Livslang kjærlighet:

– Hva som er hemmeligheten?

Historien til Negasi og Zamam startet i Gadarif i Sudan. Nå er de tilbake.

Historien til Negasi og Zamam startet i Gadarif i Sudan. Nå er de tilbake.

– Jeg så henne, og lurte på hvem hun var. Der og da sverget jeg at vi skulle gifte oss, og at jeg aldri skulle forlate henne.

Som 26-åring var Negasi på banen og spilte fotball. En far gikk forbi, sammen med de to døtrene sine. En av dem var Zamam.

Negasi var ikke i tvil; dette var kvinnen han skulle bli gammel med. Fast bestemt gikk han hjem til moren sin og sa: ‘Er det ikke du som hele tiden maser om at jeg må få meg en kone? Vel, i dag så jeg henne. Og dersom hun gifter seg med meg kommer alt til å bli bra’.


– Du, le litt da. Vær så snill?

– Kom igjen da.

– Hahaha.

– Neeeeei, en sånn god latter mener jeg!


Over førti år senere er det ennå de to. Negasi og Zamam.

De har vært gjennom syv barnefødsler, og det som antagelig har vært et utall snørrete små neser, skrubbsår på lortete knær, travle morgener med kaffe til mamma og pappa – og tusenvis av stille kvelder i hverandres selskap.

Negasi og Zamam med sønnen sin tidlig på 80-tallet.

Ekteparet førti år senere.

Negasi og Zamam med sønnen sin tidlig på 80-tallet.

Ekteparet førti år senere.

Negasi og Zamam giftet seg i 1981. Året etter kom deres førstefødte - en sønn. Etter hvert kom to barn til, så enda fire.


– Vil du at jeg skal kalle deg Brutukan, Zamam? Du kan kalle meg Negie for eksempel, eller bare Negasi. Du kan kalle meg for Fader Negasi!

– Javel...

– Så kaller jeg deg Situya.

– Ja, da kaller jeg deg det fra nå av da.

– Hm... eller... Kallenavnet hennes er Zemie. Nei vet du, vi har egentlig ikke noen kallenavn, vi.


For Negasi og Zamam har de siste førti årene vært en sirkel av håp, kjærlighet og slit.

Nå sitter de utenfor hytten sin, i støvet i flyktningleiren i Sudan. I bakgrunnen høres lyden av en gråtende baby. Noen gutter bærer med seg bøtter med vann mens de tusler forbi. Negasi, som alltid pleier å gå i den samme grå skjorta, løper inn for å skifte når han hører at vi også skal filme.

Negasi og Zamam byr på kaffe i hytta si.

Negasi og Zamam byr på kaffe i hytta si.

Samler familien

Negasi og Zaman har noen av barna og barnebarna sammen med seg i leiren.

Minstemann er alltid i nærheten av bestemor og bestefar.


– Vi pleier å snakke om livet på morgenen, Zamam og jeg, mens hun lager kaffe. Jeg sier når den er god, og når den ikke er det. Sånn som i dag... i dag var ikke kaffen noe god. Den var så søt. Som regel er kaffen god altså, men ikke i dag...

– Uansett, vi pleier å diskutere ting mens hun lager kaffe. ‘Kjære, hva skal vi ha til lunsj i dag, har barna fått noe å spise, skal vi kjøpe noe kjøtt eller bønner’, slike ting. Hva liker du å snakke om, Zamam, mens du lager kaffe?

– Seriøse ting.


For Zamam og svigerdatteren starter dagen grytidlig. Til og med hanen slumrer ennå når de står opp.

De har fått laget seg en tradisjonell etiopisk ovn, og sammen steker de brød til alle dagens måltider. Storfamilien spiser sammen.

I et hjørne av hytten deres har Negasi satt opp en liten butikk. På kjøkkenet ligger en lang kabel, der folk kan komme og lade telefonene sine. Han har også kjøpt en fryser så han kan selge kald brus til de som kommer innom.

I hjørnet durer en TV - foran sitter en liten gruppe gutter og småprater. De ser på fotballkamp. Zamam styrer butikken når Negasi ikke er der.


– Vi har ingen problemer. Vi er gode sammen. Vi er er ikke lei av hverandre.

– Med mindre hun ikke hører på meg, da, eller jeg ikke gjør som hun sier, da har vi et problem.


Two grandparents surrounded by four grandchildren. They are holding around each other and laughing.

Besteforeldrene har noen av barnebarna sine sammen med seg i leiren.

Two grandparents surrounded by four grandchildren. They are holding around each other and laughing.

Besteforeldrene har noen av barnebarna sine sammen med seg i leiren.

Two grandparents surrounded by four grandchildren. They are holding around each other and laughing.

Besteforeldrene har noen av barnebarna sine sammen med seg i leiren.

Two grandparents surrounded by four grandchildren. They are holding around each other and laughing.

Besteforeldrene har noen av barnebarna sine sammen med seg i leiren.

Two grandparents surrounded by four grandchildren. They are holding around each other and laughing.

Besteforeldrene har noen av barnebarna sine sammen med seg i leiren.

Two grandparents surrounded by four grandchildren. They are holding around each other and laughing.

Besteforeldrene har noen av barnebarna sine sammen med seg i leiren.

Negasi og Zamam forteller at ærlighet er viktig. De sier ting rett ut. Fordi de lytter til ektefellen, er de også ennå glade i hverandre.

