Langt ute på landet i Burundi, under et provisorisk tak hvor maiskolbene henger til tørk, sitter fjorten år gamle Jozephine Ndayiragije bak symaskinen. Foreldrene hennes døde under borgerkrigen i landet. Nå forsøker hun og brødrene å holde det gående, men tårene veller opp i Jozephines øyne når hun nevner foreldrene. Hun vil heller snakke om den lille bedriften sin hvor jentene syr klær. Skoleuniformer er det et bra marked for.

- Vi er fire jenter som driver her. På to uker har vi tjent 21 000 burundesiske franc (ca 140 kroner) og det er vi fornøyde med, forteller hun smilende. - Nå har vi noe vi kan leve av!

Kidnappet og utstøtt
I Makamba-provinsen sør i Burundi er det grønt og rolig nå. Men fortiden kaster skygger. Akkurat i dette området er det mange som har vært barnesoldater.

Tjue år gamle Nzeyimana Daphrose har utdannet seg til frisør gjennom Flyktninghjelpens program. Nå er hun med i et kooperativ som driver frisørsalong i Makamba by.

- Nå har jeg mulighet til å klare meg selv. Det er nemlig ikke sannsynlig at jeg kan finne en mann som vil gifte seg med meg etter det jeg har vært gjennom, sier hun stille.

Hun ble kidnappet en natt og i flere år var hun tvunget til å være med i en av opprørsgruppene.

- De var seks stykker som kom inn i huset vårt om natten mens vi sov. Faren min og en bror ble drept, moren min ble voldtatt, søstrene og brødrene mine rømte. Jeg og en kusine klarte ikke å komme oss vekk og ble tatt.

Nzeyimana var én av relativt få jenter i leiren og ble satt til å lage mat, men selv fikk hun nesten ingenting å spise.

- Jeg måtte snike til meg litt mat når de ikke så det og måtte nesten alltid spise maten rå. Det var ikke hver dag jeg fikk mat.

I tillegg ble hun ledernes sex-slave. Hun prøvde å rømme tre ganger, men ble stoppet. Straffen var ett hundre slag. Fjerde gang hun prøvde klarte hun å rømme til Tanzania, og etter at det ble fred i Burundi reiste hun hjem.

For folk flest er det ikke åpenbart hvem som var ansvarlig for grusomhetene under borgerkrigen. For dem er det overgrepene som ble gjort mot dem som er det vesentlige. Og siden Nzeymana var med i en av de krigende gruppene er hun ikke lenger velkommen der hun kommer fra.

- Derfor har jeg måttet flytte til byen. Men etter utdanningen jeg har fått er det i hvert fall mulig å skaffe meg et levebrød.

Mange muligheter
Ungdommene i programmet kan velge mellom å bli skomakere, snekkere, bakere, sveisere, frisører, sykkelmekanikere og syere. Dette er yrker som det er stort behov for i lokalsamfunnet. Ungdommene skal også etablere virksomhetene i sitt nærmiljø. Slik unngår man at unge mennesker som ikke klarer å finne arbeid eller har grunnlag for å være bønder flytter til byene. Land er nemlig en knapp ressurs i Burundi, et av verdens tettest befolkede land. Gjennom Flyktninghjelpens utdanningsprogram finner unge mennesker alternative inntektskilder.