Selv bautaer rister når det er jordskjelv

“Livet går videre” sies det.

Men hva når det ikke gjør det?

I hovedstaden Juba i Sør-Sudan ligger tre FN-leirer for mennesker som er på flukt i sitt eget land. Et gjerde av piggtråd rammer inn hjemmene til de over 13.000 menneskene som bor her; små hjem av blikkskur og telt.

Leirene har både helsestasjon og skole. Handlegaten myldrer av liv, med ivrige barn som løper rundt mellom de små markedene – noen av dem på vei for å spille fotball.

Et av menneskene som har sitt hjem her er Majok Yien Wanjang (48). I et hjørne av leiren, i et lite, nøkternt telt, bor han sammen med sin kone Teresa (38) og deres fem døtre.

Men mens hjørneleiligheter gjerne har utsikt over hage og nabohus, ser Majok og familien rett på leirens høye piggtrådgjerder på den ene siden, og et vakttårn på den andre.

Denne leiren, dette lille teltet, har vært deres hjem i åtte år. Ti kilometer unna er deres gamle hjem.

Før 2013 levde Majok og Teresa et rolig liv i Sudans hovedstad Khartoum. De to møttes da de studerte i byen. Etter studiene fikk begge seg jobber i privat sektor. Livet var godt, forteller han.

– Jeg dro til Khartoum for å studere, og giftet meg med meg en dame derfra. – Da fredsavtalen i Sør-Sudan ble undertegnet dro vi tilbake til Juba, for å være med og bygge opp landet. Da vi bodde i Juba hadde vi alt vi trengte, og barna våre gikk på gode skoler.

Konflikten i Sør-Sudan

I 2005 ble det inngått en fredsavtale mellom partene nord og sør i Sudan. Da avtalen ble inngått var det etter mange år med blodig krig – den lengste sammenhengende borgerkrigen i Afrikas historie.

Noen år senere, i 2011, løsrev Sør-Sudan seg fra Sudan. Under valget som ble avholdt dette året stemte 99 prosent for løsrivelse. Men selv om menneskene i det som ble Sør-Sudan var veldig enige om å skille seg fra nord var det lite annet som var på plass. Det nye landet skulle snart møte på problemer.

Så fort løsrivelsen var et faktum oppstod det en konflikt innad i frigjøringsbevegelsen. Da Salva Kiir, Sør-Sudans første president, beskyldte visepresident Riek Machar for å forsøke et statskupp, splittet dette frigjøringsbevegelsen – og borgerkrigen i Sør-Sudan ble utløst 15. desember 2013.

En ny hverdag

En desembernatt i 2013 nådde kamper byen der Majok og familien bodde. Hele natten hørte de skyting. De lå våkne, livredde, og lyttet til skuddene og lydene av mennesker som ble drept. Tidlig på morgenkvisten bestemte de seg for å flykte.

– Det var skyting overalt, forteller Majok. 

– Mange døde, særlig mennesker som var av Nuer-folket, det var de som var mest utsatt. Da vi endelig kom frem til flyktningleiren var vi trygge. Jeg er så glad for at familien min er i sikkerhet.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være på flukt i mitt eget land.

– Både konen min og jeg er utdannet, vi har universitetsgrader, men det finnes ingen jobber her i leiren. Så nå jobber jeg frivillig som lærer på barneskolen her, Hope, fortalte Majok i 2018. Han var opptatt av å skape og holde på rutiner i en hverdag som brått ble annerledes.

Majok sørger for å være rundt folk, sier han.

Bautaen

Majok er en viktig person i leiren. I tillegg til å undervise på leirens skole, er han ungdomsleder og trener.

Uansett hvor han går følges han av et tog av smilende mennesker, gjerne akkompagnert av både latter og vakker barnesang. Majok betyr mye for mange.

Mange her lever med traumatiske opplevelser, de har sett og opplevd ting ingen skal måtte – særlig ikke barn.

Mange har mistet familiemedlemmer – et søsken, kanskje mamma eller pappa…

Alle trenger de en trygghet i hverdagen, noen å lene seg på. Majok er bautaen som får barna i leiren gjennom dagene. 

– Jeg har en fin gruppe barn. Jeg trener dem, både jentene og guttene, forteller Majok. – Noen ganger jogger vi rundt i leiren så vi kan få klarnet hodet.

