Slik når vi mennesker på flukt i verdens farligste områder

Det har blitt mer risikabelt å nå mennesker i nød. Likevel hjelper Flyktninghjelpen mennesker som befinner seg i noen av verdens farligste områder.

– Det er ikke fordi vi kjemper oss frem som cowboyer, det er fordi vi er prinsippfaste, sier Suze van Meegen, vår rådgiver i Jemen.

68,5 millioner mennesker er på flukt og 133,8 millioner trenger humanitær hjelp. Å hjelpe mennesker i konfliktsoner er ikke lett, men hvis vi mislykkes, er det de som trenger hjelp som lider.

36,4 millioner mennesker som hadde behov for humanitær hjelp i 2017, fikk det ikke. Desto vanskeligere det er å nå et område, desto mindre sannsynlighet er det for at mennesker i dette området får hjelp. Likevel er det ofte i nettopp disse områdene behovene er størst.

For mange internasjonale humanitære organisasjoner jobber i relativt trygge områder, ifølge rapporten «Presence and proximity – to stay and deliver, five years on». Organisasjoner møter svært mange utfordringer når de forsøker å nå farlige områder.

85 år gamle Nyiragine bor i flyktningleiren Mungote i Nord-Kivu i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). Hun må tigge for å få noe å spise.

– Vi lider umåtelig mye, forteller hun. Da Flyktninghjelpen kom til Mungote-leiren tidlig i 2018 var det ingen humanitære aktører tilstede, på tross av store behov. I DR Kongo truer voldelige sammenstøt hjelpearbeidet.

Eritrea, Syria, Venezuela og Jemen er de landene i verden som er vanskeligst å nå, ifølge ACAPS sin oversikt over humanitær tilgang. Noen humanitære aktører er tilstede, men landene er så å si utilgjengelige for de fleste ikke-statlige organisasjoner.

I noen områder foregår det pågående kamphandlinger og angrep på humanitære aktører. Noen ganger fornekter myndighetene i et område behovene for hjelp og skrenker inn bevegelsesfriheten – alt gjør det svært vanskelig å nå mennesker i nød.

På tross av utfordringene, jobber humanitære aktører, som Flyktninghjelpen, hardt for å få tilgang.

Utilgjengelige Jemen

I Jemen trenger over 22 millioner mennesker humanitær hjelp. I det krigsrammede landet finner vi noen av verdens vanskeligste områder å få tilgang til.

Væpnet konflikt og ødelagt infrastruktur gjør det svært vanskelig å hjelpe sivilbefolkningen i landet. Suze van Meegen, vår rådgiver i Jemen, forteller om en krig som påvirker hele landet, men hvor noen områder er hardere rammet enn andre.

– Siden krigen startet i 2015, har tusenvis av tett befolkede nabolag blitt rammet av luftangrep. I andre områder foregår den væpnede kampen på bakken, med skuddvekslinger, missiler og en økende bruk av landminer.

– For eksempel forhandler vi frem avtaler om at veiene og områdene hvor vi vil frakte nødvendige varer til befolkningen i nød, ikke bombes for en gitt periode, forteller van Meegen.

– Noen ganger er det lett å forhandle tilgang, men ofte, der kampene er intense, kan det ta uker eller måneder å få tilgang til mennesker i nød.

På grunn av konflikten er noen områder i Jemen helt utilgjengelig. I disse områdene befinner det seg et stort antall mennesker som sårt trenger hjelp.

– Vi fortsetter å gjøre alt vi kan for å hjelpe dem som trenger det, sier van Meegen.

En annen utfordring som humanitære aktører møter i Jemen, er byråkratiske hindre. Forhandlinger og papirarbeid er en stor del av hverdagen for å få tilgang til mennesker i nød.

På tross av store utfordringer forventer vi å ha hjulpet nesten en million mennesker i Jemen ved utgangen av 2018.

– Det er ikke fordi vi kjemper oss frem som cowboyer, det er fordi vi er prinsippfaste og vurderer nøye hvordan vi skal gå frem, sier van Meegen.

Nesten utilgjengelig i SAR

Væpnede grupper har kontroll over nesten 70 prosent av Den sentralafrikanske republikk (SAR). I 2018 trengte 63 prosent av befolkningen eller 2,9 millioner mennesker humanitær hjelp. Alle grunnleggende tjenester drives av humanitære aktører. Noen områder er vanskeligere å nå enn andre. På grunn av de mange væpnede grupperingene i landet, er SAR et av de farligste stedene i verden å drive hjelpearbeid.

I SAR mangler familier på flukt alt. De har ikke vann eller husly.

