Anglo Woku never imagined he would be considered a refugee in Sudan in his twilight years. Especially since he left the Southern part of the country for a better life almost 50 years ago.
“I escaped in 1969, shortly after the civil war broke out. I ended up in Khartoum. I was working for the military. I was married, had a family and friends. Sudan gave me a good life,” he said.
The conflict between North and South raged on for 22 years until a peace agreement was brokered in 2005. Then in 2011, the people of the South voted for independence and South Sudan, the world’s youngest nation, was born.
This new dawn however caused all sorts of legal uncertainties for the South Sudanese living in Sudan, particularly in the years following independence.
“I lost my Sudanese identity,” Anglo, 78, explained: “I went from being a public servant to a refugee.”
In 2011 following the independence of South Sudan, Sudan passed laws that had a detrimental impact on the identity of people with Southern heritage.
They automatically lost their Sudanese nationality and were now considered South Sudanese. Even their children, despite being born and raised in Sudan, were given a new nationality. Many people had no intention of returning to South Sudan, a country, largely unknown to them and this created a legal dilemma on questions around their legal status. 
Under the Four Freedoms agreement signed in 2012 between the government of South Sudan and Sudan, South Sudanese were to be granted freedom of movement, residence, economic activity and the right to acquire and dispose property. They were also awarded prima facie refugee status, however the legal status of those who lost their Sudanese identity following the cessation, but with no intention of returning, remains unclear.
Some however made the decision to leave for South Sudan both spontaneously or with the assistance of the UN through facilitated returns.
As part of the organised returns, those willing to repatriate were assembled at departure points. However, in 2013, conflict erupted in South Sudan and the operation was stalled leaving thousands of South Sudanese in limbo and stuck in departure points, to this day.
These departure points, now known as Open Areas, are home to over 31,000 South Sudanese living in nine Open Areas across Khartoum. Anglo is among those languishing in these areas with no rights or access to a decent standard of living.
While registration efforts continue, it is estimated that there are around 154,700 refugees living in nine Open Areas including Um Badda, Jabal Aulya and Sharq El Nile across Khartoum state. They make up approximately 55 per cent of the overall South Sudanese refugee population and are among the most vulnerable members of Sudanese society.
Life is tough in the Open Areas and thousands have limited access to food, water, healthcare or livelihoods. 
“I found myself jobless and homeless with no rights, no identification and I have been here ever since,” Anglo revealed further.
Fondly known as ´the Sultan´, the name given to well-respected leaders in the community, Anglo went from the upper echelons of Sudanese society to being exiled to a dusty, sparce flat land called Nivasha on the edge of Khartoum’s city limits. 
He and thousands more live an invisible existence here, virtually hidden from the rest of the Sudanese population who struggle on with life in a country buckled by years of oppression, debt, government corruption, international sanctions, recurrent drought-related famines and humanitarian chaos. Out of sight and out of mind seems to the policy for urban refugees in modern day Khartoum.
“I did not want to become a refugee. I worked hard as a citizen but this happened. My children have moved back to South Sudan, but my wife is here. My children have jobs and they are safe. We had planned to move back there but there is no way out now. I have no money and we are struck here.”
Like several others, Anglo is a trapped in an administrative quagmire that no organization or agency has the full funding, capacity or support to resolve.
The Commission for Refugees is the body mandated to manage refugee affairs in-country including registration and refugee status determination. It is funded by UNHCR, which maintains a supervisory role, is currently dealing with a backlog on registration. Access to documentation remains a key challenge for all unregistered refugees. Biometric registration is ongoing however it will take time before the backlog is cleared.
