Vold og forskjeller i samfunnet hindrer løsninger for de internt fordrevne, som fortsatt står overfor ekstrem fattigdom og diskriminerende politikk i Guatemala.
Som for 50 år siden, da borgerkrigen startet, er Guatemalas hovedutfordringer i dag strukturelle forskjeller, begrenset politisk deltakelse og diskriminerende politikk. Det har gått 14 år siden fredsavtalen, som markerte slutten på borgerkrigen og lovte varige løsninger for internt fordrevne, ble undertegnet.
Det er ikke gjort egne undersøkelser i Guatemala for å fastslå antallet internt fordrevne og få mer kunnskap om deres spesifikke behov. Regjeringen har valgt å møte internflyktningenes behov med generelle (og ineffektive) tiltak for fattigdomsbekjempelse. Ifølge en ny landprofil fra Flyktninghjelpens senter for kartlegging og rapportering om situasjonen til internt fordrevne, Internal Displacement Monitoring Centre (IDMC), vil alle forsøk på anslå antallet internt fordrevne i 2009, basert på eksisterende tall, være upålitelige. Det er imidlertid klart at Mayaindianerne og bønder på landsbygda ble hardere rammet av internflukt og fortsatt er uproporsjonalt hardt rammet av ekstrem fattigdom og marginalisering.
Mange internt fordrevne har vendt hjem eller bosatt seg i områder hvor de kan leve under lignende forhold som før de ble drevet på flukt. De står likevel overfor vedvarende fattigdom og må kjempe om tilgang til jordbruksland. Tusenvis av bønder og småbrukere har blitt tvangsflyttet på grunn av næringsinteresser innen landbrukseksport. Noen har flyktet til hovedstaden eller andre byer, hvor de strir med å integrere seg kulturelt og må konkurrere med økonomiske migranter om dårlig betalte jobber i den uformelle sektor. Utbredt vold fra kriminelle gjenger forårsaker ny flukt inne i byområdene.
Den sittende regjeringen har vedtatt retningslinjer for å håndtere noen av disse problemene, som å tilby dialog og programmer til organiserte grupper av krigsoverlevende, i tillegg til å fornye den nasjonale kompensasjonssordningen.