Eksplosjonen i Beirut

I dag er det ett år siden den voldsomme eksplosjon rystet Beirut og drepte 200 mennesker. Vi har truffet fire av de samme menneskene vi møtte for ett år siden. Eksplosjonen forandret både hjemmet og livene deres for alltid. De fire har en ting til felles: en total mangel på håp for fremtiden.

Kriser i kø

Libanon er rammet av flere kriser: fullstendig politisk lammelse, totalt økonomisk sammenbrudd og en energikrise som gjør dagliglivet til et mareritt.

Sårbare libanesere, flyktninger og gjestearbeidere er i økende grad avhengige av humanitær hjelp for å overleve. Arbeidsledigheten har skutt i været og det er en kamp om begrensede ressurser. Spenningen mellom ulike grupper øker, og det er et økende press på syriske flyktninger om å vende tilbake til det krigsherjede og langt fra trygge hjemlandet.

De fire vi har møtt er representative for mange av innbyggerne i dagens Libanon, som fortsatt strever med ettervirkningen av eksplosjonen.

Psykiske traumer

Noen dager etter Beirut-eksplosjonen ble vi kontaktet av Fatima*, en 56 år gammel syrisk flyktning. Hun sto utenfor huset sitt med sine to døtre i nabolaget Mar Mkhayel. En av døtrene hennes, som er ufør, fikk skader under eksplosjonen. Familien ble ikke bare fysisk skadet av eksplosjonen, de ble også rammet mentalt. De sliter fortsatt med traumene i dag.

Etter Beirut-eksplosjonen stod tusenvis av barn i fare for å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) eller angst. De slet med å sove, noen oppførte seg aggressivt, gråt hele tiden eller fikk problemer med å knytte seg til andre personer.

– Tilstanden til datteren min på 13 år forverres stadig. Hun går i søvne og gråter hver eneste natt. Vi er utslitte mentalt, fysisk og økonomisk, sier Fatima.

Ekstrem fattigdom over hele Libanon har tredoblet seg de siste to årene, ifølge FN. Stadig flere familier sliter med å skaffe penger til mat, medisiner, elektrisitet, vann, internett og utdanning.

Fatimas ektemann, som tidligere jobbet i havnen, er nå arbeidsledig og har en håndskade på grunn av eksplosjonen. Familien må nå stole på hjelp fra humanitære organisasjoner for å overleve.

– Vi hadde god tilgang på mat før eksplosjonen. Prisene har skutt i været. Nå må vi spinke og spare og kan ikke unne oss kjøtt til middag. Men hva skal vi gjøre? Spør Fatima.

Familien sto i fare for å bli kastet ut av leiligheten, da Flyktninghjelpen ga økonomisk hjelp og familien kunne betale husleien. Fatima frykter at familien vil havne på gata, uten støtte fra hjelpeorganisasjoner.

I tillegg til den daglige kampen for å overleve, har familien også møtt en annen type stress: diskriminering.

– Ved flere anledninger har folk fortalt oss at vi ikke skal få hjelp fordi vi er syrere. Men hvordan kan vi overleve uten støtte? Vi trenger medisiner, og det er ingen andre som kan hjelpe oss, forklarer Fatima.

Flyktninghjelpen reparerte Fatimas leilighet, og gav juridisk bistand og økonomisk støtt. Hjelpen ble blant annet finansiert av EU og det norske Utenriksdepartementet.

*Navnet har blitt endret for å beskytte identiteten

Født midt i ødeleggelsene

Mohammads datter ble født samme dag som eksplosjonen. Det reddet familiens liv.

For Mohammad og familien hans, betyr ikke 4. august 2020 bare dagen for Beirut-eksplosjonen. På denne dagen hadde flere av familiemedlemmene samlet seg på sykehuset for å overvære fødselen til datteren Jamila. Så ble hjemmet deres nesten fullstendig ødelagt av eksplosjonen.

– Vi var heldige som var på sykehuset den dagen. Ellers ville vi ha blitt drept, sier Mohammad, en 34 år gammel syrer som har bodd i Libanon i nesten 30 år.

Mohammads hjem i Karantina-området ligger rett overfor eksplosjonsstedet. Hvert eneste rom ble skadet. Da vi besøkte familien noen dager etter eksplosjonen, var bygningen ubeboelig, og leiligheten var knapt gjenkjennelig. Skadene på leiligheten er reparert, men familien lever familien fortsatt under svært vanskelige forhold.

Mohammad jobber i et konditori, men pengene han tjener er ikke mye verd etter at verdien på det libanesiske pundet har falt til et bunnivå. Betaling av husleien er en konstant bekymring.

– Huseieren fortsetter å heve leien, men leiligheten er knapt ett rom uten kjøkken! Jeg er redd vi kan bli kastet ut og ende opp på gaten en dag, sier han.

– Da dere besøkte oss tidligere, var eksplosjonen det eneste vi hadde å tenke på, men i dag har vi langt mer å bekymre oss for. Situasjonen i dag er enda vanskeligere enn den pleide å være.

Han anerkjenner behovene til det libanesiske folket, som også sliter med å takle det økonomiske sammenbruddet i landet.