The winter sun is setting as we arrive at Nivasha settlement and paints a golden syrupy hue over the far out and forgotten community.
Terra cotta-coloured cuboid homes line the vicinity like blocks on a Tetris game. Curious heads peep out from glassless windows of makeshift shops, indicating some market infrastructure but nowhere near enough to serve the disadvantaged population.
Bells tinkle from under the throats of overburdened donkeys carrying the only available water to the residents. A teenage boy rides on top and raises his thumbs to smile as the camera flashes and lights up the expansive area that will soon be in plunged into darkness.
There is limited electric, running water, and food scarcity plays constantly on the minds of mothers desperate to feed their growing children.
“There is no food,” said 70-year-old grandmother Apuk.
“We are constantly hungry. I have never known hunger until I came to these settlements,” she said.
A handful of local agencies including WFP offer humanitarian assistance to the 11,000 people of the settlement but there are virtually no income-generating activities available to provide a sustainable away from a reliance on aid.
As a result, many residents venture into the nearest neighbourhoods or markets for daily work opportunities. Men find casual labour while the women find cleaning or housekeeping jobs.
“My daughter when she gets work, provides around 50 Sudanese pounds per day (less than a dollar). If we get money, we get a meal once a day. But if she finds no work, we have to search for food in the night to ensure the children get something to eat,” Apuk said.
“We often come home with nothing.”
Like many vulnerable communities around the world, the Covid-19 pandemic has had a crippling economic effect on people fiercely reliant on daily labour wages.
Restrictions and lockdowns forced the city to close and dried up the only work opportunities available to men and women living hand to mouth. The cash-dependent people of Nivasha are no different to the cash-dependents of Naples, Nairobi or New York. Pandemic poverty affects all.
With no adequate health or sanitation facilities around, Nivasha is a welcome host for coronavirus among other diseases. And if anyone is sick, there is no ambulance to take them to a hospital. The nearest hospital is miles away and the only way to travel is an expensive and unaffordable taxi or motorbike ride.
With the recent inflation rate, certain food commodities such as red meat, dairy products and fish are also expensive. Everything is expensive in economically-fragile Sudan.
As Anglo points out, people need more than subsidies to be able to afford to eat, they need opportunity.
“This land is good. It can be productive for food with the use of small backyard land, but the community does not have the support to start food production activities,” he explained.
“If they had their own vegetables, they could eat them and sell them. There are many women here that are farmers. They know what to do. They would like to start farms or shops.”
Apuk reveals that she grew up on a farm in South Sudan and remembers her young life well.
“We had a good life. We had food, plenty to eat. We were fishermen. I miss the taste of fish, I used to eat it every day,” she smiled.
“I feel safe in Sudan but I just want my children to eat. I want them to have some life. I am old but they are not. I have lived and worked in Sudan, but I would like my community to live better,” she said.
Anglo admits life is not what he expected it to turn out but finds comfort in the many friends he has found in the community. As he talks, several men of various ages gather around him in a brotherly circle. “He is a good man,” says George Allam Lolika-Khalil, the Sultan of another camp, “he cares for the community. He tries to make things right for us especially the children.”
Anglo believes that with the new democratic government, Sudan has the potential to grow but he would like to see the refugee community better served and no longer forgotten.
“If they don´t provide livelihood opportunities or training. We will just waste away. We are now known as refugees but many of us have lived here all our life and we just want to continue living without struggling. We just want to feel settled in the country we have always called home,” he said.

