Dette representerer en nedgang på 1,1 millioner i antallet internt fordrevne i forhold til rekordåret 2010, mens flyktningtallene er stabile.

Sammenliknet med statistikken fra 2010 gikk flyktningtallene ned med 100 000 i 2011, men dette skyldes at FN-organisasjonen UNRWA nå opererer med 200 000 færre palestinske flyktninger på grunn av endret registreringsmetode. I realiteten ser vi derfor en liten økning i de globale flyktningtallene. Det er første gang siden 2004 at vi kan registrere en nedgang i antallet internt fordrevne. Noe av denne nedgangen kan forklares gjennom at mennesker på flukt i Sudan ble registrert som internt fordrevne frem til Sør-Sudan erklærte seg som selvstendig stat 9. juli 2011. 
 

Vinteren og våren 2012 stømmet tusenvis av flyktninger fra Syria inn i nabolandene. Her fra grensen til Tyrkia. Foto: Burhan Ozbilici/AP/NTB Scanpix

 
Det er fremdeles gamle, pågående konflikter vi finner øverst på lista over internt fordrevne. Colombia, Irak, Sudan, DR Kongo og Somalia toppet listen også i 2010. Afrika har flest internt fordrevne med over 10 millioner. Nye omfattende fordrivelser fant sted i Elfenbenkysten, Libya, Syria, Jemen, Pakistan og Afghanistan i 2011. Vold i kjølvannet av den arabiske våren drev over 800 000 mennesker på flukt i 2010, og vi ser at dette fortsetter våren 2012. Tørke og konflikt fordrev flere hundretusen mennesker og førte til en sultkatastrofe på Afrikas Horn i 2011. Vinteren og våren 2012 utviklet en ny katastrofe seg i Sahel-regionen. I mai 2012 anslo FN at 18 millioner mennesker er truet av matmangel, og opprøret nord i Mali har drevet flere hundretusen på flukt.

I Amerika fortsetter den væpnede konflikten i Colombia, og -landet har nå det høyeste antallet internt fordrevne i hele verden. Situasjonen både i Colombia og Mellom-Amerika viser hvilken ødeleggende effekt narkotikatrafikken kan ha på et samfunn. I tre store produsentland av narkotika, Colombia, Afghanistan og Myanmar, har narkopenger i en årrekke finansiert konflikter som har drevet millioner av mennesker på flukt.
 
UTFORDRINGER I SAMARBEIDET MED FN

FNs rolle i arbeidet med å beskytte verdens flyktninger er svært viktig, først og fremst fordi det er FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som har ansvar for at Flyktningkonvensjonen implementeres. Men også i det direkte nødhjelpsarbeidet overfor flyktninger og internt fordrevne er FN ment å spille en viktig rolle. En rekke FN-organer gir direkte bistand til mennesker på flukt. Forskjellige organer bidrar utfra sine ulike mandater. På toppen av hele FN-systemet troner FNs sikkerhetsråd, som i ytterste konsekvens kan igangsette militære operasjoner for å beskytte flyktninger og internt fordrevne.

Men dessverre fungerer ikke FN i dag optimalt, og de siste års store flyktningkriser har avdekket tre store svakheter i FN-systemet.

For det første er FN sterkt underfinansiert, slik at FN-organene ikke har nok midler til å bistå alle fordrevne. I enhver krise sender FN ut en appell der organisasjonen redegjør for hva som er bistandsbehovet og hvor store ressurser som må til for å avhjelpe krisen. En gjennomgang av disse appellene viser at bare omlag 60 prosent av disse er fullfinansierte. Mangelen på penger er derfor en hemmende faktor for FNs hjelpearbeid overfor flyktninger og internt fordrevne.

