De overlevendes eneste ønske
Ménaka er en av Malis ti regioner. Regionens hovedstad, Ménaka by, er omkranset av bygninger bygget av rød gjørme, og sammenflettede veier med esel-vogner og handelsfolk som selger grillet kjøtt. Kakofonien av lyder og det idylliske landskapet skjuler nesten det faktum at denneavsidesliggende delen av Mali er midt i en alvorlig humanitær krise.
I 2012 tok en væpnet gruppe kontroll over en stor del av det nordlige Mali. Ustabiliteten som fulgte førte til fremveksten av flere ikke-statlige væpnede grupper, og gjentatte voldelige angrep på sivile. Til tross for at en fredsavtale ble underskrevet i 2015, er mange av gruppene fortsatt aktive. Det forekommer jevnlige sammenstøt med Malis væpnede styrker, og gruppene kjemper ofte seg imellom. Disse sammenstøtene fører stadig til at mange må legge på flukt.
I mars 2022 drev nye kamper mellom ikke-statlige væpnede grupper i Ménaka flere landsbyboere på flukt. De ble tvunget til å søke relativ sikkerhet i Ménaka by. Ankomsten av familier på flukt preger byen. Mange ble ønsket velkommen i private hjem, mens andre familier, som ikke har noe annet sted å dra, har samlet seg i midlertidige leirer rundt om i byen.
Denne flyktningkrisen er en av de mest forsømte i verden.
De uhørte historiene
Siden situasjonen til menneskene som er berørt av denne krisen er så dårlig kjent og forstått, gjorde vi avtaler med en lokal leder i Ménaka by for å se om vi kunne møte noen av familiene som har flyktet. Vi ønsket å høre historiene deres og dele dem med verden.
Ved ankomst i en av de midlertidige leirene samlet dusinvis av nysgjerrige tilskuere seg. Noen slo seg ned på matter mens andre valgte å bli stående. Alle var ivrige etter å delta i det som viste seg å være et improvisert forum for å dele historiene sine.
Etter hvert som spenningen vokste, oppmuntret en eldre mann publikum til å roe seg ned, og den høylytte, begeistrede lyden forvandlet seg til stille mumling da møtet begynte.
Nesten alle som var til stede var menn. Todante Wallet Mohammed var en av få kvinner. Hun hadde funnet plass i front av gruppen, og snakket lidenskapelig om det hun hadde opplevd.
Todantes prøvelse
– Akkurat nå er Gud og barna våre det eneste vi har, vi har ingenting annet, sa Todante.
Det er nærmest umulig å beskrive med ord hvilket tap Todante (63) har opplevd som følge av denne konflikten. Hun er enke, og i løpet av ti år har hun mistet både mannen sin og seks av sine ti barn. Hennes fire gjenlevende barn er sammen med henne i Ménaka by.
I landsbyen Tamalet, rundt 150 km fra Ménaka by, var Todante president i den lokale kvinnegruppen. Hun og de andre kvinnene i gruppen bidro jevnlig med småbeløp til en kollektiv pott som hun administrerte. Pengene ble brukt til å støtte gruppens medlemmer når behovet meldte seg. Men i begynnelsen av mars, under volden som til slutt tvang henne og barna hennes til å flykte, brente angripere ned kvinnegruppens lokale og stjal 2 millioner CFA (omtrent 32.000 NOK) i kontanter. De ødela også gjenstander verdt minst 1 million CFA, og brente alle gruppens dokumenter.
– Vi trenger hjelp etter å ha mistet alt dette. For vi kan ikke bli her uten å gjøre noe. Vi trenger mat til våre foreldreløse barn, enker og de blant oss som er blinde, i tillegg til de som er fattige og sårbare, sier Todante.
Amadous valg
Amadou Ag Baye var også på møtet da Todante delte sin historie. Etter å ha fått vite at han bodde i en annen leir, avtalte vi å møte ham dagen etter for å høre hans historie også. Da vi kom inn på stedet pekte han på et delvis tilbaketrukket område og forklarte at kvinnene der var enker og sørget kollektivt over ektemennene som hadde blitt drept i begynnelsen av mars.
Vi gikk litt lenger og nådde stedet der han og familien bodde. Det var et enkelt telt, med et presenningstak støttet opp på fire treben.
Amadou forklarte at de reiste til Ménaka by at etter angrepet i Tamalet, og at det var et strategisk valg.
– Vi bestemte oss for å dra til Ménaka by fordi vi ville være trygge. Men vi kom også hit for at de frivillige organisasjonene skal se oss og vite at vi er her, og at det er foreldreløse barn, enker og mennesker som har forlatt alt blant oss.
Amadou forsto at situasjonen hans var ukjent, og at for å øke sjansen for å motta hjelp måtte han og andre som ham først bli sett. Menneskene som er berørt av konflikten trenger at deres stemmer og historier blir hørt.
– Det vi trenger mest akkurat nå er mat. Deretter trenger barna en utdanning, og vi trenger jobber. For med arbeid og egne hender vil vi kunne forsørge oss selv.
En oppmuntrende lokal respons
Etter at Todante og Amadou kom til Ménaka by fikk de hjelp av vertssamfunnet. Hjelpen kom ofte i form av mat eller liggeunderlag og kjøkkenutstyr. Vi snakket med Ayouba Ag Nadroune, en lokal samfunnsleder, og spurte ham hvordan lokalsamfunnet kunne være så rause når de selv hadde så lite.
– Vi bidro med det lille vi har for å kunne forsørge familiene som er på flukt. Det var et enkelt valg for oss, fordi dette er våre slektninger. Men det lille vi har delt med dem er ikke nok. Det er fortsatt så mye som trengs.
Hjelpen fra vertssamfunnet har vært avgjørende, men det er ikke nok til å møte de store behovene. Mens vi lytter til stemmene til menneskene som lider, må det internasjonale humanitære samfunnet trappe opp innsatsen for å nå samfunn som er berørt av krisen i Mali, og gi akutt hjelp til dem som trenger det.