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC

Khartoums glemte flyktninger

Anglo Woku hadde aldri forestilt seg at han femti år etter å ha forlatt den sørlige delen av Sudan i søket på et bedre liv, plutselig skulle ende opp som flyktning.

– Jeg kom meg unna i 1969, rett etter at borgerkrigen brøt ut. Jeg endte opp i Khartoum. Jeg jobbet for militæret. Jeg giftet meg, fikk familie og venner. Sudan gav meg et godt liv, sier han.

Konflikten mellom nord og sør raste i 22 år, inntil en fredsavtale ble underskrevet i 2005. I 2011 stemte innbyggerne i sør for uavhengighet. Sør-Sudan, verdens yngste nasjon, ble født.

– Jeg mistet min sudanske identitet

Opprettelsen av en ny stat førte imidlertid til en hel del juridiske usikkerheter for sørsudanere som bor i Sudan, særlig i årene rett etter uavhengigheten.

– Jeg mistet min sudanske identitet, forklarer 78 år gamle Anglo. – Jeg gikk fra å være en offentlig tjenestemann til å bli en flyktning.

Etter at Sør-Sudan ble uavhengig innførte Sudan nye lover. Mennesker med bakgrunn fra Sør-Sudan mistet automatisk sin sudanske nasjonalitet, og ble nå ansett som sørsudanske. Også barna deres, selv om de var født og oppvokst i Sudan, fikk en ny nasjonalitet.

Mange hadde ingen planer om å flytte tilbake til Sør-Sudan, et land de ikke kjente til. Andre bestemte seg for å returnere til sitt nye hjemland.

Et program for organiserte returer ble innført, og de som var villige til å vende hjem ble samlet på ulike avgangspunkt. I 2013 brøt det derimot ut konflikt i Sør-Sudan, og operasjonen ble satt på vent. Tusener av sørsudanere gikk plutselig en usikker fremtid i møte.

Disse avgangspunktene, kjent som «åpne områder» er spredt over hele Khartoum, og er nå hjem til over 150.000 sørsudanske flyktninger. De utgjør over halvparten av flyktningene fra Sør-Sudan, og er blant de mest sårbare i det sudanske samfunnet.

Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over, inkludert Sudan. Støtt vårt arbeid i dag.

Les billedteksten De såkalte «åpne områdene» er nå hjem til over 150.000 sørsudanske flyktninger. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

En usynlig tilværelse

Anglo er en av dem som befinner seg i et slikt åpent område, uten noen rettigheter og uten muligheter til å oppnå en anstendig levestandard.

– Jeg var plutselig jobbløs og hjemløs, uten noen rettigheter eller form for identifikasjon, og jeg har vært her siden, forklarer han.

Anglo er kjent som «sultanen», et kallenavn som gis til respekterte ledere i samfunnet. Han gikk fra en tilværelse i de øverste sjiktene i det sudanske samfunnet, til å bli forvist til et støvete, flatt område på kanten av Khartoums bygrenser, kalt Nivasha.

Jeg ville ikke bli en flyktning. Jeg arbeidet hardt, men så skjedde dette.
Anglo Woku

Sammen med tusenvis av andre lever Anglo en usynlig tilværelse her, gjemt bort fra resten av den sudanske befolkningen, som strever videre med livet i et land preget av mange år med undertrykkelse, gjeld, korrupsjon, sanksjoner, tørke og humanitært kaos.

– Jeg ville ikke bli en flyktning, sier han. – Jeg arbeidet hardt, men så skjedde dette. Barna mine har flyttet tilbake til Sør-Sudan, men kona mi er her. Barna mine har jobber og de er trygge. Vi hadde planlagt å flytte tilbake, men det er ingen utvei nå. Jeg har ingen penger, og vi sitter fast her.

Som så mange andre er Anglo fanget i en administrativ hengemyr som ingen organisasjon har finansiering, kapasitet eller støtte til å løse. Flyktningkommisjonen henger etter med registering, og tilgang til dokumentasjon er ennå en utfordring for uregistrerte flyktninger.

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Les billedteksten Da vi ankom det glemte samfunnet, badet bosettingen Nivasha i vintersol. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

– Vi er sultne hele tiden

Vi møtte Anglo og andre flyktninger fra Sør-Sudan da vi besøkte bosettingen i Nivasha. Vintersolen var i ferd med å gå ned da vi kom dit, og malte hele det glemte samfunnet i en gylden glød.

Langs gatene ligger små brune, firkantede hjem. Nysgjerrige hoder titter ut fra glassløse vinduer i provisoriske butikker, et tegn på at det finnes infrastruktur her, men ikke i nærheten av nok til å betjene alle som bor her.

Overbelastede esler bærer det eneste tilgjengelige vannet frem til beboerne. Elektrisiteten er begrenset, og mangelen på mat er en stadig bekymring for mødre desperate etter å mette barna sine.

Vi er sultne hele tiden. Jeg hadde aldri kjent på sult før jeg kom hit.

– Det er ikke nok mat, forteller den 70 år gamle bestemoren Apuk. – Vi er sultne hele tiden. Jeg hadde aldri kjent på sult før jeg kom hit.

En håndfull lokale organisasjoner, inkludert Verdens matvareprogram, tilbyr humanitær assistanse til de 11.000 menneskene som bor i Nivasha. Men det er så og si ingen inntektsgivende aktiviteter som kan gi menneskene her en mulighet til å livnære seg selv.

