Den glemte fluktkrisen i Kamerun

Trebarnsmoren Fadimatou Ibrahim

Trebarnsmoren Fadimatou Ibrahim (27) flyktet fra Den sentralafrikanske republikk til Kamerun i 2014. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen.

Trebarnsmoren Fadimatou Ibrahim (27) flyktet fra Den sentralafrikanske republikk til Kamerun i 2014. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen.

Da volden eksploderte i Den sentralafrikanske republikk, flyktet tusenvis av familier over grensen til sikkerhet i Kamerun. Der ble de tatt godt imot. De fikk mat og husly. Nå har det gått over syv år, og flyktningene er glemt.


I 2013 eksploderte den politisk og sekterisk volden i Den sentralafrikanske republikk. Innen utgangen av året hadde store mengder mennesker flyktet fra hjemmene sine og søkt trygghet i andre deler av landet. Mange mente det var tryggest å forlate landet, og flyktet over grensen til Kamerun.

Syv år senere er det omkring 290.000 flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk i Kamerun. I følge ACAPS lever omtrent 30 prosent av disse flyktningene i flyktningleirer.

Inngangen til flyktningleiren Lolo.

Inngangen til flyktningleiren Lolo. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Inngangen til flyktningleiren Lolo. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpen er til stede i verdens mest neglisjerte kriser og gir hjelp til dem som trenger det. Støtt vårt arbeid i dag.

Trebarnsmoren Fadimatou (27) flyktet fra den sentralafrikanske republikk og kom til Lolo-leiren i 2014. Hun er en av over 12.000 mennesker som nå bor i leiren som blir drevet av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Livet i leiren har ikke vært lett. Blant annet får hun ikke de samme matforsyningene hun pleide å få.

På grunn av manglende økonomisk støtte har Verdens matvareprogram (WFP) blitt tvunget til å drastisk redusere støtten til flyktningene i øst-Kamerun, med så mye som 50 prosent.

– I begynnelsen fikk vi mat, men de tre siste årene har vi ikke fått noen støtte. Så nå er det slik at hvis naboene våre får noe, deler de med oss, slik at vi har noe å spise.

Fadimatou bor i et lite hus med stråtak. Et tak som tilbyr liten beskyttelse i regntiden.

Fadimatou

Fadimatou har jobbet hardt for å få huset til å føles som et hjem, men stråtaket er til liten hjelp i regntiden. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Fadimatou har jobbet hardt for å få huset til å føles som et hjem, men stråtaket er til liten hjelp i regntiden. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

– Nå, under regntiden lekker takene på husene våre. Når det regner om natten må vi stå opp og flytte barna, så det ikke drypper på dem, forteller hun.

Om hun eller noen i familien blir syke, er det liten hjelp å få.

– Sykehuset har ingen medisiner. Hvis vi kommer dit uten penger, får vi ingenting. Hvis vi ikke har penger, har vi ikke noe annet valg enn å våke over barna, og be til Gud om at de blir friske.

Fadimatou inside her home. Photo: Itunu Kuku/NRC
Aissatou vasker opp utenfor hjemmet sitt i Lolo.

Aissatou vasker opp utenfor hjemmet sitt i Lolo. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Aissatou vasker opp utenfor hjemmet sitt i Lolo. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Aissatou (30) er en annen flyktning fra Den sentralafrikanske republikk som bor i Lolo-leiren.

Da hun flyktet i 2014, dro hun først til en nærliggende by. Etter bare fem dager tvang voldelighetene henne til å flykte igjen. Denne gangen over grensen til Kamerun, sammen med familien.

I Lolo fikk de matforsyninger fra UNHCR. Hun var en av dem som fortsatte å få forsyninger også etter at støtten ble halvert, fordi ett av barna hennes var alvorlig underernært. Hun fikk støtte i form av kontantoverføringer til en mobiltelefon. Men også denne støtten ser ut til å ta slutt.


– De av oss som fikk hjelp, pleide ofte å dele det lille vi kunne med naboer som ikke fikk noe.

– Vi pleide å kjøpe ris, olje, pasta, tomater, kjøtt og saus. Men det var bare et fåtall som fikk denne støtten.

