Sør-Sudan
Flyktningene som gir tilbake
De rykker ut på kort varsel for å redde livene til mennesker som er drevet på flukt av krig og flom. De har alle vært på flukt selv, og fått hjelp.
Nå vil de gi tilbake.
Etter en times flytur fra hovedstaden Juba og en syv timers kjøretur med en Toyota Land Cruiser på gjørmete veier, har Flyktninghjelpens nødhjelpsteam, Emergency Rapid Response Mobile Team (ERRM), nettopp ankommet Ezo.
Denne byen sørvest i Sør-Sudan ligger på grensen til Den demokratiske republikken Kongo og Den sentralafrikanske republikk.
Nye kamper har drevet tusenvis av mennesker i dette området på flukt. ERRM-teamet, som utgjør en del av Flyktninghjelpens omfattende hjelpeoperasjoner i Sør-Sudan, er der for å hjelpe og redde liv.
Teammedlemmene Obale, Leju, Loke, Lumago og Sitima har selv vært på flukt fra krig. De kjenner området. De snakker språket. De vet hva det vil si å være på flukt, og de vet hvor viktig det er å nå fram raskt med livreddende hjelp.
Kjøp en gave som beskytter mot vold og overgrep:
SØR-SUDAN: I 2011 fikk Sør-Sudan uavhengighet fra Sudan, noe som gjorde slutt på Afrikas lengste borgerkrig. To år senere brøt det ut en voldelig konflikt etter politisk uenighet mellom president Salva Kiir og tidligere visepresident Riek Machar.
Kampene har siden tvunget over fire millioner mennesker til å flykte til andre deler av landet eller over grensen til nabolandene. Rundt 8,3 millioner mennesker – mer enn to tredjedeler av befolkningen – har behov for humanitær hjelp og beskyttelse.
Ezo
Mer enn 7.500 mennesker, mange av dem kvinner og barn, har slått seg ned på et jorde ved siden av en kirke. Noen søker ly i kirken om natten, men de fleste sover under trær eller ute i det fri.
Noen av dem ankom for bare en uke siden og hver dag ankommer nye familier.
Sitima Joyce Justin (42)
STILLING: Ansvar for barnas utdanning
BAKGRUNN: Lærer med Master fra Makerere University i Uganda og University of Bamberg i Tyskland. Hun har blitt tvunget til å flykte fra hjemmet sitt flere ganger, og har i flere år levd som flyktning i tre av nabolandene.
"
For noen av teammedlemmene er situasjonen svært utfordrende. Sitima er full av følelser. For over 30 år siden måtte hun selv flykte for livet langs den samme fluktruten.
Å komme til Ezo bringer frem sterke barndomsminner hos Sitima.
– Å komme til Ezo bringer frem sterke barndomsminner. Jeg husker tilbake på den dramatiske flukten. Jeg tenker på alle strabasene vi måtte gjennom underveis: på de lange avstandene vi gikk til fots, sulten som gnaget og nettene som vi tilbragte under åpen himmel, før vi kom oss i sikkerhet i nabolandet Den sentralafrikanske republikk, sier Sitima Joyce Justin.
– Jeg valgte dette arbeidet fordi jeg har vært gjennom det samme selv. Jeg vet hva det vil si å være på flukt. Du kommer til et nytt sted, på jakt etter et sted å sove, men finner ikke husly. Du må sove under trærne, utsatt for regn eller brennende sol.
Utenfor en kirke er en gruppe kvinner i ferd med å samle eiendelene sine. En gutt gnir søvnen ut av ansiktet. De har sovet i kirken over natten. Det nærmer seg morgenmesse, og lokalbefolkningen er i ferd med å fylle gudshuset.
– Dette får meg til å huske hvordan situasjonen min var for 30 år siden, fortsetter Sitima.
Sitima i samtale med lærer Christine Angudeyo ved barneskolen i Ezo.
– Jeg hadde det på samme måte som disse barna, og i dag er jeg her igjen for å hjelpe familiene som er fordrevet fra Tambura. Barndomsminnene er så sterke. Jeg husker fortsatt hvordan vi kjempet oss fremover, og at jeg gråt. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle være tilbake her i dag.
Kjøp en gavepakke til et barn i dag:
Ta vare på håpet
Men Sitima er glad for å være tilbake.
