Afghanistan, høsten 2011: Den norske soldaten Elisabeth (25) er på landsbybesøk i den urolige og etnisk blandede Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan. Siden 2005 har norske soldater hatt et spesielt ansvar for sikkerheten i provinsen, der konfliktbildet er sammensatt. Området preges av etnisk rivalisering og kamp om land, ressurser og maktposisjoner. I tillegg herjer opprørsgrupper. I kryssilden står en presset lokalbefolkning. Dagens oppdrag for Elisabeth og hennes medsoldater, er å finne ut mer om situasjonen i en bestemt landsby. Elisabeths mannlige kolleger er midt i en samtale med landsbyens eldste. Det er ingen kvinner å se. ”Vi vil gjerne høre hvordan kvinnene har det også”, sier de. ”Kan våre kvinnelige kolleger få ta en prat med dem?”. De eldste nikker. Elisabeth og kollega Kristina blir invitert inn i husene, bak forhengene som skjermer kvinnene fra de fremmede mennenes blikk.
_________________________________________________________
 

AFGHANISTAN: Norske Elisabeth (t.v) med sin makker Kristina på patrulje i den urolige Faryab-provinsen. Foto: Privat.

– Kvinnene fortalte oss at de var fornøyde med politiet i landsbyen, men at det var et problem for dem at det ikke fantes kvinnelige politi. I Afghanistan betyr det at kvinnene i praksis ikke har mulighet til å oppsøke politiet og melde fra om problemer, forteller Elisabeth.

Av sikkerhetsgrunner har Forsvaret bestemt at soldater som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner kun skal identifiseres med fornavn.

I 2011 var Elisabeth stasjonert i Meymaneh, som lagfører for et såkalt ”Female Engagement Team” – som har som hovedoppgave å opprette kontakt med nettopp kvinner på den afghanske landsbygda.

– Vi kunne ta med oss landsbykvinnenes ønske om kvinnelig politi tilbake til politihovedkvarteret i Meymaneh, og dermed fungere som bindeledd mellom kvinnene og de som bestemmer, forklarer Elisabeth, og legger til at dette var et typisk eksempel på en situasjon der hun som kvinnelig soldat fikk tilgang til mennesker og informasjon hun ikke ville fått som mann.

– Jeg tror absolutt det har noe for seg å få flere kvinner inn i fredsbevarende operasjoner. Kvinner og menn, vi ser samme ting på forskjellige måter, og kan utfylle hverandre, mener Elisabeth.
 

Jeg er sikker på at økt kvinneandel i FN-operasjoner kan utgjøre en positiv forskjell. GRY LARSEN, statssekretær i UD

 
Jakter på kvinner
I kjølvannet av FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet fra 2000, jakter den norske regjeringen land og strand rundt etter flere kvinner som Elisabeth. Å øke antallet kvinner i fredsbevarende operasjoner omtales som en ”sentral prioritering” i en fremdriftsrapport fra 2011, som beskriver Norges arbeid med å leve opp til målene satt i Resolusjon 1325, samt de påfølgende resolusjonene – om seksualisert vold i krig og kvinners interesser og deltagelse i fredsprosesser.

– Jeg er sikker på at økt kvinneandel i FN-operasjoner kan utgjøre en positiv forskjell, sier statssekretær Gry Larsen i Utenriksdepartementet, som holder i regjeringens arbeid med 1325-resolusjonen.

Fokuset på økt kvinneandel er helt i tråd med både ideen bak og ordlyden i Resolusjon 1325, som i klartekst ber FNs medlemsland om å: “utvide kvinners oppgaver og medvirkning innen FN-baserte feltoperasjoner, særlig blant militære observatører, sivilt politi og menneskerettighets- og humanitært personell.” Norge er derfor ikke alene om å legge stor vekt på behovet for å øke kvinneandelen i FN-operasjoner.

Får lettere innpass
At kvinner lettere får tilgang til kvinner i et mannsdominert samfunn, som det afghanske, er lett å se fornuften i. Men i den internasjonale diskursen rundt behovet for økt kvinneandel, tillegges kvinnelige soldater og politi i internasjonale FN-operasjoner langt flere – og ambisiøse – forhåpninger om positiv effekt for kvinners ve og vel lokalt, ifølge FAFO-forsker Kathleen Jennings, som i 2011 publiserte rapporten Women’s participation in UN peacekeeping operations: agents of change or stranded symbols?

