Svært mange var tredjelandsborgere – gjestearbeidere og en blandet gruppe migranter. Gjestearbeiderne ble raskt evakuert i regi av sine hjemland. Brorparten av migrantene strandet i flyktningleirer, særlig i Tunisia. Tusenvis forsøkte også å ta seg til Europa i båt. Mange hundre døde i forsøket. Anslagsvis 500 000 mennesker, både tredjelandsborgere og libyere, ble også internt fordrevet.

Brorparten av libyerne i eksil returnerte i 2011. Det samme gjelder internt fordrevne. Men titusener var våren 2012 fortsatt internt fordrevet, da sikkerhetssituasjonen er labil i enkelte områder. Andre har ikke noe hjem å returnere til. Fordrevne som var lojale til det gamle regimet, er blitt nektet retur og utsettes for overgrep.

FORTSATT USTABILT

Siden juli 2011 er Libya blitt styrt av et overgangsråd (National Transitional Council, NTC), som er blitt anerkjent av store deler av det internasjonale samfunnet. Da Libyas diktator gjennom 40 år, Muammar Gaddafi, ble drept 20. oktober, erklærte overgangsrådet Libya for «frigjort» og lovet å etablere en overgangsregjering, avholde valg innen åtte måneder og lage et utkast til ny grunnlov. Det sivile samfunnet har de siste månedene blomstret opp med politiske partier og pressgrupper, nye medier og miljøorganisasjoner.

Men Libya er fortsatt langt fra stabilt og fredelig. Det stod ingen samlet opposisjon med en entydig ideologi bak den libyske revolusjonen, og lenge var det uklart hvem som ville ta makten da regimet falt. Overgangsrådet representerer den største opposisjonsgruppen, men de har langt fra alle med seg på laget. Våpentettheten er høy, og motsetningene er fremdeles sterke mellom ulike grupperinger.

Ved flere tilfeller våren 2012 har det vært sammenstøt mellom grupper av tidligere opprørere, og mellom ulike etniske grupper. Mange er blitt drept. I mars lanserte en gruppe NTCrepresentanter en kampanje for selvstyre i et område i det oljerike øst, sentrert rundt Benghazi. Analytikerne frykter at spenningene kan stikke kjepper i hjulene for det planlagte valget i 2012.

SÅRBARE TREDJELANDSBORGERE

Flyktninger og asylsøkere fra andre land, som før og under revolusjonen bodde i Libya, går en usikker fremtid i møte. Før den arabiske våren hadde FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) registrert 11 000 flyktninger og asylsøkere i landet. UNHCR kjente også til tusenvis av andre med et mulig beskyttelsesbehov fra konfliktherjede land som Eritrea, Irak, Pakistan, Somalia, Sudan og Jemen. I tillegg har et stort antall palestinske flyktninger vært bosatt i Libya i en årrekke.

Libya har ikke signert FNs flyktningkonvensjon og har verken lovverk eller administrative systemer for å håndtere asylsøkere. Mange ble arrestert, internert og deportert uten at deres beskyttelsesbehov ble utredet. At Libya nå er på vei mot et mer demokratisk styresett kan, ifølge UNHCR, være en gyllen mulighet for å få på plass et nasjonalt asylsystem og tilslutning til konvensjonen. UNHCR har allerede opprettet et formelt samarbeid med de nye styresmaktene.

Før revolusjonen var Libya et av hovedtransittlandene for en blandet strøm av migranter med kurs for Europa. Trafikken har nå tatt seg opp igjen.