Hjertesorg og håp

– Dagen før krigen var jeg på jobb, og det er kanskje rart, men jeg filmet en video av hjembyen min! Jeg satt på bussen og vi nærmet oss hjemmet mitt, og så tok jeg en video av gaten utenfor.

– Det var mange biler, mange lys og mange mennesker. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, for jeg har ikke gjort det før... og nå har jeg denne videoen på telefonen min som minner meg om et annet liv.

– Vi kjente selvfølgelig på litt engstelse før krigen, men vi trodde virkelig ikke at det faktisk skulle bryte ut krig. Vi trodde ikke det kunne være mulig i vår tid. Alle vennene mine sa «Nei, nei, det vil ikke skje» – nesten ingen trodde det var mulig.

– Byen min har opplevd en kraftig utvikling nylig, med mange nye bygninger. Mange mennesker kom for å bo der. Men da krigen startet, ble det en veldig trist by. Mange mennesker dro. Det er trist, fordi byen egentlig har et annet ansikt. En stor befolkning, mange biler, mange fabrikker og mange arbeidsplasser.

– Mannen min ble igjen hjemme. Han fungerer som en frivillig, men han hjelper. Han er lærer. Han har aldri vært i militæret eller noe sånt.

– Jeg ringer ham hver dag. Han sier at alt går bra. Han forteller meg ikke hva han egentlig føler. Jeg hører på stemmen hans at han er utslitt, men han viser det ikke, han sier det ikke. Jeg tror det er bedre at det er slik, at han ikke viser hvor lei seg han er.

– Jeg elsker landet mitt og det ukrainske folk. Jeg håper og vet at alt en dag vil bli bra igjen i Ukraina. Jeg ønsker meg fred i landet mitt.

– Vi er fra en by som heter Kryvyi Rih.

– Vi sov under bakken eller på gangen på madrasser. Dette er to-veggers-regelen: hvis noe skjer, er vi trygge*. Vi hadde ikke lys om kvelden. Etter at krigen brøt ut var det vanskelig å finne mat på markedene.

– Vi begynte å bli redde, for vi fikk så mange bombevarsler. Barna ble evakuert hele tiden. Det var et mareritt.

*To-veggers-regelen beskriver et trygt rom i et hus, hvor folk kan gjemme seg fra eksplosjoner. Det bør være minst to vegger mellom personen og gaten: den første veggen tar hovedkraften av eksplosjonen, mens den andre veggen absorberer eventuelle splinter.

– Alle sirenene, bombingen, støyen… det var uutholdelig for oss. Sammen med mannen min bestemte vi at mamma, datteren vår og jeg måtte forlate Ukraina.

– Det var vanskelig å finne transport til Romania. Alle togstasjonene var fulle av folk og man fikk ikke ha mer enn én bag med seg.

– Datteren min går i 2. klasse. Hun er ikke redd, for hun forstår ikke hva som skjer. For henne er det som et eventyr. Vi sto i kø og hun begynte å synge og leke med en katt!

– Jeg vil hjem. Jeg forstår virkelig ikke hvordan vi endte med å måtte forlate landet vårt på grunn av en krig i det 21. århundre.

– Vi bodde i nærheten av Kiev. Vi fikk muligheten til å dra i løpet av den første timen da alt startet, fordi den første bomben traff rett ved huset mitt. Vi var veldig redde.

– Vi brukte en time på å samle sammen noen ting og noen dokumenter, og så dro vi. Vi kjørte i 24 timer for å nå grensen, og så brukte vi to dager til ved grensen. Det var veldig lange køer. 10 kilometer, ingenting rørte seg. Det var forferdelig.

– Det var mamma som kjørte. Jeg kunne ikke hjelpe henne fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle kjøre. Hun gikk tre dager uten å sove, uten å forlate bilen. Da vi kom til Romania og skulle kjøre til hotellet, sovnet hun tre ganger. Vi var veldig heldige at ingen var på veiene på det tidspunktet bortsett fra oss.

Inga tar over:

– Landsbyen min var okkupert, så jeg kunne ikke dra. Vi hadde verken strøm eller vann – ingenting. Det er en liten, liten landsby med det vi kaller «dachaer», så folk kommer dit bare for å tilbringe sommeren. Vannforsyningen trenger strøm for å fungere. Men vi fant en brønn i nærheten av et hus og vi tok vannet opp for hånd.

– Så fikk vi sjansen til å dra, fordi flere broer hadde blitt ødelagt for å stoppe soldater fra å ta seg inn i de nærliggende landsbyene. Det var en elv, og Røde sørget for en grønn korridor, og vi måtte krysse denne elven ved å bruke en ødelagt bro.

– Det var en stor gruppe mennesker – omtrent 300 mennesker. Vi ventet alle på at korridoren skulle åpne. Og så krysset vi elven til fots, uten bukser, og med sekkene på ryggen.

*En grønn korridor, også kjent som en humanitær korridor, er en trygg passasje som lar sivile rømme en krigssone. Det involverer vanligvis en midlertidig, lokal våpenhvile og er åpen i en kort periode på noen timer.

– Da vi krysset grensen, var vi utrolig slitne. Vi klarte ikke tenke på annet enn å sove etter å ha tilbrakt to dager i bilen.

