelp til mennesker i nød.

– Flyktninghjelpen har forsøkt å fylle hullene så godt som mulig. Vi sørger for å yte, ikke bare helt avgjørende og akutt humanitær bistand, men også mer bærekraftig bistand over tid, sier Samah.

– Vi tilbyr for eksempel juridisk rådgivning og viktig informasjon om dokumentasjon og identifikasjonspapirer. Det er helt avgjørende for folk, for å få tilgang til grunnleggende tjenester nå og i fremtiden.

– Vi bidrar også med grunnleggende humanitærhjelp, som er essensiell i en krise som dette.

Flyktninghjelpen har sørget for at folk har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitære forhold. Vi har også sørget for undervisning for barn og unge som har fått avbrutt sin normale skolegang. Vi har gjenoppbygd skoler og medisinske sentre. Vår støtte til det syriske folk sprer seg over hele regionen. Vi bistår flyktninger i Libanon, Jordan og Irak.

Men den eneste måten å virkelige bedre livene til syrerne på, er å få slutt på konflikten.

Støtt vårt arbeid i dag.

NRC education team supporting the student after the rehabilitation process is completed – Harasta, Eastern Ghouta
Les billedteksten Flyktninghjelpens utdanningsteam sammen med elevene etter renoveringen av en skole i en drabantby utenfor Damaskus. Foto: Flyktninghjelpen Syria

Hva skjer nå?

Den humanitære situasjonen forverres raskt, både inne i Syria og i den omkringliggende regionen. Jeg spurte Samah hvilken forskjell tiårsmarkeringen vil bety for Syria.

– Tiårsmarkeringen må bety en revitalisering av innsatsen for å få slutt på konflikten, og at man får løst flyktningkrisen, sier Samah. Men hva betyr egentlig det?

Det betyr mer langsiktig assistanse til nabolandene som huser majoriteten av de syriske flyktningene. Noe de vil fortsette å gjøre i mange år.

– Fra dem som fremdeles oppholder seg i Syria, så vel som i nabolandene, hører vi at de ønsker å stå på egne ben. De ønsker å gjenoppbygge både hjem og liv. Så det betyr også å tilby bærekraftig hjelp til landet. På denne måten kan vi bedre forholdene i Syria. Det betyr også å gi økte jobbrettigheter for flyktninger i regionen, slik at de også kan bli selvforsynte.

Men hva kan jeg gjøre for å hjelpe?

I 2003 skrev Susan Sontag boken Regarding the pain of others. Der skrev hun at “på grunn av 24-timers nyhetsdekning, blir vi oversvømt med bilder som tidligere ville sjokkert og indignert. Som et resultat mister vi evnen til å reagere. Medfølelse, strukket til sine grenser, fører til nummenhet.”

Dette kan utvilsomt gjelde for konflikten i Syria, og kan forklare hvorfor vi opplever “likegyldigheten” Samah snakker om.

Men som internasjonalt samfunn må vi fornye innsatsen for å hjelpe syrerne, som er i desperat nød.

– Vi må fortsette å dele historiene til dem som har blitt rammet av konflikten, og sørge for at de ikke blir glemt, sier Samah.

– Gjennom disse ti årene har vi bevitnet grusomme lidelser, men også enestående standhaftighet hos syrere som vært fast bestemt på å skape sin egen fremtid. Vi må sørge for at disse stemmene blir hørt.

Les billedteksten Refugees Welcome Here-marsj I London 2016. Tusenvis av mennesker viste sin støtte til flyktningene. Foto: Matthew Chattle/REX/NTB Scanpix

– Vi må også kreve at rike land gjør sin plikt og støtter de mest sårbare flyktningene. Det innebærer å presse regjeringene til å øke bosetningstakten og sørge for at bistanden til Syria fortsetter, sier Samah.

– Vi må alle stå sammen nå, og bruke tiårsmarkeringen til å virkelig kreve en slutt på denne krisen. Hvis ikke vil den fortsette med uforminsket styrke i årene som kommer.