– Det er en måned siden min yngste datter har drukket melk. Prisene har steget dramatisk, og de fortsetter å øke, legger han til.

De alarmerende situasjonen til flyktningene i landet ble nylig bekreftet i en FN-rapport, der det slås fast at ni av ti syriske flyktninger lever i ekstrem fattigdom.

– Familien min og jeg vurderte å reise tilbake til Syria fordi vi ikke lenger er i stand til å overleve her. Dessverre er det økonomisk krise der også, i tillegg til den pågående konflikten, forklarer han.

Noen måneder etter eksplosjonen var Mohammed og mange andre optimistiske og håpet situasjonen ville bli bedre. Etter hvert som månedene gikk, ble det dessverre klart at levekårene ville fortsette å forverres.

Den daglige kampen påvirker tydelig Mohammads helse. Noe som er tilfelle for mange mennesker i Libanon.

– Jeg har veldig liten tålmodighet om dagen, og må ofte forlate huset for å prøve å roe meg ned. Vi er under stort press: koronapandemien, eksplosjonen, de høye prisene, hvor mye mer kan vi tåle? spør han.

Med støtte fra Sveits, hjalp Flyktninghjelpens team med informasjon, rådgivning og juridisk bistand slik at Mohammed kunne skaffe fødselsattester til barna.

Ingen hvile for de eldre

Ifølge FN økte prisene på mat og drikke med 670 prosent fra april 2019 til april 2021. Mer enn halvparten av befolkningen lever nå under den nasjonale fattigdomsgrensen. Med økende arbeidsledighet sliter stadig flere husholdninger med å få tilgang til grunnleggende tjenester, inkludert helsetjenester.

For mange innbyggere har eksplosjonen forverret en allerede dramatisk situasjon. Hayat har bodd 30 år i Karantina, et av distriktene som er mest berørt av eksplosjonen.

Når vi snakker med henne, blir det klart at hun fortsatt sliter med sjokket etter eksplosjonen. Vi sitter i leiligheten hennes og husker tilbake til eksplosjonsdagen som om det var i går.

Hun viser oss et bilde av sønnen sin som ble tatt 4. august 2020. Han ligger i en sykehusseng med sting over hele kroppen.

– Sønnen min mistet jobben i en dekkbutikk etter eksplosjonen. Min andre sønn jobber som drosjesjåfør og kan knapt forsørge familien sin på grunn av den pågående drivstoffkrisen, sier Hayat.

Hayat sammenligner situasjonen før og etter eksplosjonen. Med de stadig økende prisene har hun og familien ikke lenger råd til å spise kjøtt.

– Den økonomiske krisen har slitt oss ut. Folk på min alder bør hvile i stedet for å jobbe, men i Libanon kan du være 100 år gammel og fortsatt vandre rundt i gatene for å skaffe mat på bordet, forteller hun.

Flyktninghjelpen reparerte Hayats hus etter eksplosjonen og ga juridisk bistand knyttet til bolig-, land- og eiendomsrettigheter. Hjelpen var finansiert av det tyske føderale utenriksdepartementet (GFFO).

Kjemper for å få endene til å møtes

Da vi møtte Hovsep (54) for første gang, kort tid etter Beirut-eksplosjonen, delte han sine bekymringer om å overleve vinteren i sitt ødelagte hjem. Han bor i Mar Mkhayel, et av de hardest rammede nabolagene i Beirut. Han mistet jobben som kokk etter eksplosjonen.

– Restauranter ble stengt i flere måneder, noen er fortsatt stengt. Prisene er ekstremt høye nå, så folk, bortsett fra utlendinger, har ikke lenger råd til å spise på restaurant, sier han.

Midt i den dype økonomiske krisen sliter libanesere som Hovsep med å få endene til å møtes. For å overleve kan ikke Hovsep gjøre annet enn å redusere utgiftene sine.

– Tiden har fløyet siden eksplosjonen, men det vil komme enda verre dager. Vi kan ikke engang kjøpe kylling eller ost lenger! utbryter han.

Med finansiering fra tyske føderale utenriksdepartementet (GFFO), gav Flyktninghjelpen Hovsep kontanter i seks måneder for å dekke husleien. Flyktninghjelpens quick fix-team gjorde noen mindre reparasjoner på boligen hans, med støtte fra EU.

Ett år etter Beirut-eksplosjonen er de skadede eller ødelagte boligene reparert. Imidlertid står mange sårbare libanesere, flyktninger og gjerstearbeidere fortsatt overfor enorme utfordringer: arbeidsløshet, økende fattigdom, utkastelsesrisiko og hjelp fra hjelpeorganisasjoner for å overleve.

For at innbyggerne i Beirut og resten av Libanon skal stå på egne ben igjen, trenger landet omfattende politiske reformer og langsiktig internasjonal støtte for å skape arbeidsplasser, yte tjenester og gi sosial beskyttelse. Flyktninghjelpen vil i mellomtiden fortsette å dekke behovene til de mest sårbares.

Siden den ødeleggende eksplosjonen rystet Beirut 4. august 2020 har Flyktninghjelpen støttet over 18.000 mennesker med husly, vann, sanitær- og hygienetiltak, psykososial støtte til barn, juridiske tjenester og nødhjelp.