Livslang kjærlighet:

– Jeg så henne, og lurte på hvem hun var. Der og da sverget jeg at vi skulle gifte oss, og at jeg aldri skulle forlate henne.

Som 26-åring var Negasi på banen og spilte fotball. En far gikk forbi, sammen med de to døtrene sine. En av dem var Zamam.

Negasi var ikke i tvil; dette var kvinnen han skulle bli gammel med. Fast bestemt gikk han hjem til moren sin og sa: ‘Er det ikke du som hele tiden maser om at jeg må få meg en kone? Vel, i dag så jeg henne. Og dersom hun gifter seg med meg kommer alt til å bli bra’.

Over førti år senere er det ennå de to. Negasi og Zamam.

De har vært gjennom syv barnefødsler, og det som antagelig har vært et utall snørrete små neser, skrubbsår på lortete knær, travle morgener med kaffe til mamma og pappa – og tusenvis av stille kvelder i hverandres selskap.

Negasi og Zamam giftet seg i 1981. Året etter kom deres førstefødte - en sønn. Etter hvert kom to barn til, så enda fire.

For Negasi og Zamam har de siste førti årene vært en sirkel av håp, kjærlighet og slit.

Nå sitter de utenfor hytten sin, i støvet i flyktningleiren i Sudan. I bakgrunnen høres lyden av en gråtende baby. Noen gutter bærer med seg bøtter med vann mens de tusler forbi. Negasi, som alltid pleier å gå i den samme grå skjorta, løper inn for å skifte når han hører at vi også skal filme.

Samler familien

Negasi og Zaman har noen av barna og barnebarna sammen med seg i leiren.

Minstemann er alltid i nærheten av bestemor og bestefar.

For Zamam og svigerdatteren starter dagen grytidlig. Til og med hanen slumrer ennå når de står opp.

De har fått laget seg en tradisjonell etiopisk ovn, og sammen steker de brød til alle dagens måltider. Storfamilien spiser sammen.

I et hjørne av hytten deres har Negasi satt opp en liten butikk. På kjøkkenet ligger en lang kabel, der folk kan komme og lade telefonene sine. Han har også kjøpt en fryser så han kan selge kald brus til de som kommer innom.

I hjørnet durer en TV - foran sitter en liten gruppe gutter og småprater. De ser på fotballkamp. Zamam styrer butikken når Negasi ikke er der.

Negasi og Zamam forteller at ærlighet er viktig. De sier ting rett ut. Fordi de lytter til ektefellen, er de også ennå glade i hverandre.

– Vi fikk barn, og skapte en familie. Nå er vi gamle. Hva betyr det egentlig, å like eller ikke like, når man blir gammel? Nå har vi jo koordinert sammen i over 40 år.

– Kanskje dør hun, eller kanskje jeg dør. Det vil være den eneste grunnen til at vi skilles.

– Hvorfor skulle vi ellers bli skilt? I vår kjærlighet er det ikke noe krangling, sier Negasi.

– Man må støtte hverandre

Negasi finner trøst i å ha familien rundt seg.

Han er stolt av å sin lange historie med Zamam. Det er godt å ha noen å lene seg på. Zamam er enig.

Negasi ser bort på kona si.

– Vi lever i fred. Hun elsker meg og jeg elsker henne. Vi har barna våre i live og nært oss. Vi har vært sammen helt frem til nå, resten er opp til Gud.

– Vi har vært gift i 41 år, men 41 er jo egentlig ikke så mye. Andre lever jo til de er 88 år, 90 år. 41 er ikke så mye, så vi må leve enda litt til.

– Hva som er hemmeligheten? Du bare blir.

Da Negasi og Zamam møttes var det begge på flukt fra hjemlandet Etiopia. De bodde i en flyktningleir i Gadarif, Sudan.

På den tiden arbeidet Negasi i en klinikk i leiren, en jobb han hadde i rundt 18 år. Så, i 1994, kom beskjeden om at krigen var over.

– Organisasjonen jeg jobbet for tilbød å sende meg til USA. Vi var 30 stykker som skulle få dra. Alle kollegene mine valgte USA, forteller Negasi.

Selv tok han med familien hjem til Etiopia - etter nesten 20 år på flukt.

De neste 27 årene forsøkte de å skape en ny hverdag - i et land som hadde begynt å føles fremmed etter så mange år borte. Litt etter litt bygget de seg et liv sammen, en gang til.

Negasi fikk jord fra myndighetene, og ble det etiopierne omtaler som en “investor”. Han eide en gård og nesten 50 dekar jord. Gården hadde flere ansatte, og de hadde mellom 4-500 sauer.

– Vi hadde et godt liv, sier Negasi.

Han og Zamam hadde akkurat vent seg til livet som besteforeldre da hverdagen igjen raknet.

Tilbake i Sudan

Forrige november brøt det ut konflikt i Tigray i Etiopia. Over 60.000 mennesker har måttet forlate alt og flykte over grensen til Sudan. Mange er igjen, og trues av både vold og omfattende sult.

30 år senere er Negasi og Zamam igjen på flukt – tilbake i Sudan, der de møttes for over 40 år siden.

De rakk ikke å pakke da de måtte flykte, forteller de. De måtte reise fra alt. Til og med sauene måtte bli igjen.

– Og huset vårt, vi dro uten å låse. TV-en står på fortsatt.

Familien fikk beskjed av noen venner om at de måtte dra, ellers ville de bli drept. Negasi og Zamam dro samme kveld. De gikk ut i vannet, kun med de klærne de hadde på.

– Vi kom oss hit, og nå har vi sovet på dette gulvet i en måned eller to.

– Jeg er ikke bekymret for meg selv, for jeg har vært gjennom alt dette før, sier Negasi.

– Jeg vokste opp under en krig, jeg vet hva jeg må gjøre. Men jeg er bekymret for familien min. De har aldri vært gjennom noe sånt som dette før.

Negasi og Zamam drømmer om å kunne dra hjem igjen. Negasi forteller at han la igjen den gamle uniformen sin da de måtte flykte. Den ligger i en eske i hjemmet deres. Når de endelig er hjemme igjen, sier han, skal han ta på seg uniformen og ta et bilde, og sende til oss.

Zamam forteller at de håper livet for den store familien en dag skal bli som før, at barna og barnebarna skal få dratt tilbake til hjemlandet, til Etiopia.

Negasi er enig: – Vi vil at de skal lære, fullføre utdannelsen sin. Få seg en jobb.

– De har ikke vært på skolen på to år nå. Først holdt Covid-19 dem unna i ett år, så måtte vi flykte hit, og nå sitter de bare her...

Negasi og Zamam er likevel glade for at familien er trygge. Sammen skal de klare dette, en gang til.

– Det er ingenting du ikke klarer, sier Zamam. – Du kommer deg gjennom vanskelige tider. Vi føler sånn med dem som ennå har det tøft.

– For oss er det enklere nå.

Les mer om vårt arbeid i Sudan.