70,8 millioner på flukt

Ulikhet og marginalisering er viktige faktorer som utløser konflikter. Dette er et globalt fenomen som gjør seg gjeldende i så ulike geografiske områder som Myanmar, Afghanistan, store deler av Midtøsten, Sahelbeltet i Afrika og Colombia. Det er spesielt illevarslende når ulikheten går etter etniske og religiøse skillelinjer, og myndighetene ikke har politisk vilje eller er ute av stand til å gjøre noe med situasjonen før voldshandlinger bryter ut. Denne type konflikter, der en hel gruppe defineres som fiende, rammer sivilbefolkningen spesielt hardt. Drivkrefter bak organisert vold kan være både opprørsgrupper, kriminelle gjenger eller eliter som tyr til vold for å fremme sine egne interesser.

Over halvparten av verdens flyktninger og fordrevne er barn. Dagens væpnede konflikter, som i økende grad rammer byer og tettbygde strøk, gjør barn spesielt sårbare. Mange steder, for eksempel i Syria og Jemen, ser vi at skoler og sykehus er mål for angrep. Barn får hverken utdanning, nok mat eller helsehjelp. 

Flere konflikter vedvarer ikke bare i årevis, men i flere tiår. Palestinere som var barn på 1960-tallet har nå blitt besteforeldre, og deres familier er fremdeles på flukt. Faren med de langvarige konfliktene er at de blir ansett som «normaltilstanden» i et land, noe som igjen lett fører til givertretthet og dermed mindre penger til hjelpearbeidet. 

Sett i et globalt perspektiv har det vært utviklingen i Afrika sør for Sahara og Midtøsten som har gitt størst grunn til bekymring de siste årene. I områder sør for Sahara ble 7,4 millioner mennesker drevet på flukt i eget land på grunn av konflikt og vold i 2018. I 2017 var tilsvarende tall 5,5 millioner. 670.000 afrikanere flyktet til andre land i 2018.

Det har vært et klart mønster de siste årene at afrikanske fluktkriser dominerer Flyktninghjelpens neglisjertliste. Sju av ti land, og de fire første på årets liste, er afrikanske. 

En årsak er at langvarige konflikter som i Den demokratiske republikken Kongo, Den sentralafrikanske republikk og Mali fortsetter. Men samtidig har flere nye lokale konflikter i land som Kamerun og Etiopia kommet til. Den demokratiske republikken Kongo toppet Flyktninghjelpens liste over verdens ti mest neglisjerte kriser i 2018, og er nummer to på årets liste.

Da Etiopia og Eritrea undertegnet en fredsavtale i juli 2018, steg håpet om en positiv utvikling på hele Afrikas horn, en av Afrikas mest konfliktfylte regioner. Grensekrigen mellom de to landene startet i 1998 og kostet minst 80.000 mennesker livet. Det kan synes som et paradoks at til tross for mange positive politiske endringer i Etiopia og inngåelse av fredsavtale med Eritrea, hadde landet verdens høyeste antall nye internt fordrevne i fjor. Hele 2,9 millioner ble fordrevet fra sine hjem bare i 2018. Lokale og etniske konflikter har spredt seg til nye områder. En viktig faktor er tørke som har økt konkurransen om jord og knappe ressurser. Etiopia huser også nesten én million flyktninger, de fleste fra naboland som Eritrea, Somalia og Sør-Sudan.

I Sahel-beltet som strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet sør for Sahara, er millioner av mennesker på flukt i noen av verdens fattigste og mest sårbare stater. Dette fører ikke bare til enorme humanitære kriser, men hindrer utvikling i store deler av regionen. EU og det internasjonale samfunnet har i stor grad vært fokusert på sikkerhetstiltak for å stanse migrasjonsstrømmen til Europa uten i tilstrekkelig grad å bidra med midler for å fylle de enorme humanitære behovene. I 2018 ble kun 58 prosent av FNs nødhjelpsappell for regionen finansiert. Dette betyr at mange med store behov ikke fikk tilstrekkelig hjelp, mens andre ikke fikk hjelp i det hele tatt.

Konflikten i Mali, som brøt ut i 2012, har store ringvirkninger for flere land i Sahel-regionen. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg ytterligere i 2018 og antallet mennesker drevet på flukt ble mer enn tredoblet sammenliknet med året før. Volden har spredt seg fra nord til mer sentrale deler av landet. Bare fra januar og til mai 2019 ble 133.000 mennesker fordrevet fra sine hjem på grunn av vold og militære operasjoner. Det er stor fare for at konflikten forsterkes ytterligere i 2019. Den har også store negative humanitære og sikkerhetsmessige konsekvenser for nabolandet Burkina Faso. 