– Vi har ikke et hus å bo i, barna mine må sove ute og vi må dele på vannet, forteller Angèle.

Farlig hjelpearbeid i SAR

Humanitære hjelpearbeidere i Den sentralafrikanske republikk blir ofte angrepet, de risikerer å bli ranet, kidnappet eller verre: Drept.

– Vi må være forsiktige og ta vare på kollegaene våre, sier Batonon. Han forteller at i noen tilfeller må humanitære aktører trekke seg helt ut av farlige områder.

– Dette har enorme konsekvenser for befolkningen i nød, forteller han. Men vi må fortsette vårt arbeid på tross av denne situasjonen.

– Vi kan ikke gi opp!

Hvordan får vi tilgang, på tross av utfordringene?

De fleste konflikter i dag skjer ikke mellom land, men innenfor et lands grenser. Ofte er flere ikke-statlige væpnede grupperinger involvert i konflikten. Dette fører til flere sammensatte og uforutsette kriser, som gjør det enda vanskeligere å få tilgang til mennesker i nød.

Ofte tar ikke krigens parter hensyn til folkeretten, som sier at humanitære aktører skal få tilgang til sivile i nød. Vi må derfor forhandle for å få aksept og tilgang til områdene.

Forhandlinger, tillit og aksept

Folks oppfatninger om humanitært arbeid kan ofte være langt fra sannheten, forklarer van Meegen.

– Vi kaster oss ikke ut av helikoptre, eller kjemper oss frem i skuddilden. Vi jobber hardt for å bygge tillit hos partene i konflikten.

For å få tilgang på bakken, må vi ha godkjenning fra alle parter og lokalsamfunnene som trenger hjelp. Dette kan være en tidkrevende og vanskelig oppgave, som avhenger av tillit. Tillit og aksept kan bygges gjennom omstendelige forhandlinger og ved å sørge for rask og god hjelp.

Dagens superhelt

Philippe Douryang, leder for Flyktninghjelpens nødhjelpsteam, jobber hardt for å hjelpe mennesker i nød. Han har over 17 års erfaring i kriseområder, og har blant annet jobbet i Darfur, Den sentralafrikanske republikk og Nigeria. Jobben hans er å forhandle tilgang til områder som er vanskelig å nå. Takket være Douryang har Flyktninghjelpen flere ganger vært den første humanitære aktøren på stedet for å hjelpe mennesker i nød.

– Først må du sette deg inn i den geopolitiske situasjonen, hvem de involverte er, hva de ønsker og hvordan de forholder seg til hverandre. Situasjonen kan variere innad i et land. Derfor må du virkelig forstå konteksten før du kan gjøre noe annet, sier han.

Vi passer alltid på at vårt arbeid ikke skaper ytterligere spenninger eller eskalerer konfliktnivået. Derfor begynner vi med å analysere konteksten og vurdere hvorvidt vår tilstedeværelse kan gjøre skade.

– Etter det må du vite hvordan du skal kontakte partene i konflikten, forteller Douryang. Han har møtt myndigheter, sivile og væpnede grupper for å forhandle tilgang og dermed kunne hjelpe mennesker i nød.

– Jeg kontakter dem direkte. Ofte vet de allerede hvem jeg er og hvorfor jeg kommer, fordi jeg allerede har spurt rundt om dem, forklarer han.

– Jeg presenterer meg selv, og så setter vi oss ned for å diskutere.

Mens Douryang forhandler, må han hele tiden vurdere risikoen og hvordan han kan minimere den.

– Det er viktig å bygge tillit, du må legge all informasjon på bordet, hvorfor du er der og hva du vil.

Under forhandlinger er det svært viktig å følge de humanitære prinsippene.

Les mer: Hvordan Flyktninghjelpen når frem med nødhjelp i Syria  

Hjelper på tross av utfordringer

Vårt mål er å nå mennesker i områder som er svært vanskelig å få tilgang til. Vi hjelper mennesker i nød i land som Syria, Jemen og Eritrea. I tillegg til å forhandle tilgang, gir vi opplæring i temaet til våre ansatte og finner kreative måter å nå mennesker på. For eksempel bruker vi lokale organisasjoner, som ofte kjenner konteksten best, eller elektroniske pengeoverføringer. Pengeoverføringer minimerer sikkerhetsrisikoen fordi mennesker på flukt kan registrere seg som mottakere og fortsette å få pengestøtte etter at de har reist tilbake til de områdene som vi ikke får tilgang til.

Slik hjelper vi mennesker i utilgjengelige områder.

Les mer: Penga og livet