– De av oss som fikk hjelp, pleide ofte å dele det lille vi kunne med naboer som ikke fikk noe. UNHCR fortalte oss at støtten ville vare i to år, og nå har de gått to år. Vi vet ikke om den vil bli fornyet eller ikke.

Selv om mange flyktninger bor i leirer som Lolo, bor 70 prosent i vanlige landsbyer, i kamerunske nabolag, som har tatt dem imot med åpne armer.

Hapsata

Hapsata er takknemlig for støtten hun har fått fra lokalmiljøet. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Hapsata er takknemlig for støtten hun har fått fra lokalmiljøet. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Hapsata (62), har bodd i landsbyen Gaïna, øst i Kamerun, siden 2014.

– Da vi kom til landsbyen, tok vi kontakt med landsbylederen. Han lot oss bli og gav oss til og med litt av sin tomt. Det var skog som vi måtte rydde. Vi bygget noen små hus vi kunne sove i, og landsbylederen gav oss noen jorder vi kunne dyrke.

Generøsiteten og gjestfriheten det kamerunske folk utviser, er bemerkelsesverdig. Spesielt i en tid hvor flyktninger ofte blir mistenkeliggjort og stemplet som late, farlige og dyre.

Flyktninghjelpen er til stede i verdens mest neglisjerte kriser og gir hjelp til dem som trenger det. Støtt vårt arbeid i dag.

Mathias Nargaba Ndambi

Mathias Nargaba Ndambi (33) er leder i Bedobo. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Mathias Nargaba Ndambi (33) er leder i Bedobo. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Mathias Nargaba Ndambi (33) er landsbyleder i Bedobo. I 2014 tok landsbyen hans imot mer enn 800 flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk. Ikke bare gav han dem land de kunne bygge på, men han gjorde det også offisielt. De fikk en skriftlig erklæring som gav dem rett til å bo i landsbyen.

På spørsmål om det har vært konflikter, medgir han at det ikke alltid har vært lett å ta imot så mange flyktninger.

– I begynnelsen førte tilstrømmingen av så mange mennesker til at tilgangen på mat ble redusert. I tillegg var det noen som hadde med seg kyr. Kyrene ble kilde til konflikt, da de spiste opp avlingene til noen av landsbyboerne.

– Til tross for dette har vi, med hjelp fra bistandsorganisasjoner, klart å håndtere utfordringene, og nå går det bra.

Lokalsamfunnet har jobbet proaktivt for å redusere konflikter og spenning. Mathias leder en komité som består av både flyktninger og lokale, som sørger for at konflikter blir løst og at gruppene kan leve godt side om side.

Mathias leder et komitémøte. Foto: Itunu Kuku/ lyktninghjelpen

Selv om de ikke har problemer i vertssamfunnene, står flyktningene foran mange store utfordringer. En av dem dreier seg om bevegelsesfrihet.

Mathias leder et komitémøte.

Mathias leder et komitémøte. Foto: Itunu Kuku/ lyktninghjelpen

Mathias leder et komitémøte. Foto: Itunu Kuku/ lyktninghjelpen

Younousa

Younousa (48) sier det er vanskelig å bevege seg rundt i Kamerun. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Younousa (48) sier det er vanskelig å bevege seg rundt i Kamerun. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Younousa Ibrahim (48) forlot landsbyen sin i Den sentralafrikanske republikk og flyktet til landsbyen Bedobo i 2014. Han sier flyktninger i Kamerun ikke har bevegelsesfrihet.

– Når jeg reiser med offentlig transport og blir stoppet ved kontrollpunkter, tar jeg frem ID-kortet mitt, som forteller at jeg er flyktning. Når de ser det, sier de: ‘Hvor er du på vei? Dere flyktninger har ikke lov til å dra hvor dere vil.

– De sier at flyktning-ID betyr at vi må holde oss der vi er og ikke reise. Til og med hvis vi blir alvorlig syke, eller forsøker å besøke en syk slektning, blir vi stoppet og sendt tilbake. Vi føler oss som fanger her. Vi får ikke lov til å bevege oss fritt. De vil at vi skal holde oss i landsbyen.

Noen barn poserer for fotografen i landsbyen Bedobo i Kamerun.