– Det gleder meg virkelig å se hvordan vi kan gjøre en forskjell for mennesker på flukt. Å dekke de fysiske behovene er avgjørende, men like viktig er det å bidra til å lindre og lege de psykiske skadene de er påført. Det gleder meg særlig å se hvordan barna blomstrer opp, når de får muligheten til å komme tilbake på skolebenken og får den utdanningen som de fortjener.
Nødhjelpsteamet i ferd med å skaffe seg oversikt over situasjonen i Ezo.
– Jeg har selv gått glipp av lange perioder med skolegang, og det gleder meg stort når jeg kan oppmuntre barn på flukt til å fortsette med utdanningen. I en vanskelig situasjon er det viktig å ikke mistet håpet, selv når alt kan virke håpløst.
Å komme til Ezo bringer frem sterke barndomsminner hos Sitima.
Å komme til Ezo bringer frem sterke barndomsminner hos Sitima.
Sitima i samtale med lærer Christine Angudeyo ved barneskolen i Ezo.
Sitima i samtale med lærer Christine Angudeyo ved barneskolen i Ezo.
Nødhjelpsteamet i ferd med å skaffe seg oversikt over situasjonen i Ezo.
Nødhjelpsteamet i ferd med å skaffe seg oversikt over situasjonen i Ezo.
Leju Dickens Dingiri (46)
STILLING: Ansvar for beskyttelse av sivile
BAKGRUNN: Utdannet lærer med master i utviklingsstudier. Han har bodd flere år som flyktning i nabolandet Uganda. Resten av familien bor fortsatt i Uganda.
Nødhjelpsteamet sjekker regelmessig sikkerhetssituasjonen i området. Det er ikke mer enn tre uker siden Leju ble evakuert fra Tambura på grunn av pågående krigshandlinger.
Nødhjelpsteamet sjekker regelmessig sikkerhetssituasjonen i området. Det er ikke mer enn tre uker siden Leju ble evakuert fra Tambura på grunn av pågående krigshandlinger.
Teamet er i ferd med å dele ut livsviktige forsyninger.
Teamet er i ferd med å dele ut livsviktige forsyninger.
Presenninger, tepper, myggnetting, klær, solcellelamper, kokeutstyr, vannkanner, såpe og andre hygieneartikler klargjøres for distribusjon.
Presenninger, tepper, myggnetting, klær, solcellelamper, kokeutstyr, vannkanner, såpe og andre hygieneartikler klargjøres for distribusjon.
Leju er fylt med følelser. For bare noen uker siden slapp han unna kampene og drapene i Tambura.
– For omtrent tre uker siden ble jeg evakuert fra Tambura, samme sted som disse menneskene nettopp flyktet fra. Det var en lørdag og det var harde skuddvekslinger gjennom hele dagen. Jeg var virkelig redd, og jeg var bekymret for at jeg kanskje ikke ville klare å komme meg ut av området, sier han.
Nødhjelpsteamet sjekker regelmessig sikkerhetssituasjonen i området. Det er ikke mer enn tre uker siden Leju ble evakuert fra Tambura på grunn av pågående krigshandlinger.
– Vår jobb er å redde liv
– De som nettopp har unnsluppet krigshandlingene i Tambura er mennesker som virkelig trenger hjelp. De flyktet for livet og måtte forlate alt de eide. Vår jobb blir å sørge for at de klarer å overleve de kommende dagene, ukene og månedene.
Teamet er i ferd med å dele ut livsviktige forsyninger.
En av oppgavene hans er å sørge for at de som trenger det får fysisk og psykisk hjelp samt henvise de mest akutte og alvorlige tilfellene til mer spesialiserte tjenester og andre hjelpeorganisasjoner.
– Det første jeg kjenner på når jeg kommer til et nytt sted er følelsen av smerte. Så kommer sinnet, som igjen blir avløst av sorg og frustrasjon over å se folk bli tvunget til å leve i stor nød og under slike elendige forhold. Da er det viktig å vise dem at alt ikke er håpløst og at de ikke må klandre seg selv for den situasjonen de befinner seg i.
Leju vet hva det vil si å være på flukt.
– Jeg har selv blitt drevet på flukt flere ganger. Barndommen tilbragte jeg i en flyktningleir i nabolandet Uganda, og jeg var godt voksen før jeg kom tilbake til Sør-Sudan. For omtrent tre år siden måtte vi igjen flykte, og familien returnerte til Uganda. Nå lever både foreldrene og barna mine som flyktninger i Uganda. Her er det ikke trygt. Der har de tilgang til utdanning og blir tatt vare på av besteforeldrene.
