1. mars tiltrådte hun stillingen som konstituert generalsekretær i Flyktninghjelpen. Det er ikke helt tilfeldig. Toril Brekke er født og oppvokst i Oslo, i en familie hvor hun fikk samfunnsengasjementet inn med morsmelken.

- Faren min jobbet som frivillig på Balkan etter andre verdenskrig. Interessen for internasjonal politikk, bistand og humanitære spørsmål var en naturlig del av familielivet, forteller Brekke.

Første gang hun arbeidet med flyktningspørsmål var da hun i 1983 ble ansatt som prosjektleder for The Norwegian Namibia Associations kontor i Zambia. Her fikk Brekke ansvaret for et utdanningsprogram for flyktninger fra Namibia. Etter det har hun hatt bistand, utvikling og humanitære spørsmål som jobbhverdag, med unntak av noen få år som administrativ leder i avisbransjen.

Vil se at ting skjer

I 1997 begynte hun i Flyktninghjelpen som koordinator for observatørstyrken i Hebron, året etter ble hun seksjonsleder for Afrika i utlandsavdelingen og har siden vært i organisasjonen, og har siden vært ansatt i organisasjonen.

Brekke har hatt flere forskjellige lederstillinger både ved hovedkontoret i Oslo og i de landene Flyktninghjelpen arbeider.

- Hva har vært de største høydepunktene i løpet av disse årene?

- Jeg liker alle sider ved arbeidet mitt her i Flyktninghjelpen, men det mest spennende har vært de gangene jeg har hatt litt lengre oppdrag utenlands. Jeg liker å være ute i felt og se aktivitetene våre slik de faktisk utføres, og å møte våre ansatte og menneskene vi arbeider for.

Brekke var blant annet landdirektør i Sierra Leone da Flyktninghjelpen i 1999 opprettet sitt program i landet etter borgerkrigen. Hun har også vært landdirektør i Sri Lanka to år.

- Jeg liker å være tett på operasjonene våre i praksis og se at ting skjer. Jeg er nok en veldig «operasjonell person», sier hun.

- Hvordan vil disse erfaringene prege Flyktninghjelpen i tiden som kommer?

- Perioden jeg skal sitte blir antageligvis ganske kort. Jobben min i denne tiden er ikke å sette i gang masse nye ting, men heller sørge for at det arbeidet som allerede gjøres, blir fulgt opp på en god og ordentlig måte.

Syria størst

- Hvilke områder vil du prioritere?

- Den største operasjonen akkurat nå er flyktningkrisen som følge av borgerkrigen i Syria. Vi gjør allerede en massiv innsats for flyktninger i nabolandene Libanon, Jordan og Irak, men behovene for humanitær hjelp er enorme og fortsetter bare å vokse. Selv om man skulle lykkes i å finne en løsning som får den væpnede konflikten til å opphøre, vil sivilbefolkningen fra Syria ha behov for humanitær assistanse i lang tid fremover. Jeg håper at mine operasjonelle kunnskaper og erfaring fra lignende faser i andre land, skal kunne bidra til at vi får til enda mer enn det vi gjør nå, sier Toril Brekke, men understreker:

- Det er store, humanitære behov og viktige, spennende prosesser i alle landene Flyktninghjelpen arbeider i. For eksempel i Afghanistan som nå går inn i en ny fase når de utenlandske styrkene trekker seg ut. Det vil føre til nye utfordringer, men også nye muligheter for humanitært arbeid i landet. Myanmar er et annet kjempespennende land å følge med på. I Colombia pågår fremdeles fredsforhandlinger og i Den Demokratiske Republikken Kongo er det fremdeles 2,6 millioner internt fordrevne etter mange år med konflikt. Listen over områder som må få høy prioritet blir lang når man jobber i flere av verdens mest ustabile konfliktområder. Jeg ser også veldig frem til å lede det store arbeidet vi gjør på internasjonalt Advocacy arbeid, spesielt om prinsipiell humaniætr bistand, men også å bidra til å styrke beredskapsstyrkene våre som er verdens mest brukte.

Pålitelig og prinsipiell

- Hva er Flyktninghjelpens styrke i dette arbeidet?

- Det er to ting som går igjen når jeg snakker med andre. Det ene er at vi gjør det sier. Når vi har vært et sted og sagt at vi skal sette i gang noe, så holder vi det vi lover. Det er et varemerke vi skal jobbe hardt med å bevare. Det andre er at vi er prinsipielle i både ord og handling.

– Hva er de største utfordringene?

- Som for alle humanitære organisasjoner er sikkerhet og korrupsjon to hovedutfordringer. Vi jobber i tøffe land hvor det alltid er store utfordringer på to områdene. For en generalsekretær er det sikkerhet som er den største bekymringen. Det er et voldsomt ansvar å ha ansvaret for sikkerheten til 3500 ansatte i et tyvetall av verdens farligste konfliktområder. Er det noe som holder lederen våken om natta, så er det det ansvaret.

- Hvordan har du forberedt deg på å ta dette ansvaret?

- Jeg støtter meg på min mangeårige ledererfaring i organisasjonen. Som utlandssjef er jeg også tett på disse delene av arbeidet vårt. Og så har jeg jo også hatt dette ansvaret tidligere.

Også da daværende generalsekretær Raymond Johansen måtte slutte på kort varsel i 2005, var det Toril Brekke som ble bedt om å ta jobben som konstituert generalsekretær inntil de fant en ny person til stillingen. Den gangen tok det tre måneder. Hvor lenge hun blir sittende denne gangen er foreløpig uvisst.

- Er det stor forskjell på å være Flyktninghjelpens generalsekretær nå og den gangen?

- Den største forskjellen er kanskje at vi har vokst og er mye større i dag. Men som utlandssjef har jeg hele tiden vært tett på utviklingen og veksten, og har god oversikt over organisasjonens struktur, drift og alle operasjonene vi driver i de ulike landene. Vi er i en svært spennende fase og driver mange store, viktige prosjekter som berører mange av verdens mest sårbare og hardest rammede mennesker. Dette arbeidet er det veldig givende å være med og bidra til.