Noen barn poserer for fotografen i landsbyen Bedobo i Kamerun. Disse barna er alle født i Kamerun, og har foreldre som har flyktet fra Den sentralafrikanske republikk. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Tre jenter sitter utenfor hjemmet i landsbyen Gaïna i Kamerun.

Fra venstre: Aissatou (7), Aminata (20) og Safiyato (4), utenfor hjemmet i landsbyen Gaïna, øst i Kamerun. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Noen barn poserer for fotografen i landsbyen Bedobo i Kamerun. Disse barna er alle født i Kamerun, og har foreldre som har flyktet fra Den sentralafrikanske republikk. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Fra venstre: Aissatou (7), Aminata (20) og Safiyato (4), utenfor hjemmet i landsbyen Gaïna, øst i Kamerun. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

En annen stor utfordring handler om offentlig dokumentasjon. Etter å ha vært i Kamerun i over sju år, har mange flyktninger fått barn her. Disse barna har ingen identifikasjonspapirer. Verken fra hjemlandet eller fra Kamerun. Noen foreldre kjenner ikke til søknadsprosessen for å få fødselsattest, andre ser ikke poenget med det.

Viktigheten av å ha fødselsattest kan derimot ikke understrekes nok. For det første har alle barn rett til en juridisk identitet, og disse barna står i fare for å bli statsløse. For det andre garanterer en fødselsattest retten til sosiale tjenester.

Viktigheten av å ha fødselsattest kan derimot ikke understrekes nok. For det første har alle barn rett til en juridisk identitet, og disse barna står i fare for å bli statsløse. For det andre garanterer en fødselsattest retten til sosiale tjenester.

Vi bistår flyktningeforeldre fra Den sentralafrikanske republikk i Kamerun med å skaffe barna sine fødselsattest. Vi tilbyr denne hjelpen til flyktningbarn født i Kamerun, barn som har kommet over grensen med foreldrene sine og barn fra lokalsamfunnene.

Prosessen er lang og komplisert, og krever at vi samarbeider med lokale myndigheter, dommere og også medisinsk personell, som noen ganger må bistå med å anslå barns alder. Prosessen avsluttes med en seremoni hvor vi overleverer attestene til foreldrene.

Støtt vårt arbeid i dag.

Foreldre har samlet seg for å motta attester for sine barn.

Foreldre har samlet seg for å motta attester for sine barn. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Foreldre har samlet seg for å motta attester for sine barn. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Salamatou Djibrine og nevøen hennes (10), etter å ha mottatt fødselsattest.

Salamatou Djibrine og nevøen hennes (10), etter å ha mottatt fødselsattest. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Salamatou Djibrine og nevøen hennes (10), etter å ha mottatt fødselsattest. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Mounira

Mounira har fått fødselsattesten sin. Dette enkle dokumentet vil endre livet hennes. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Mounira har fått fødselsattesten sin. Dette enkle dokumentet vil endre livet hennes. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Mounira (11) var bare fire år gammel da hun kom til Kamerun, etter å ha flyktet fra Den sentralafrikanske republikk sammen med foreldrene sine. Hun er et av barna som får fødselsattest i dag, og forstår viktigheten av dokumentet.


– Jeg liker å lære meg engelsk og jeg vil gjerne bli lege når jeg blir stor. Det er viktig å ha fødselsattest, for selv om man går på skolen, får man ikke ta eksamen uten.
Mounira (11)

Fødselsattester alene vil ikke minske utfordringene flyktningene i Kamerun står overfor. Uregelmessig matforsyning, vanskelige forhold i leirene og begrenset bevegelsesfrihet for dem som bor i landsbyene, er fortsatt store utfordringer.

Vanskelighetene de over 290.000 flyktningene i Kamerun opplever går dessverre fullstendig under radaren til resten av verden. Den dalende internasjonale oppmerksomheten rundt denne krisen, kombinert med redusert økonomisk støtte, har ført til nedskjæring og til og med oppløsning av humanitære organisasjoner som bidrar med hjelp til flyktningene i øst-Kamerun.

Det er avgjørende at det internasjonale samfunnet og humanitære organisasjoner viser fornyet interesse for den vanskelige situasjonen for flyktningene. Behovet er enormt.


Du har mulighet til å få slutt på denne forsømmelsen. Jo mer du vet, ser og hører om disse flyktningene, jo mindre blir de glemt.