Majok underviser ennå på leirens skole. Det gir ham motivasjon og glede i hverdagen at han kan være denne støtten for barna.

Før han starter undervisningen på morgenen pleier han å hilse på alle elevene sine, forteller han. – Vi snakker litt sammen, synger sammen, og noen ganger danser vi sammen. Majok småler.

– De er glade i meg, og jeg er glad i dem.

– Fysisk er jeg ok. Jeg har en full timeplan, jeg har rutiner.

–  Hvorfor er det noen som lever gode liv, mens andre ikke gjør det?

Men selv bautaer rister når det er jordskjelv.

– Noen ganger går det bra, mens andre ganger, når jeg er alene, begynner jeg å gråte uten at jeg helt vet hvorfor, sier Majok stille.

En tåre triller ensomt nedover kinnet. Han stryker den vekk.

– Som far, familieoverhodet… å ikke kunne sørge for at barna dine har nok mat...

– Du skjønner, hjertet mitt gråter, for det jeg ønsker å gi barna mine kan jeg ikke gi dem. Det er så vondt å ikke kunne gi sin egen familie det de trenger.  Til og med barna… at de måtte dra fra hjemmet sitt…

Majok prøver å fortelle seg selv at han må være tålmodig, han må være sterk. Det hjelper å være utendørs, å være sammen med barna, og fortelle historier. De ler mye sammen.

– Kona mi er en sterk kvinne, sier Majok. – Ofte sier hun at dette er en del av livet, at jeg må la det være, og en dag kommer lidelsene til å ta slutt.

Majok avbryter seg selv og ser ned. Han er stille.

– En dag vil ting bli bedre

Ved siden av Majok i sengen sitter de fem døtrene og følger spente med. Mens pappa Majok forteller, sniker de stadig til seg nysgjerrige blikk over skulderen hans. De er sjenerte, kniser og gjemmer seg vekk. Plutselig bryter ene jenta ut i latter, og Majok ler med.

Majok har en enorm kjærlighet til familien sin. Det å være pappa betyr alt, forteller han. – Hvis du har noen dårlige tanker, blir du med ett glad når du ser barnet ditt.

Men Majok bekymrer seg for barnas fremtid, for at de ikke får en bra utdanning. Han drømmer om at barna en dag skal få komme seg tilbake til skolebenken. At de skal holde seg friske, at de skal ha nok å spise.

Det største ønsket Majok har, er fred.

– Jeg håper freden kommer tilbake til landet mitt, slik at barna kan gå på en god skole – for de er de fremtidige lederne. Det vi trenger er fred, så folket i Sør-Sudan kan være samlet igjen.

I 2018 fortalte Majok oss hvorfor familien ikke kunne dra hjem:

– Grunnen til at jeg ikke ønsker å dra tilbake til Juba er fordi det ennå ikke er trygt. Bare forrige søndag ble to prester drept av ukjente væpnede menn. Hvis de så lett kan drepe Guds menn, er det ikke trygt nok for oss å dra tilbake. Med mindre lederne våre underskriver en fredsavtale kommer vi ikke til å dra hjem.

Situasjonen er den samme i dag, og volden i landet er utstrakt og brutal.

– Jeg trenger at ting forandres i Sør-Sudan. Det er mange som lider.

– For meg betyr løsrivelsen frihet. Vi var så glade da vi ble uavhengige, vi levde i harmoni og fred. Det var ikke drap og trakassering, vi gikk dit vi ville uten å være redde.

– Vi feiret løsrivelsen med å synge og danse, på forskjellige språk. Også kjøpte vi masse mat og koste oss sammen med venner. Men siden krisen i 2013 har vi ikke feiret uavhengighetsdagen. Jeg kommer ikke til å feire den i år heller, ikke før det igjen er fred i Sør-Sudan.

Majok er ivrig etter å bidra. – Jeg er fortsatt ung, sier han.

– Jeg kan jobbe, jeg kan gjøre alt mulig. Jeg vil ikke sitte stille og bare motta støtte. Jeg vil være med og utvikle landet mitt. Jeg vil delta.

Majok ser kjærlig bort på kona si, som møter blikket hans og smiler. Han smiler tilbake.

Kilder: FN-sambandet, Store norske leksikon, NRK