Seksten år og på flukt alene fra IS til Norge

En som dukker opp i marerittene er kameraten hans, Ahmad. Han ble drept under et flyangrep. Mosab løp til for å hjelpe de mange sårede, og det var da han fant vennen sin død. 

Han beskriver den uhyggelige drømmen slik: 

– Kameraten min er veldig, veldig liten. Han har vinger og flyr rundt meg. Munnen hans er åpen, med masse blod. 

I drømmene opplever Mosab på nytt det han opplevde i krigen. Mange av dem som kommer til ham i marerittene var voksne da de døde, men nå er de forvandlet til barn. De er veldig små. De flyr eller kryper inn og ut av vinduet hans. 

– Det er skummelt. Når jeg våkner, er jeg stressa. Redd for at jeg skal drømme det samme neste natt. 

Han legger til: 

– I det siste har jeg også begynt å drømme at folk i Norge svikter meg. Sånn som jeg opplevde under flukten.

Kan vi forstå? 

De som kjenner Mosab (22), vil beskrive ham som en blid, sosial og snill fyr. Han har humor, er intelligent og musikalsk. Han er åpen, nysgjerrig på verden. Men han kan også være litt reservert. Tankefull. 

For hva gjør det egentlig med deg å se din egen bestefar bli henrettet av IS på torget? Hvordan er det å ha en 14-årig bror som blir tatt av IS på skoleveien og senere myrdet? Å ha over 20 mannlige slektninger som blir drept av IS? Hvordan er det å ha blitt i pisket av IS fordi du røykte? Eller å ha store arr på kroppen etter splinter fra bomber? 

Og dette: Klarer vi egentlig å skjønne hvordan det er å være 16 år og reise fra moren din som du elsker over alt på jord og dine søsken? Hvordan det er å være på flukt – helt alene – i en fremmed verden? Hvordan det er å traske gjennom et iskaldt Europa? Uten å ha andre eiendeler enn et par sko, en bukse, en genser, en liten ryggsekk og en mobiltelefon – og leve på to Snickers-sjokolader i døgnet? 

Den arabiske våren 

I løpet av 2010 foregikk det store folkelige opprør mot myndighetene i flere land i Nord-Afrika, året etter kom opprøret til Midtøsten. Dette ble kalt for Den arabiske våren, og utfordret autoritære regimer med krav om demokratiske rettigheter. I Syria gikk demonstrasjonene etter hvert over til borgerkrig. 

Mosabs hjemby Manbij ligger i Nord-Syria, ikke langt fra den tyrkiske grensen. 

– Hjemme hos oss stod tv’ en alltid på. Vi så bare på nyheter og fulgte med på politikk fra vi var barn. Vi skjønte at Den arabiske våren ville komme til Syria også. 

Opprøret kom til Manbij i 2011. Siden den gang har Mosabs hjemby vært styrt av tre ulike regimer: Syriske opposisjonsgrupper, IS og kurdiske grupper.

Da IS kom 

På bare noen få timer var de der. 

– Vi visste ingenting på forhånd. Vi bare la oss om kvelden, og dagen etter var de der. Plutselig gikk menn i svarte klær rundt i gatene våre. Først var de ikke så mange og de prøvde å gi inntrykk av at de var snille. De delte for eksempel ut penger til de fattige. Men vi var ikke dumme. Vi var klar over at de er farlige, sier Mosab. 

Familien hans fulgte med på nyhetene, og hadde satt seg godt inn i situasjonen i Irak. De visste om Al Qaida og IS – at de på en måte var det samme. At begge var farlige. 

– Ble dere redde? 

– Nei, svarer han og fortsetter: 

– Men en dag tok de meg. Jeg kjørte rundt i byen med motorsykkelen min, og røykte mens jeg kjørte. En bil kom opp ved siden av meg, jeg visste ikke at det var dem. Så la bilen seg bak meg, og i speilet så jeg hvem det var. Da kastet jeg diskret fra meg siggen og stoppet sykkelen.

Jeg svarte at jeg ikke hadde noen sigg. De sjekket meg og fant ikke noe. Men de kjente jo at jeg luktet røyk. Så de tok meg til et provisorisk fengsel, der det var mange andre fanger. 

Der ble han dømt til tretti piskeslag. 

– Jeg hadde fått juling før, og brød meg på en måte ikke. Selv om det kom til å gjøre vondt, visste jeg at jeg ikke kom til å dø, sier han. 