– Vi ønsker å vende tilbake til Ukraina, hvis ikke hjemmene våre har blitt ødelagte. Men alt kan skje. Vi håper bare at vi kan komme tilbake.

– Dagene våre, frem til 24. februar, var fredelige. Ingen kunne forestille seg at det skulle bli krig. I byen vår var det fred og ro. Vi er pensjonister. Vi gikk på markedet, gikk lange turer i parken og leste bøker.

– Vi hadde ikke forberedt oss på å måtte reise. Etter at krigen brøt ut prøvde vi å kjøpe litt medisiner og mat. Vi kunne ikke tro at det skjedde.

– Det er vanskelig å snakke om følelsene mine...

Igor tar over:

– Vi trodde aldri at vi skulle måtte forlate landet vårt. Vi har jobbet i mange år for landet vårt.

– I Luhansk hadde vi huset vårt, vennene våre. Nå har vi måttet forlate hjemmet vårt for andre gang. Det er så urettferdig at vi skal leve de siste årene våre slik.

Elena fortsetter:

– Hvorfor vi forlot Luhansk? Det er fryktelig når du hører støyen fra flyene. Så startet beskytningen. Da vanlige mennesker begynte å dø på gata, forsto vi at vi ikke var trygge.

– Det er vanskelig å forlate hjemmet ditt to ganger. Vi er gamle mennesker. Vi ønsker å leve i fred. I Tsjernivtsi har vi en ettromsleilighet. Sønnen vår kjøpte den til oss. I 2014 ba han oss dra til USA. Men vi ønsker ikke å bo i USA. Vi ønsker å bo i Ukraina.

– Krig er den største ondskapen. En vanlig person kan ikke takle det. Jeg vil ikke ha krig i verden. Det virker som en utopi – men jeg vil at folk skal leve livene sine slik de vil, ikke hvordan andre vil.

– Jeg er fra Kherson, men jeg bor i nærheten av Irpin og Bucha. Jeg kunne se røyken fra balkongen min. På to timer hadde jeg pakket bagasjen. Frivillige hjalp meg med å forlate Ukraina.

– Familien min er i Kherson. Vi er ni barn og jeg er det fjerde. De vil forlate landet, men Kherson er omringet av soldater. De venter på den grønne korridoren, men i en annen by ble folk skutt i den grønne korridoren. Så nå er det ikke trygt å dra.

– Kjæresten min, han kjemper. Han kjemper som frivillig, fordi han ikke er soldat. Han overbeviste meg om å forlate landet, fordi det var for vanskelig for ham å kjempe samtidig som han bekymret seg for om jeg var trygg.

– De første dagene borte fra kjæresten min var veldig tøffe, for jeg tenkte bare på hvordan han hadde det. Jeg gråt mye. Jeg var hysterisk. Jeg er fortsatt engstelig, men nå har hjernen min tilpasset seg det.

– Vi hadde en situasjon da Kiev ble bombet. Etter 30 minutter uten å ha hørt fra ham, ble jeg virkelig engstelig. Kjæresten min sendte meg en avskjedslydmelding. Han fortalte meg hvor mye han elsket meg. Jeg gråt hele dagen. Etter noen timer klarte han å få kontakt og sa at han hadde vært skikkelig redd et øyeblikk, men at nå var han ok.

– Jeg sov ikke på to dager.

– Jeg tenkte at jeg følelsesmessig ville føle meg bedre i Romania. Men nå når jeg er borte fra familien min er jeg veldig bekymret fordi jeg ikke vet hvordan de har det.

– Jeg tror at jeg reiser hjem om et par uker. Jeg kan ikke holde meg borte fra familien for lenge.

– Vi trodde det skulle gå kjapt over. Jeg tenkte at jeg skulle holde meg under bakken og bli venn med rottene i noen dager, og at det ville være det.

– Så ringte en av elevene mine meg og sa at vi måtte være klare til å forlate hjemmene våre om 30 minutter. Byen vår ble bombet og det var mye lyd.

– Vi reiste fra Kharkiv til Dnipro med buss. Det var rundt 70 personer på bussen, og vi begynte å snakke med hverandre og utveksle kontaktinformasjon. Vi ble som en stor familie på den bussen. Da vi tok farvel, gråt vi. Vi var mennesker fra forskjellige nasjonaliteter – ukrainere, russere, jøder, tadsjiker. Vi klemte hverandre og gråt.

– Reisen vår varte i 20 timer. Jeg følte meg skvist. Da vi ankom Moldova, følte jeg meg slik jeg føler meg etter å ha besvimt. Jeg reagerte ikke, verken fysisk eller følelsesmessig. Jeg hadde ingen følelser.

– Hele verden har tapt mye, ikke bare Ukraina og Russland. Mennesker er de mest fornuftige skapningene, men dessverre ikke hele tiden. Denne krigen er en stor ulykke.

– Huset mitt er i Kharkiv. Jeg har mange studenter over hele verden, og de kan hjelpe meg. Jeg vil hjem. Vi har ingen plan, men vi har ikke lyst til å dra noe annet sted.

– Jeg tror at hvis hjertet ditt er sterkt nok, vil du ha en positiv holdning. Det er ikke så viktig hvordan du ser ut på utsiden, om du kan gå selv eller om du trenger rullestol. Alt handler om energien du har inni deg.

– Jeg savner den ukrainske luften. Jeg vil hjem til Kharkiv.