Der beskriver hun hvordan mange argumenterer for at flere kvinner i FNs rekker i seg selv vil gi kvinner og barn lokalt økt beskyttelse, fordi de bringer med seg en økt sensitivitet for deres situasjon og behov.

Tanken er også at kvinner kan gi bedre assistanse til ofre for seksuell vold, samt faktisk bidra til økt beskyttelse mot for eksempel voldtekt i krig – fordi de har en ”siviliserende” effekt, særlig på sine mannlige soldat- og politikolleger. FN-personell har også vært blant overgriperne i krigsherjede områder, og dermed tar noen til ordet for det faktum at mer kvinnelig FN-personell faktisk også betyr færre overgripere i egne rekker.

Sist men ikke minst mener mange at økt kvinneandel i FN-operasjoner vil inspirere kvinner lokalt til økt deltagelse når freden skal forhandles og fredssamfunnet bygges. 

IRAK: Irakiske kvinner i kø like utenfor Bagdad for å slutte seg til en lokal sikkerhetsstyrke. Styrken består av kvinner mellom 18 og 45 år. Foto: Scanpix/Marcus Castro

 
Usikker kvinne-effekt
Kathleen Jennings mener at strategien isolert sett er både god og naturlig, men at premissene bak og forventningene til resultater er problematiske. Det er hun ikke alene om.

Fra et rent demokratisk synspunkt, er det enkelt å argumentere for at FN-operasjoner ikke bare bør være rene mannsbastioner. At det er rett og rimelig å slippe flere kvinner til, slik det er på alle samfunnsområder.

– Men det bærende argumentet i den internasjonale diskursen er operasjonelt. Det vil si at hovedargumentet er at flere kvinner er nødvendig for å lykkes i oppdraget med å gjøre målene i 1325-resolusjonen til virkelighet. Og det er per i dag bare en antagelse, påpeker, Jennings,

Hun får støtte av PRIO-forsker Torunn L. Tryggestad:

– Vi har ikke noe forskning på, eller belegg for, at kvinnelige soldater og politi ivaretar kvinners interesser i krig mer effektivt enn menn, påpeker Tryggestad.

Begge mener at strategien med økt kvinneandel blant uniformert personell har fått for mye fokus, i forhold til andre mulige strategier for å nå målene i FNs kvinneresolusjoner – som for eksempel det å involvere kvinner mer aktivt i fredsforhandlinger, og integrere kvinners interesser og behov i utarbeidelsen av fredsavtaler og strategier for fredsbygging. De peker på at økt kvinneandel i fredsbevarende styrker er lett å måle, et punkt man kan krysse av og si ”vi nærmer oss” – noe de fleste andre parametrene i den brede og omfattende Resolusjon 1325 ikke like lett tillater.

– Problemet er bare at å vise til at man har lykkes i å øke antallet ikke sier noe om effekten disse kvinnene har hatt, påpeker Jennings.

Liberia som case
– Det har vært altfor stort fokus på å telle kvinnelige hoder, og på antagelsen om at bare kvinneandelen øker, så vil vi få bedre sikkerhet for kvinner. Men vi har bare anekdotiske fortellinger om effekten. Nå må anekdoter erstattes med forsking, sier Torunn L. Tryggestad, og peker på Liberia som et interessant case.

Den 14 år lange borgerkrigen i landet var en av Afrikas blodigste. Da freden kom i 2003, ble store fredsbevarende styrker utplassert i landet. Blant annet en indisk politikontingent som kun bestod av kvinner.

– I Liberia har både rene kvinnekontingenter, rene mannlige kontingenter og blandede kontingenter tjenestegjort. Det hadde vært svært interessant å studere effekten av de ulike personellkonstellasjonene i felt, sier Tryggestad.

– Vi er for mer kunnskap, så vi får vite mer om hva som funker og hva som ikke funker, sier statssekretær i Gry Larsen i UD, og legger til:

– Men jeg føler at bevisbyrden faktisk burde gå andre veien. Fortell meg empirisk hvorfor det er sånn at militære operasjoner gjennomføres best av bare menn?

Det har vært altfor stort fokus på å telle kvinnelige hoder, og på antagelsen om at bare kvinneandelen øker, så vil vi få bedre sikkerhet for kvinner. TORUNN L. TRYGGESTAD, forsker ved PRIO.

