Det finnes både kortvarig og langvarig internflukt i Israel på grunn av ulike konflikter siden 1948. Hovedproblemene dreier seg fortsatt om eiendomsrettigheter.
Siden etableringen av staten Israel i 1948 har folk stadig blitt drevet på flukt. Ifølge en oppdatert landprofil fra Flyktninghjelpens senter for kartlegging og rapportering om situasjonen til internt fordrevne, Internal Displacement Monitoring Centre (IDMC), er det fire hovedtilstander av internflukt i Israel.
Arabiske landsbyboere ble drevet på flukt under og etter konflikten som oppstod ved etableringen av staten Israel, og deres etterkommere er i dag spredt over hele landet. Samtidig ble beduinene fordrevet i Negev-regionen i sør. De siste årene har innbyggere i byer nær grensene til Libanon og Gaza opplevd kortvarig internflukt på grunn av rakettangrep forbundet med Israels konflikt med Hizbollah og Hamas.
Hovedbekymringen for dem som ble fordrevet i forbindelse med dannelsen av Israel, både i sør og nord, har vært å forsvare retten til eiendommene de mistet da de ble fordrevet. I 2003 aksepterte israelsk høyesterett regjeringens argument om at sikkerhetssituasjonen, samt palestinske flyktningers vedvarende krav om retten til å vende hjem, gjorde at man ikke kunne rettferdiggjøre å godkjenne rettslige klager fra internt fordrevne. I mellomtiden har mesteparten av områdene folk ble drevet på flukt fra blitt nasjonalisert.
Beduinske lokalsamfunn i Negev står også overfor mange beskyttelsesproblemer, som meget begrenset tilgang til inntekt og livsopphold, utdanning og andre nødvendige tjenester. Regjeringens program for å ødelegge landsbyer den anser som ulovlige gjør framtiden usikker for mange lokalsamfunn og mennesker står i fare for å bli drevet på flukt. Organisasjoner som ”Regional Council of Unrecognized Arab Bedouin Villages” har vært med på å overtale relevante departement til å stanse planlagte ødeleggelser av landsbyer.
Verken FN eller den israelske regjeringen anerkjenner at det er internt fordrevne i Israel. Noen akademikere, palestinske og arabisk-israelske organisasjoner hevder at mellom 150 000 til 300 000 mennesker bør omtales som internt fordrevne i Israel i dag. Disse anslagene er basert på multiplisering av det opprinnelige antallet internt fordrevne med den naturlige vekstraten blant den arabiske befolkningen i Israel. Ettersom flukten skjedde for over 60 år siden, er de fleste som er inkludert i dette anslaget enten barn eller barnebarn av dem som opprinnelig ble drevet på flukt.