Heldigvis fikk han beholde klærne på under piskingen: 

– Etterpå måtte jeg lese fra hadithene (gjenfortellinger av profeten Muhammeds liv og lære, og som fremheves som eksempel på hva som er riktig og god levemåte, red. anm.). 

Dagen etter fikk han gå. Mosab bestemte seg for å ligge lavt. 

Det aller største tapet 

Mosabs yngre bror, Sahib, hadde vært i Aleppo for å ta eksamen. På vei tilbake ble han og over nitti andre elever tatt som gisler av IS. Flere av elevene var kurdere. Mosab tror det var en hevnaksjon etter kamper med kurdiske militser. 

– Noen av elevene forsvant. Noen ble drept. Noen kom tilbake til familien sin, forteller han. 

Det var et torg midt i byen, der IS henrettet folk. Når det var møtt opp mange mennesker der, skjønte alle at nå skulle noen dø. 

– Noen sa at Sahib var blitt drept på det stedet. Vi fikk aldri tilbake kroppen hans. Broren min sto meg veldig nær, vi delte alt. Det var veldig vanskelig å miste ham. 

Det var etter den hendelsen at Mosab begynte å tenke: Kan IS finne på å ta meg også? 

Så drepte de bestefaren hans: 

– Bestefar ble slept til henrettelsesstedet. Jeg tror de må ha gitt ham en sprøyte eller noe, for han gikk som en full person.

Mosab slår fortvilet ut med armene: 

– Men det var ikke bare bestefar som ble drept på den måten. Mange av onklene mine også, og to av fetterne mine. 

Han gråt ikke da han så bestefaren sin dø: 

– Den viktigste personen for meg, var Sahib. Det aller verste for meg var at jeg mistet ham. Etter det ble hjertet mitt på en måte ødelagt. Så jeg gråter ikke lenger når noen dør. Jeg blir veldig lei meg. Det er alt. Hvis jeg skal gråte over noen, er det bare moren min. Hun er den eneste. 

Må flykte fra Syria 

Da Mosab forlot hjemlandet sitt i 2013, visste han at han var ferdig med Syria. 

– Hadde du penger? 

– Null penger. 

Nå fulgte først en vanskelig tid som varte opp mot ett år. Han opplevde å bo blant søppel på gaten. Han ble både lurt og ranet. Han levde av å samle tomflasker. Etter hvert fikk han flere jobber: I et tyrkisk bad, i butikk. Han jobbet som murer, maler og fruktplukker. På seks måneder lærte han seg flytende tyrkisk. 

I byen Adana fikk han høre at mange syrere dro til Tyskland. Han begynte å tenke på at det kanskje var i Europa han kunne få det beste ut av livet sitt. 

Den tyrkiske byen Edirne ligger på grensen mellom Bulgaria og Hellas. Det var i den byen at Mosab i en periode serverte i en restaurant. 

– Jeg ble kjent med en mann som tok flyktninger fra Tyrkia til Albania og videre derfra. Jeg sa til ham at jeg ville bli med. 

En natt fikk han muligheten: Mosab var i en gruppe på rundt 20 mennesker – de fleste kvinner og barn. Målet var Albania. Men etter en og en halv times marsj i skogen ble de tatt av brutale, albanske soldater og kjørt tilbake til Tyrkia. 

– Hvor mye betalte du menneskesmugleren? 

– Ingenting. Før jeg ble kjent med ham, trodde jeg han var fattig, og derfor ga jeg ham litt gratis mat i restauranten. Nå ville han være snill mot meg til gjengjeld. 

Stort ansvar 

I den tyrkiske byen Izmir ble Mosab kjent med en som skulle til Europa. 

– Han foreslo at jeg dro også. Da jeg sa at jeg ikke hadde penger, fikk jeg høre: Men hvis du kjører båten, slipper du å betale. De forklarte for meg at menneskesmuglerne ikke selv blir med i båten. 

Mosab bestemte seg for å prøve igjen. En natt ble han og rundt 30 andre personer fraktet til et øde sted. 

– Men så ble jeg redd. For en gang i Edirne hørte jeg noen si at menneskesmuglere dreper folk og selger organene deres.

Jeg sa: «Jeg elsker deg, be for meg.» Hun gråt. 