Som et resultat av dette drar flere av beboerne til nærliggende nabolag og markeder på jakt etter arbeid. Mennene finner vanligvis forskjellige håndverksjobber, mens kvinnene arbeider innen rengjøring og med andre husholdningsjobber.

– Når datteren min finner arbeid får hun rundt 50 sudanske pund per dag (mindre enn 1 US dollar). Hvis vi får penger, får vi ett måltid om dagen. Men om hun ikke finner noen jobb, må vi lete etter mat for å sikre at barna får noe å spise, sier Apuk.

– Ofte kommer vi hjem tomhendte.

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Les billedteksten 70 år gamle Apuk vokste opp på en gård i Sør-Sudan og husker ennå godt barndomsårene sine. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Menneskene trenger muligheter, ikke pengestøtte

Som i mange sårbare samfunn rundt i verden har Covid-19-pandemien gjort ting vanskeligere for menneskene som bor her. De fleste er avhengige av daglig arbeidslønn. Byen som ligger i nærheten måtte stenge ned på grunn av restriksjoner, og jobbmulighetene forsvant.

Uten tilstrekkelig helse- og sanitæranlegg er Nivasha forsvarsløs mot både koronaviruset og andre sykdommer. Dersom noen blir syke fins det ingen ambulanse som kan ta dem til sykehuset. Det nærmeste sykehuset er mange mil unna, og den eneste måten å komme seg dit på er en dyr tur med drosje eller motorsykkel.

Mange av kvinnene her er gårdbrukere. De vet hva som må gjøres.
Anglo Woku

Med den siste inflasjonen har også maten blitt dyrere. Alt koster mye i et økonomisk sårbart Sudan. Anglo påpeker at menneskene her trenger mer enn pengestøtte for å kunne spise, de trenger muligheter.

– Jorda her er bra. Vi kunne ha dyrket mat i små bakgårdshager, men samfunnet her har ikke nok støtte til å starte matproduksjon, forklarer han.  

– Dersom folk hadde hatt egne grønnsaker kunne de ha spist dem og solgt dem. Mange av kvinnene her er gårdbrukere. De vet hva som må gjøres. De har lyst til å etablere gårdsbruk og starte butikker.

– Vi vil bare høre til et sted

Apuk forteller at hun vokste opp på en gård i Sør-Sudan, og hun har mange minner fra sine yngste år. – Vi hadde et godt liv. Vi hadde mat, mer enn nok å spise. Vi var fiskere. Jeg savner smaken av fisk, jeg pleide å spise det hver dag, smiler hun.

– Jeg føler meg trygg i Sudan, men jeg ønsker at barna mine skal få spise. Jeg vil at de skal ha et liv. Jeg er gammel, men det er ikke de. Jeg har levd og jobbet i Sudan, men jeg ønsker at samfunnet mitt skal få det bedre.

George Allam Lolika-Khalil, one of the so-called sultans in the Nivasha open areas where refugees from South Sudan are living. 

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Les billedteksten George er «sultan» i et av de andre «åpne områdene», og er god venn med Anglo. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Anglo innrømmer at livet ikke har blitt som han trodde, men han finner trøst i de mange vennene han har fått i samfunnet. Flere menn i forskjellige aldre samler seg rundt ham mens han prater.

– Han er en god mann, sier George Allam Lolika-Khalil, «sultanen» i en annen leir. – Han bryr seg som samfunnet sitt. Han prøver å gjøre ting bedre for oss, spesielt for barna.

Anglo mener at Sudan kan bli et bedre sted å leve med den nye demokratiske regjeringen. Men han vil gjerne se at menneskene i bosettingene ikke lenger blir glemt.

– Hvis de ikke tilbyr noe starthjelp til å skape et levebrød kommer vi bare til å visne bort. Nå er vi kjent som flyktninger, men mange av oss har levd hele livet vårt her og vi ønsker bare å fortsette å leve uten å måtte streve, sier Anglo.

– Vi vil bare høre til i det landet vi alltid har kalt hjemme.

Les mer om vårt arbeid i Sudan

Støtt vårt arbeid