Utfordring nummer to er manglende koordinering i krisesituasjoner. Når en akutt krise oppstår, ser en altfor ofte at det strømmer et stort antall aktører til kriseområdet. Et ekstremt eksempel i så måte er jordskjelvet på Haiti i 2010, der tusenvis av organisasjoner kom til. Det oppstod raskt kaos, og det samlede hjelpearbeidet fikk mindre effekt. FN har ikke i dag den politiske tyngde som skal til for at aktører i kriseområdet innordner seg en FN-koordinering. Samtidig er det heller ingen andre som kan koordinere hjelpearbeidet. Heldigvis har FNs kontor for koordinering av humanitær innsats, OCHA, satt i gang et arbeid for bedre koordinering, der ulike pilotmodeller utprøves. Flyktninghjelpen støtter dette arbeidet og oppfordrer alle aktører til å støtte opp under FNs koordineringsrolle i humanitære kriser.

Den siste store utfordringen for FN er at organisasjonen i økende grad blir sett på som en politisk aktør i krigs- og konfliktområder, og således har store utfordringer med å utføre uavhengig humanitært arbeid. Å holde nødhjelp uavhengig av den politiske agendaen, har vært et uttalt mål for de fleste humanitære aktører. I praksis møter man mange utfordringer for å få til dette. Flere av FNs medlemsland har de siste år tatt til orde for og tvunget gjennom reformer som gjør at FN samkjører sine humanitære, politiske og militære innsatser. Dette har bidratt til at FN selv er blitt sett på som en politisk aktør. I enkelte tilfeller, som i Irak i 2004, har FN blitt direkte angrepet, noe som igjen har ført til at organisasjonen har måttet trekke seg helt ut av kriseområdet.

I 2011 initierte FN en rapport for å se på hvilke konsekvenser en slik integrering av FN har for den humanitære innsatsen. For å bidra i debatten gjorde Flyktninghjelpen sin egen undersøkelse og intervjuet representanter for humanitære organisasjoner, FN og donorer i DR Kongo, Afghanistan og Somalia. Konklusjonene var at denne typen helhetlig tilnærming har en negativ effekt på forholdet mellom FNs humanitære aktører og resten av det humanitære miljøet. Organisasjoner som Flyktninghjelpen har i land som Afghanistan og Somalia begynt å holde en viss distanse til sine FN- partnere på grunn av bekymringer for å bli assosiert med det politiske FN. Dette vanskeliggjør både koordinering, felles program og vurderinger. FN må derfor gjenvinne sin rolle som uavhengig humanitær aktør i kriseområder for effektivt å kunne bistå flyktninger og internt fordrevne.
 

Opiumsavling inspiseres i Afghanistan. Narkotikaproduksjon finansierer konflikter og skaper ustabilitet i land som Afghanistan, Colombia og Myanmar. Foto: Parwiz/Reuters/NTB scanpix

 
KJØNNSBASERT VOLD

En rekke FN-resolusjoner som omhandler -kvinner og sikkerhet, har blitt vedtatt siden 2000. Først kom resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Nesten et tiår senere kom resolusjon 1820, som anerkjenner konfliktrelatert seksuell vold som et internasjonalt freds- og sikkerhetsspørsmål. Like etter kom 1888 og 1889, som konkretiserer kravene i de to første resolusjonene. Like før starten av 2011 kom enda en resolusjon; 1960. Denne fokuserer på seksuell vold som krigsstrategi. Den påpeker straffefrihet som et problem og krever at overgripere og ledere må stilles for retten for slike overgrep. Viktigheten av å inkludere kvinner i alle deler av fredsprosessene, blir stadig mer anerkjent. I tillegg har kvinner en grunnleggende rett til å delta på lik linje med menn.

Med alle disse resolusjonene og en fantastisk fredspris i 2011 til tre sterke og handlingsdyktige kvinner, kan man spørre om verden ble bedre i 2011 med hensyn til kjønnsbasert vold og kvinners sikkerhet. Gikk antall overgrep i konflikt ned? Ble kvinner likeverdige aktører i fredsforhandlinger? Antakeligvis ikke. Det er vanskelig å finne konkrete tall, og de tallene som finnes, representerer sannsynligvis bare toppen av isfjellet. I 2011 kom det fortsatt sjokkerende rapporter om massevoldtekter i DR Kongo. Den arabiske våren brakte med seg et hav av historier om kvinner som ble arrestert og voldtatt av de samme soldatene og politiet som patruljerte gatene for å gjøre dem tryggere. Mange av disse kvinnene hadde stått side om side med menn under revolusjonene.

