Publisert først i Dagsavisen "Nye Meninger" - 13.06.2012
Tenk deg så at du skal søke jobb, skrive inn barna på skolen, bestille time hos legen, åpne bankkonto eller leie en leilighet. Ikke lett…
Dette er virkeligheten for svært mange på flukt. Noen har aldri hatt dokumenter. Kanskje har hjemlandet en ytterst mangelfull offentlig sektor som sjelden utsteder dokumenter. Andre måtte flykte i all hast og fikk ikke med seg papirene sine eller de ble ødelagt, beslaglagt eller mistet under flukten. Også i Myanmar er dette et problem for de mange hundre tusen som har flyktet. Menneskerettighetserklæringens artikkel 6 lyder«Ethvert menneske har krav påoveraltåbli anerkjent som et rettssubjekt». Skal denne rettigheten fåpraktiske konsekvenser for den enkelte i dagliglivets møte med det offentlige, er et bevis påpersonlig identitet som regel nødvendig.
Arven fra Nansen
Verdenes første høykommissær for flyktninger, Fridtjof Nansen, var en pionér da han i 1922 introduserte«Nansenpasset», et identitetsdokument som ble utstedt til tusener av flyktninger og som ble internasjonalt anerkjent som pass, selv om innehaveren var statsløs. Pånittitallet skulle hundretusener av flyktninger fra Mosambik returnere hjem fra nabolandene. I samarbeid med lokale myndigheter – og med faglig støtte fra Statistisk Sentralbyråher hjemme – gjennomførte Flyktninghjelpen et prosjekt med utstedelse av 800 000 nasjonale identitetskort.
I noen land blir utstedelse – eller ikke – av identitetsdokumenter bevisst benyttet for å favorisere noen grupper – og ekskludere andre. Etter krigen på Balkan hjalp Flyktninghjelpen mange fordrevne som ønsket å vende hjem til der de hadde bodd hele sitt liv inntil krigen og etnisk rensning tvang dem på flukt. En som for eksempel ønsket å returnere fra Serbia til Kroatia måtte krysse den nye grensen.
For å få lov til det, måtte man ha statsborgerskap og pass fra Kroatia. Dette ble kun utstedt ved personlig fremmøte og fremvisning av fødselsattest i hjemkommunen i Kroatia. Men dit var det altså umulig å komme uten det samme passet…
Løsningen for over hundre tusen fordrevne etter konfliktene påBalkan ble personlige utstedte fullmakter til Flyktninghjelpens kontorer og våre ansatte – som uproblematisk kunne krysse grensen frem og tilbake med fullmakter og nyutstedte identitetsdokumenter og andre viktige papirer. Med disse erfaringene har Flyktninghjelpen senere arbeidet med lignende problemstillinger i over 25 land – blant annet Azerbaijan, Afghanistan, Pakistan, Kongo, Sudan, Colombia.
ID-kort
I Myanmar gjør økt åpenhet og liberalisering det nå mulig at vi kan starte aktiviteter rettet mot andre grunnleggende menneskerettigheter. Presidenten har nettopp godkjent et samarbeidsprosjekt mellom Folkeregisteret og Flyktninghjelpen som skal sikre utstedelse av identitetspapirer til internt fordrevne og andre uten dokumenter, slik at de selv kan hevde noen av sine rettigheter.
Med ID-kort kan man flytte påseg. Det å kunne bevege seg fritt innen eget land er en grunnleggende rettighet – og avgjørende for å fåjobb dersom det ikke er arbeid der man bor. Der er langt enklere å stanse en person ved en kontrollpost dersom vedkommende ikke kan dokumentere hvem man er. Dette gjelder spesielt mellom områder som har vært under kontroll av ulike grupper, enten det er staten selv eller en av opprørsbevegelsene.
Med et ID-kort har man rett til å passere. Med ID-kort kan man stemme i valg. Dette vil være spesielt viktig ved valget påny nasjonalforsamling i 2015. Et barn med ID-kort kan skrives inn på skolen. I dag er andelen barn uten skolegang i Myanmar svært høy sammenlignet med andre land i regionen.
Prosjektets første fase for utstedelse av 100.000 identitetskort har en kostnadsramme på cirka 2,7 millioner kroner. Dette betyr at hvert kort koster 27 kroner, alt inkludert. En forutsetning er imidlertid at kortet er gratis for den enkelte. For en familie i Myanmar kan prisen simpelthen være langt mer enn de harårutte med, og da faller poenget bort.
Selve arbeidet utføres av mobile team som reiser ut til distriktene der folk oppholder seg – og utsteder kortene påstedet. Samtidig registreres opplysningene og dataregistre bygges opp. For dem som nå ikke har noe papir påhvem de er, benyttes vitneutsagn og bekreftelser fra andre, for eksempel landsbyledere.
Vi regner med at det i dag er litt under en halv million mennesker påflukt i eget land i Myanmar. Dette prosjektet starter i Kayin-provinsen, som er den delen av landet med flest fordrevne. Det er også130.000 flyktninger i leire over grensen i Thailand. I tillegg har kanskje så mye som to millioner burmesere reist til nabolandene, hovedsakelig somøkonomiske migranter.
Det er mye som skal falle påplass i Myanmar etter mange tiår med borgerkrig og militærdiktatur. Overgangen fra regimets omfattende kontroll-logikk til beskyttelse og respekt for individuelle rettigheter krever tett oppfølging og nye samarbeidsformer mellom staten og det sivile samfunn. Det er avgjørende at forholdet mellom den enkelte borger og statsmakten bedres – og at grunnleggende menneskerettigheter får fotfeste. Vår erfaring er at nettopp identitetskort er et viktig og konkret bidrag til at dette faktisk skjer.
Nansen har slettes ikke gått ut på dato.