– Vi fikk barn, og skapte en familie. Nå er vi gamle. Hva betyr det egentlig, å like eller ikke like, når man blir gammel? Nå har vi jo koordinert sammen i over 40 år.

– Kanskje dør hun, eller kanskje jeg dør. Det vil være den eneste grunnen til at vi skilles.

– Hvorfor skulle vi ellers bli skilt? I vår kjærlighet er det ikke noe krangling, sier Negasi.

– Man må støtte hverandre

Negasi finner trøst i å ha familien rundt seg.

Han er stolt av å sin lange historie med Zamam. Det er godt å ha noen å lene seg på. Zamam er enig.

– Vi støtter hverandre. Det må man. Man må støtte hverandre i både gode og dårlige tider.
Zamam
An elderly man and woman walking next to each other on a dirt road. Two large trees and some low buildings line the sides of the road.

– Vi vil ikke skille oss, vi ønsker ikke det. Hvorfor i all verden skulle vi gjøre det etter å ha levd sammen i mer enn førti år? Personlighetene våre passer sammen, og med mindre Gud skiller oss, kommer vi til å være sammen.


Negasi ser bort på kona si.

– Vi lever i fred. Hun elsker meg og jeg elsker henne. Vi har barna våre i live og nært oss. Vi har vært sammen helt frem til nå, resten er opp til Gud.

– Vi har vært gift i 41 år, men 41 er jo egentlig ikke så mye. Andre lever jo til de er 88 år, 90 år. 41 er ikke så mye, så vi må leve enda litt til.

– Hva som er hemmeligheten? Du bare blir.

Sammen på flukt

Da Negasi og Zamam møttes var det begge på flukt fra hjemlandet Etiopia. De bodde i en flyktningleir i Gadarif, Sudan.

På den tiden arbeidet Negasi i en klinikk i leiren, en jobb han hadde i rundt 18 år. Så, i 1994, kom beskjeden om at krigen var over.

– Organisasjonen jeg jobbet for tilbød å sende meg til USA. Vi var 30 stykker som skulle få dra. Alle kollegene mine valgte USA, forteller Negasi.

Selv tok han med familien hjem til Etiopia - etter nesten 20 år på flukt.

De neste 27 årene forsøkte de å skape en ny hverdag - i et land som hadde begynt å føles fremmed etter så mange år borte. Litt etter litt bygget de seg et liv sammen, en gang til.

Negasi fikk jord fra myndighetene, og ble det etiopierne omtaler som en “investor”. Han eide en gård og nesten 50 dekar jord. Gården hadde flere ansatte, og de hadde mellom 4-500 sauer.

– Vi hadde et godt liv, sier Negasi.

Han og Zamam hadde akkurat vent seg til livet som besteforeldre da hverdagen igjen raknet.

Tilbake i Sudan

Forrige november brøt det ut konflikt i Tigray i Etiopia. Over 60.000 mennesker har måttet forlate alt og flykte over grensen til Sudan. Mange er igjen, og trues av både vold og omfattende sult.

Negasi og Zaman i leiren i Sudan.

Negasi og Zaman i leiren i Sudan.

30 år senere er Negasi og Zamam igjen på flukt – tilbake i Sudan, der de møttes for over 40 år siden.

De rakk ikke å pakke da de måtte flykte, forteller de. De måtte reise fra alt. Til og med sauene måtte bli igjen.

– Og huset vårt, vi dro uten å låse. TV-en står på fortsatt.

Familien fikk beskjed av noen venner om at de måtte dra, ellers ville de bli drept. Negasi og Zamam dro samme kveld. De gikk ut i vannet, kun med de klærne de hadde på.

– Vi kom hit, vi kom slik som dette. Vi krysset elven, mens vi holdt hverandre i hendene.
Zamam

– Vi kom oss hit, og nå har vi sovet på dette gulvet i en måned eller to.

– Jeg er ikke bekymret for meg selv, for jeg har vært gjennom alt dette før, sier Negasi.

– Jeg vokste opp under en krig, jeg vet hva jeg må gjøre. Men jeg er bekymret for familien min. De har aldri vært gjennom noe sånt som dette før.

A couple sitting under a large tree. They are both looking towards their right.

Paret er tilbake i leiren i Sudan, der historien deres startet.

Paret er tilbake i leiren i Sudan, der historien deres startet.

Negasi og Zamam drømmer om å kunne dra hjem igjen. Negasi forteller at han la igjen den gamle uniformen sin da de måtte flykte. Den ligger i en eske i hjemmet deres. Når de endelig er hjemme igjen, sier han, skal han ta på seg uniformen og ta et bilde, og sende til oss.

Zamam forteller at de håper livet for den store familien en dag skal bli som før, at barna og barnebarna skal få dratt tilbake til hjemlandet, til Etiopia.

Negasi er enig: – Vi vil at de skal lære, fullføre utdannelsen sin. Få seg en jobb.

– De har ikke vært på skolen på to år nå. Først holdt Covid-19 dem unna i ett år, så måtte vi flykte hit, og nå sitter de bare her...

Negasi og Zamam er likevel glade for at familien er trygge. Sammen skal de klare dette, en gang til.

– Det er ingenting du ikke klarer, sier Zamam. – Du kommer deg gjennom vanskelige tider. Vi føler sånn med dem som ennå har det tøft.

– For oss er det enklere nå.


Les mer om vårt arbeid i Sudan.