Mennene hadde pistoler. Flyktningene ble plassert i biler. De satt veldig trangt og kjørte lenge på humpete veier til de kom til et sted med fjell. Nedenfor lå havet. Stille som speil. 

– Det var et vakkert sted. Men mennene var farlige. En familiefar diskuterte med dem da han så båtene, men han måtte gi seg for ikke å bli skutt. De brukte pistolene hvis noen protesterte. Vi skjønte at vi ikke kunne ombestemme oss: Enten ble du med videre, eller du ble drept. 

Det var to plastbåter. 

– Jeg trodde det skulle være syv personer i båten jeg skulle kjøre. Plutselig var vi 30 - 40 personer i hver båt. 

Mosab hadde aldri styrt en båt før. Men det viste seg å være lett – det var jo bare å vri på håndtaket. Han prøvde en liten runde uten passasjerer. 

– Men jeg var veldig stresset. For det skulle jo være så mange med i båten. Mange barn. Familier. Liv som jeg nå skulle ha ansvaret for. Jeg forsøkte å roe ned meg selv: «Vi lever bare et liv, jeg skal ikke miste denne sjansen. Jeg har ikke noe valg, vi kan ikke snu. Men jeg skal gjøre mitt aller, aller beste sånn at vi klarer oss». 

Mot alle odds 

De hadde sagt at båtreisen fra Izmir skulle ta 50 minutter. Mosab ba hele tiden til Gud. 

– Båten var så full av folk at de nesten satt oppå hverandre. Motoren var ikke sterk nok. Etter ti minutter stoppet den. Alle måtte sitte stille mens jeg prøvde å dra i gang motoren igjen. Jeg klarte det, og vi kjørte videre. 

Så plutselig, midt på havet på grensen mellom Hellas og Tyrkia, stoppet den. Da oppdaget vi at en tyrkisk militærbåt kom kjørende mot oss. Folk fikk panikk, gråt og skrek. Jeg måtte bare få i gang motoren og fikk hjelp av en mann. 

Det begynte å blåse opp. Mannen viste Mosab hvordan han skulle møte bølgene med båten. Mosab prøvde å berolige passasjerene med å hele tiden si at de skulle tenke på alt annet enn havet. Han ville få dem til å sitte stille. 

Det tyrkiske politiet kom nærmere og nærmere. Da det var igjen bare fem-seks hundre meter, ble det plutselig liv i motoren igjen. 

De kom seg over på gresk side. 

– Folk ropte av glede og de begynte å synge. De som hadde GPS ringte til det greske militæret for å melde fra om vår ankomst. Jeg var veldig lettet. For jeg hadde hatt et stort ansvar – de er jo mennesker! 35 personer! Jeg hadde jo reddet dem på en måte. Selv om jeg bare var en ungdom.

En av våre viktigste oppgaver er å sørge for at barn og unge fortsetter å lære, selv i krisetider. På skolen og i yrkesopplæringen får barn og unge tilbake en slags normal hverdag og stabilitet. Dette er med på å gi dem tilbake håpet og troen på en fremtid. 

Flyktninghjelpen jobber ikke i Norge, men vi er i 32 andre land. Vi bygger skoler og klasserom, utdanner lærere, bidrar med det riktige undervisningsmateriellet og ikke minst: Vi investerer i gode lærere som også kan hjelpe elevene til å overvinne traumemarerittene. I årene som kommer vil vi satse mer på å hjelpe unge flyktninger som sliter med traumer, i land der det er krig og konflikt, eller i nabolandene der flyktningene har søkt beskyttelse. 

Les mer om arbeidet vårt med traumer her og her.

Mosabs hjemby Manbij ligger i Nord-Syria, bare noen få kilometer fra den tyrkiske grensen. Kurdiske militser har vært i området siden de tok det fra IS i 2016. USA samarbeidet med kurderne for å fjerne IS. 

Tyrkia ser på kurder-militsene som terrororganisasjoner. Nå som president Trump har bestemt at USA trekker seg ut av Syria, har kurderne bedt den syriske president Bashar al-Assad, som samarbeider med russerne, om hjelp mot en eventuell tyrkisk invasjon. Det er i dag syriske regjeringssoldater, russiske soldater, tyrkiske soldater og kurdiske militser utenfor Manbij. 

Den 16. januar i år ble 19 personer drept i et selvmordsangrep i Manbij, ifølge Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).  

Situasjonen er spent.

Les mer om vårt arbeid i Syria her.