Krysspress
Mangelen på empirisk bevis for at kvinnelige FN-soldater og FN-politi faktisk bidrar med noe mer, noe annet enn menn, som er positivt for kvinner lokalt, er én svakhet ved strategien med økt kvinneandel. En annen er selve premisset. Mange mener det baserer seg på et utdatert kvinnesyn – en tanke om at kvinner er fredligere og mer omsorgsfulle enn menn.

– Da resolusjon 1325 ble vedtatt i 2000 var nok den holdningen mer utbredt enn den er i dag, sier Torunn L. Tryggestad. Hun påpeker at premisset blir utfordret av flere kritiske røster. Samtidig argumenterer gjerne folk som fredsprisvinner Ellen Sirleaf Johnson, president i Liberia, for at vi kvinner har mer respekt for liv – fordi vi er mødre og gir liv.

– Dette perspektivet kan virke belastende på kvinnene som rekrutteres til FN-operasjoner, sier Tryggestad.

Kvinnelige soldater og politi blir på mange måter utsatt for et krysspress. På den ene siden skal de integreres inn i svært maskuline miljøer, og først og fremst være soldater eller politi. På den andre siden legger premisset for strategien om å rekruttere flere kvinner opp til at de skal utvise ”tradisjonell” kvinnelighet og ”mykere” verdier i felt.

– Det synes ikke jeg er fair, sier Tryggestad.

Logisk brist
Kathleen Jennings er på sin side særlig skeptisk til premisset om at økt kvinneandel i fredsbevarende operasjoner automatisk gir økt beskyttelse av kvinner – særlig mot seksuell vold brukt som krigsvåpen.

– En av resolusjonens hovedantakelser er at kvinner er best rustet til å beskytte kvinner. Problemet er at argumentet har en logisk slagside. Underforstått innebærer det nemlig at menn ikke evner å beskytte kvinner tilstrekkelig. Jeg synes det er dypt problematisk å ta utgangspunkt i et premiss om at bare kvinner kan gi adekvat beskyttelse til kvinner, sier Jennings.

Tryggestad legger til at dette premisset i praksis pålegger kvinner en rolle som ”reddende engler”, noe som legger et enormt press på hva man som kvinnelig soldat eller politi i FN-oppdrag skal oppnå og bidra med.

– Ansvaret for å oppnå målene i resolusjon 1325 kan ikke bare legges på kvinnene, sier Tryggestad.
Det er statssekretær Gry Larsen helt enig i: – Det kan ikke være slik at kvinner skal rekrutteres inn i militære operasjoner fordi de skal ha hovedansvaret for å ivareta 1325-agendaen, påpeker hun.

Menns ansvar
– Dersom man fokuserer for mye på at dette er noe kvinner skal utrette alene, er det en fare for at menn bare fortsetter å leve i den verdenen de alltid har gjort. Men skal vi ivareta kvinners sikkerhet er det avgjørende at også menn tar ansvar, sier Kari Marie Kjellstad, og etterlyser større fokus på bevisstgjøring av menn. I 2008 og 2009 tjenestegjorde hun som FN-politi i Liberia.

– Man burde heller fokusere på å finne den rette personen til å jobbe med spørsmål som berører kvinner og barn. Dersom vi hele tiden fokuserer på kvinner, kan det slå negativt ut, fordi mange dyktige menn ikke får komme til sin rett. Og dem trenger vi, for å få til endring, fortsetter hun.

Kjellstad var med å bygge opp såkalte ”Women and Children Protection Sections” – egne etterforskningsenheter i det lokale politiet, som skulle ha særlig fokus på kvinner og barn.

– Tanken var at kvinner og barn skulle ha en egen avdeling å gå til for å rapportere overgrep, forteller Kjellstad.

Et viktig og riktig initiativ, men som Kjellstad opplevde led av for lite fokus på resten av politistasjonen. Fokuset lå nesten utelukkende på de separate etterforskningsenhetene.

– Dersom man vil endre situasjonen for kvinnene, må menn være med, sier Kjellstad.

Torunn L. Tryggestad etterlyser større fokus på ansvarliggjøring av ledere.
En FN-studie, publisert i forbindelse med 10-årsmarkeringen av Resolusjon 1325, viser at selv etter over et tiår med Resolusjon 1325, varierer ledelsesforståelsen for kjønnsperspektivet i sikkerhetsarbeidet stort mellom de 16 fredsbevarende operasjonene i verden i dag.