Den væpnede konflikten i Nordøst-Nigeria fortsetter å påvirke alle landene rundt Tsjadsjøen. Angrep fra den nigerianske opprørsgruppen Boko Haram har rammet både Niger, Tsjad og Kamerun og det er stor frykt for at volden i regionen vil spre seg til nye områder.

I 2018 økte volden og den politiske uroen dramatisk i de engelskspråklige provinsene i Kamerun. Demonstrasjoner og protester mot myndighetene i 2016 førte til sammenstøt og senere til væpnet konflikt. Rundt en halv million mennesker er nå fordrevet fra sine hjem i de engelskspråklige provinsene i Kamerun, og 250.000 er internt fordrevet helt nord i landet der også 79.000 nigerianske flyktninger oppholder seg. I tillegg har over 250.000 flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk oppholdt seg i Kamerun siden 2014.

Den sentralafrikanske republikk var i 2018 verdens tredje verste humanitære krise, etter Jemen og Syria, målt i andelen av befolkningen som er avhengig av nødhjelp. En av fire innbyggere er på flukt. I fjor bidro giverland med mindre enn halvparten av midlene som var nødvendig for å møte de humanitære behovene i landet. Regjeringen undertegnet en fredsavtale med 14 opprørsgrupper i landet i februar 2019. Fredsavtalen er den sjuende i rekken siden 2012. 

I Sør-Sudan var 1,9 millioner mennesker på flukt inne i landet ved inngangen til 2019. 2,3 millioner flyktninger fra Sør-Sudan befant seg i nabolandene. Partene i konflikten signerte en fredsavtale i september 2018, men har ikke klart å danne en overgangsregjering. Selv om kamphandlingene er redusert, fortsetter volden flere steder i landet. I mellomtiden forverres den humanitære situasjonen. Hjelpearbeidet er kritisk underfinansiert, og millioner av mennesker står overfor en voksende sultkrise.

I Nord-Afrika forverret situasjonen i Libya seg kraftig i 2018. Minst 70.000 ble drevet fra sine hjem på grunn av vold og konflikt det året. Dette er over dobbelt så mange som året før. Kamphandlinger i og rundt byer har ødelagt infrastruktur og tilgang til basistjenester. Våren 2019 er det nye kamper i hovedstaden Tripoli.

Den humanitære krisen i Somalia strekker seg over flere tiår. Kombinasjonen av konflikt og tørke driver fremdeles hundretusenvis av mennesker på flukt hvert år. Over 578.000 mennesker flyktet innad i Somalia som et resultat av konflikt og usikkerhet i fjor. Dette er en økning på 50 prosent sammenlignet med 2017. Bare i løpet av de første tre månedene i 2019 flyktet mer enn 137.000 mennesker på grunn av konflikt eller tørke, ifølge FN. Som i flere andre humanitære kriser i Afrika, har redusert støtte til hjelpearbeidet i Somalia ført til kutt i grunnleggende hjelp som mat, vann, helse og utdanning til mennesker på flukt.

I Øst-Afrika ble støtten til hjelpearbeidet i viktige vertsland for flyktninger som Uganda, Kenya og Tanzania kuttet kraftig i 2018. Tanzania huser 318.000 flyktninger, i hovedsak fra DR Kongo og Burundi. Kun 27 prosent av nødhjelpsappellen for 2018 ble dekket. Rike land, som selv fører en stadig mer restriktiv flyktningpolitikk, støtter i mindre grad de landene som fremdeles tar imot et stort antall mennesker på flukt. De østafrikanske landene huser rundt to millioner flyktninger. Samtidig stuper totaltallet som ankommer Europa.

Sikkerhetssituasjonen er blitt forverret i stadig større områder i Afghanistan og de sivile tapstallene i 2018 var rekordhøye. 3.800 sivile ble drept og over 7.000 skadet. Parlamentsvalgene i oktober 2018 ble også et av landets blodigste. I juli 2018 ble store områder rammet av tørke, og i løpet av året hadde kombinasjonen av konflikt, tørke og sult drevet 807.000 på flukt. Over 371.000 ble internt fordrevet i Afghanistan som et direkte resultat av konflikt i 2018. Totalt er 2,6 millioner på flukt inne i Afghanistan på grunn av vold og konflikt. I tillegg lever rundt 3 millioner som flyktninger utenfor landet, de aller fleste i Iran og Pakistan. Hundretusener av flyktninger føler seg tvunget til å vende tilbake til det krigsherjede landet fra nabolandene. 7 av 10 av dem som vender tilbake blir tvunget til å flykte igjen, viser en rapport fra Flyktninghjelpen.