I mellomtiden prøver Leju å hjelpe andre som har flyktet.
– Jeg bestemte meg for å komme tilbake til hjemlandet for å hjelpe andre, finne arbeid og bosette meg på nytt, sier han.
Presenninger, tepper, myggnetting, klær, solcellelamper, kokeutstyr, vannkanner, såpe og andre hygieneartikler klargjøres for distribusjon.
Da han kom tilbake til Sør-Sudan, fikk han jobb hos Flyktninghjelpen.
– Det var viktig for meg å få en jobb i den humanitære sektoren, der jeg kan hjelpe folk som har opplevd det samme som meg. Livet på flukt er hardt, og disse menneskene trenger virkelig støtte. Vi jobber i de områdene der det er vanskelig å nå frem med hjelp og hvor det er få eller ingen andre hjelpeorganisasjoner. Jeg er virkelig stolt over å kunne bidra på denne måten, avslutter han.
Loke Raymond Okello (31)
STILLING: Ansvar for husly
BAKGRUNN: Han er utdannet sivilingeniør og har tilbragt flere år som flyktning i nabolandet Uganda.
Raymond har brukt den første morgenen sammen med familier som er på flukt, mødre og barn for å kartlegge situasjonen og hjelpebehovene.
– Jeg møtte barn med hovne føtter, og som hadde gått til fots i over en uke fra Tambura til Ezo. Noen hadde synlige skader, og mange var uten klær. Dette er grusomme scener, sier han.
Regina Lusiano Gardino (37) blir registrert og vil motta viktige forsyninger som presenninger, tepper, myggnetting, klær, solcellelamper, kokeutstyr, vannkanner, såpe og andre hygieneartikler.
Regina Lusiano Gardino (37) blir registrert og vil motta viktige forsyninger som presenninger, tepper, myggnetting, klær, solcellelamper, kokeutstyr, vannkanner, såpe og andre hygieneartikler.
Raymond er eksperten med ansvaret for å skaffe menneskene på flukt tak over hodet, men han må også håndtere andre behov.
– Veldig ofte er vi de første på bakken som er satt til å hjelpe. De viktigste oppgavene er å skaffe mat og husly, men mange lider også psykisk på grunn av alt det vonde de har opplevd. Ansiktsuttrykkene forteller at de er stresset og traumatiserte.
– De forteller historier om folk som er blitt regelrett slaktet ned. En gravid kvinne fikk magen skåret opp. De fjernet fosteret og skar det i biter. Det er forferdelig å høre slike historier. Når du er den første som ankommer, er du også den første som får høre dem.
– Det er hardt, men vi prøver å være sterke og ikke vise for mange følelser, fordi det kan få folk til å føle at det ikke finnes håp om at situasjonen vil bli bedre.
– Jeg valgte å bli humanitær hjelpearbeider fordi jeg har vært i samme situasjon selv. Etter en tid står man i fare for å miste håpet. For min del var det de humanitære hjelpearbeiderne som ga oss håp og styrke til å holde ut.
Teammedlemmene må bringe med seg soveposer og egne telt som de overnatter i under oppholdet i Ezo.
For Raymond har arbeidet blitt en lidenskap.
– Jeg elsker å kunne gi noe tilbake, se smilene i ansiktene deres og vite at vi kan endre og redde liv, sier han.
Kjøp en gave som varmer:
Vi snakker med Raymond mens han er i ferd med å avslutte nødhjelpsoperasjonen.
Teamet er nettopp ferdig med å dele ut livsviktige forsyninger som presenninger, tepper, myggnetting, klær, solcellelamper, kokeutstyr, vannkanner, såpe og andre hygieneartikler.
Teamet kan endelig hvile litt og spise, før de legger seg i medbragte telt.
– Vi er glade for at vi kom til Ezo. Én ukes hard jobbing har gitt resultater. Når vi ser at smilene er tilbake og at barna leker, føler vi at vi har lyktes.
Teammedlemmene må bringe med seg soveposer og egne telt som de overnatter i under oppholdet i Ezo.
Teammedlemmene må bringe med seg soveposer og egne telt som de overnatter i under oppholdet i Ezo.
Teamet kan endelig hvile litt og spise, før de legger seg i medbragte telt.
Teamet kan endelig hvile litt og spise, før de legger seg i medbragte telt.
Built with Shorthand