I 2011 kom også rapporter fra Somalia, der kvinner og jenter på flukt fra sult og borgerkrig ble kidnappet, voldtatt og noen ganger drept på vei til en av flyktningleirene i Kenya eller Etiopia. I leirene fortsetter ofte overgrepene. Her er det mangel på fysisk beskyttelse i form av husly og gjerder eller dører som kan låses. Angrep skjer når kvinner og jenter skal benytte seg av latriner eller når de skal sanke ved. Hver ny konflikt det siste året har ført med seg rapporter og medieoppslag om seksuelle overgrep.

Kjønnsbasert vold er muligens det alvorligste beskyttelsesspørsmålet blant mennesker på flukt. Det er vanskelig å tallfeste, men lite tyder på at virkeligheten for kvinner og jenter på flukt er blitt bedre i 2011.

KLIMAENDRINGER OG FLUKT 

Verdens samlede humanitære beredskap, inkludert FN, klarer ikke å dekke alle humanitære behov som oppstår etter en mega-katastrofe. I 2010 fikk verden oppleve to slike enorme naturkatastrofer; jordskjelvet i Haiti og flommen i Pakistan, noe som førte til et eksepsjonelt høyt antall internt -fordrevne dette året. Ifølge Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC), ble hele 42,3 millioner fordrevet i 2010 på grunn av «plutselige» naturkatastrofer. Dette utgjør over en fordobling av foregående år og en tredobling sammenliknet med 2011, da i underkant av 13 millioner ble fordrevet.

Disse tallene inkluderer ikke naturkatastrofer som utvikler seg over tid. De langsomme endringene i klimatiske forhold som fører til tørke, jorderosjon, stigende havnivå, mangel på ferskvann og dyrkbar mark, marginaliserer livsgrunnlaget og fordriver millioner av mennesker uten at dette synliggjøres i statistikkene.

Fordrivelse, klimaendringer og naturkatastrofer kom for alvor inn i det humanitære søkelyset under oppkjøringen til klimakonferansen i Poznan i 2008 og København i 2009. Gjennomslaget kom på klimakonferansen i Cancun i 2010.

Økt interesse og større politisk spillerom har allerede gitt resultater. I 2011 ble en rekke sentrale begivenheter toneangivende for arbeidet fremover. Den store Nansen-konferansen i Oslo i juni 2011, som ble organisert av Flyktninghjelpen og CICERO, etablerte de såkalte Nansen-prinsippene. Disse prinsippene gir anbefalinger om hvordan man skal øke beskyttelsen av mennesker fordrevet av naturkatastrofer. De uttrykker blant annet behov for å styrke lovgivingen for de som blir fordrevet over landegrenser når naturkatastrofer inntreffer. UNHCRs ministermøte i desember 2011 viste at temaet skaper debatt. Flertallet av statene signaliserte tydelig at de ikke er klare til å drøfte eller godta nye internasjonale forpliktelser i denne forbindelse, men uttrykte i ministererklæringen likevel en generell aksept for debatt. Norge og Sveits gikk på sin side mye lenger i å formulere en forpliktelse om å styrke den politiske, juridiske og operasjonelle responsen i forbindelse med naturkatastrofer. Denne forpliktelsen blir nå brakt videre under lederskap av Norge og Sveits i utformingen av en systematisk prosess som blir referert til som Nansen-initiativet. Lanseringen av Nansen-initiativet vil skje mot slutten av 2012.

For å finne varige løsninger må det internasjonale samfunnet systematisk inkludere fordrivelse relatert til naturkatastrofer i praksis og i sin politikkutforming. Dette gjelder spesielt for områder som er utsatt for politisk ustabilitet og der det er ekstra viktig å sikre best mulige vilkår for demokrati og økonomisk utvikling. Den største åpenbare utfordringen for enhver regjering er å lokalisere sikre områder for mennesker som bor i sensitive områder og utsatte regioner. Fordrivelse som er relatert til naturkatastrofer og klima, må derfor bli sett på som en utfordring – med et stort spekter av politiske konsekvenser som må løses gjennom et bredt samarbeid på tvers av politiske sektorer.