I august 2017 flyktet 750.000 fra den muslimske minoriteten rohingya fra delstaten Rakhine i Myanmar over grensen til nabolandet Bangladesh. Her befinner de seg i en fullstendig limbosituasjon – nektet formell flyktningstatus av regjeringen i Bangladesh og i praksis uten mulighet til å vende tilbake til Myanmar hvor de frykter vold og forfølgelse. Til tross for forsøk fra det internasjonale samfunnets side for å få myndighetene i Myanmar og Bangladesh til å legge til rette for en trygg, frivillig og bærekraftig tilbakevending, har det ikke vært noen fremgang å spore. Nærmere én million royhingyaer oppholder seg nå i 34 overfylte leirer inne i Bangladesh langs grensen mot Myanmar. Bare i Kutupalong-leiren, som er verdens største, oppholder det seg 632.000 flyktninger. Hjelpen de mottar er svært begrenset og tilgangen til basistjenester som helse, utdanning og husly er svært begrenset. Bangladesh har tatt imot svært mange flyktninger på kort tid og dette har påvirket situasjonen for lokalbefolkningen som har knappe ressurser. Inflasjon og overskudd på billig arbeidskraft har ført til lokale spenninger.

Inne i Myanmar har angrep fra opprørsgruppen Arakan Army og motangrep fra de militære fordrevet 33.000 mennesker i Rakhine og Chin-statene de fire første månedene i 2019. Dette vil også ytterligere komplisere en eventuell retur av royhingyaflyktninger fra Bangladesh. 

Nordøst i Myanmar har regjeringen og Kachin Independence Army (KIA) fornyet den midlertidige våpenhvilen, men faren er likevel stor for nye kamphandlinger og fordrivelser i området. Myanmar er svært utsatt for naturkatastrofer. I august og september 2018 ble 150.000 mennesker fordrevet fra sine hjem sørøst i landet på grunn av flom.

EUs avtale med Tyrkia har ført til at ankomstene fra Tyrkia til Hellas har blitt redusert med mer enn 90 prosent siden toppåret 2015. Det har imidlertid vist seg vanskelig å returnere asylsøkere fra Hellas til Tyrkia. EU krever at Hellas selv skal ta ansvar for alle asylsøkere som ankommer, og flere land, deriblant Norge, har begynt å returnere asylsøkere tilbake til Hellas. Dette har ført til at tusenvis av asylsøkere må leve under kritikkverdige forhold i overbelastede mottakssentere. Særlig alvorlig er situasjonen i flyktningleiren Moria på den greske ferieøya Lesbos.

Italia har brukt avtalen med Tyrkia som modell for å hindre at flyktninger tar seg over Middelhavet fra Libya, og betaler libysk kystvakt for å stanse flyktninger og migranter utenfor kysten og sender dem til interneringssentere hvor mange utsettes for brutale overgrep. Italias innenriksminister, Matteo Salvini, har nektet båter som har tatt opp flyktninger og migranter i havsnød å legge til i italienske havner, og truer med å bøtelegge frivillige organisasjoner som bryter forbudet. Tiltakene har ført til en nedgang på over 80 prosent i antall ankomster av flyktninger og migranter som kom sjøveien til Italia i 2018, sammenlignet med 2017.

Etter at det har blitt vanskeligere å ta seg til Italia og Hellas, har ruten fra Marokko til Spania blitt den viktigste, og hadde i 2018 en økning på mer enn 160 prosent fra året før, og mer enn ti ganger så mange som i 2015. Totalt var det likevel 24 prosent færre som tok seg over Middelhavet i 2018 sammenlignet med 2017, og 84 prosent færre enn i 2015. Andelen som mister livet under overfarten har gått opp som følge av at de må velge farligere ruter og at den libyske kystvakten, som nå patruljerer kysten, mangler den redningskompetansen som den europeiske redningstjenesten har. Hele sju prosent av alle som la ut på reise over Middelhavet mistet livet i 2018. 

EU og Den arabiske liga møttes i februar 2019 for å diskutere samarbeid knyttet til migrasjon. EU håpet å få til avtaler med land i Nord-Afrika som ligner på avtalen med Tyrkia, men både de aktuelle landene og Den afrikanske union var sterkt kritiske til dette.

Til tross for den kraftige nedgangen i ankomster over Middelhavet, søkte 580.000 om asyl i EU i 2018, noe som viser at menneskesmuglere finner nye måter å ta seg inn i Europa når andre stenges. Dette er en liten nedgang fra året før, og halvparten så mye som i 2015 og 2016, men fortsatt langt høyere enn det som var vanlig før 2015. 

Tyskland er det landet som tar imot desidert flest asylsøkere. På de neste plassene kommer Frankrike, Hellas og Spania. Nedgangen er størst i Skandinavia, noe som blant annet skyldes grensekontrollene som gjør det vanskeligere å ta seg nordover i Europa. Norge tok imot kun 2.655 asylsøkere, noe som er det laveste siden midt på 90-tallet.