– Det er fortsatt FN-operasjoner der kvinners behov blir oversett og hvor man jobber som man alltid har gjort. Det er riktig å fortsette å rekruttere kvinner, men vi kan ikke fortsette å legge så mye underforstått ansvar på de kvinnene som rekrutteres inn. Det må satses enda mer på opplæring av menn, mener Tryggestad.

Norge er blant landene som har satset mye på opplæring i hva et kjønnsperspektiv innebærer, både her hjemme og i samarbeidsland der ute.

– Kjønnsperspektivet er integrert i alt vi gjør, påpeker Gry Larsen.

Mangler kvinner i uniform
Strategien med å øke kvinneandelen i fredsbevarende FN-operasjoner møter også en vesentlig praktisk utfordring: Man har rett og slett ikke lykkes. I 1993 var én prosent av FNs fredsbevarende styrker kvinner. I 2010 var fortsatt bare tre prosent av militært personell og ni prosent av politistyrkene kvinner.

En årsak er at rekrutteringsbasen hos medlemslandene er for liten – også i land som Norge. Det kryr ikke akkurat av kvinner i uniform, selv etter over 20 år med aktiv innsats for å tiltrekke seg det annet kjønn.

En gang var målet å få 15 prosent kvinner i det norske forsvaret innen 2000. Det klarte man ikke. Nå er målet 20 prosent innen 2020. Ved utgangen av 2011 hadde imidlertid forsvaret bare 8,5 prosent militært ansatte kvinner. I politiet, som også danner rekrutteringsbasen for internasjonale operasjoner, er tallene noe bedre: Ved utgangen av 2011 var snaut 20 prosent av norsk politi kvinner.

Torunn L. Tryggestad i PRIO har lenge advart mot for ambisiøse mål, fordi rekrutteringsgrunnlaget er for lite:

– Særlig i lys av at hovedbidragsyterne til FN-operasjoner er land i sør, som Bangladesh, Pakistan, India, Etiopia og Jordan. Land med liten erfaring med kvinner i politiet og forsvaret, og som ikke akkurat er fyrtårn for likestilling, sier Tryggestad.

Norge bidrar aktivt til å øke særlig afrikanske lands kapasitet til å stille kvinnelige styrker til internasjonale operasjoner, blant annet gjennom Training for Peace-prosjektet.

– Man må jobbe bredt, påpeker statssekretær Gry Larsen. For hindrene som står i veien for kvinnedeltagelse kan være ganske basale i mange land i sør. Som å mangle sertifikat.

– For å delta i en fredsbevarende FN-operasjon, må man bestå en kjøretest. Vi finansierer derfor et program som gir kvinnelige afrikanske kandidater kjøreopplæring, forklarer Gry Larsen, og legger til: – Det sier noe om utfordringene vi står ovenfor. 
 

Skal vi ivareta kvinners sikkerhet er det avgjørende at også menn tar ansvar. KARI MARIE KJELLSTAD, tidligere FN-politi i Liberia.

 
Stor fallhøyde
FAFO-forsker Kathleen Jennings tror det er lite sannsynlig at FN i overskuelig fremtid klarer å få en kritisk masse kvinnelige fredsbevarere, som effektivt kan påta seg alle disse forventede beskyttelses- og inspirasjonsrollene. Hun er bekymret for at kvinner nå løftes frem på en måte som gir dem utrolig stor fallhøyde, og som på sikt kan være skadelig for ”1325-prosjektet” som helhet.

– Kvinnene der ute er så få, at selv om de virkelig ønsker å utgjøre en betydelig forskjell i kraft av sitt kjønn, har de små muligheter, mener Jennings.

- Og hva med kvinner som ikke ønsker denne ”tilleggsjobben”, spør hun. De som først og fremst vil jobbe side om side med menn, på like betingelser og med like forventninger? Vil de bli straffet? Og hva skjer, dersom mer forskning viser oss at kvinner faktisk ikke bidrar med noe fundamentalt forskjellig fra sine mannlige kolleger? Vil det, til syvende og sist, slå negativt tilbake på det rent demokratisk riktige målet om å øke kvinneandelen i FNs operasjoner?