KRONIKK PÅ TRYKK I VG - 12.10.2014
Over 2 200 mennesker, deriblant over 500 barn, mistet livet i den destruktive krigen mellom Hamas og Israel denne sommeren. 108 000 mennesker er hjemløse. Deler av elektrisitetssystemet har brutt sammen og 450 000 mennesker lever uten vann i kranene. 50 dager med krig la store deler av Gazastripen i ruiner. På toppen av de menneskelige lidelsene og tapene, som ikke kan måles i penger, kommer gjenoppbyggingskostnader på i overkant av 25 milliarder norske kroner.
For mange mennesker på Gazastripen er det ikke første gang de har sett sine hjem jevnes med jorden. Gaza og Israel har vært gjennom tre kriger siden Hamas tok kontroll på Gazastripen i 2007. Dagens uavklarte situasjon har beviselig mislyktes i å sikre befolkningen trygghet på begge sider av grensen.
Søndag møtes giverland i Kairo til en giverkonferanse arrangert av Egypt og Norge, for å plukke opp regningen.
Spørsmålene som må framlegges for beslutningstagerne er: Hvor mange ganger skal vi gjenoppbygge Gaza? Og hvor lenge skal vi fortsette å gi nødhjelp til mennesker som under dagens politiske rammer er tvunget inn i bistandsavhengighet, istedenfor å investere den samme energien i jakten på varige løsninger?
Uholdbar situasjon
Selv i fredstid er 80 prosent av Gazas befolkning på 1,8 millioner, avhengig av internasjonal bistand. Etter bortføringen av den israelske soldaten Gilad Shalit i 2006 og etter at Hamas tok kontroll over Gazastripen i 2007, har Israel, støttet av Egypt, innført en streng blokade. Blokaden har forvandlet den smale landstripen, som er mindre enn Vestvågøy, til noe som ligner verdens største luftegård. Palestinere i Gaza er adskilt fra resten av Palestina. De er isolert både politisk, økonomisk og sosialt.
Nødhjelpsbehovene på Gazastripen er et resultat av en menneskeskapt humanitær og økonomisk katastrofe. I en tid hvor de humanitære budsjettene er sprengt på grunn av megakriser fra Syria og Irak til Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk, har vi ikke råd til å mislykkes i jakten på politiske løsninger.
En løsning på konflikten mellom Israel og Palestina er ikke umulig. I min tidligere rolle som statssekretær i det norske Utenriksdepartementet var jeg med på å organisere de hemmelige forhandlingene som ledet frem til Oslo-avtalen i 1993, som vi håpet skulle legge grunnlaget for en to-stats-løsning. På den tiden følte vi at en løsning på konflikten var innen rekkevidde. Nå, 21 år senere, er den palestinske administrasjonen bare etablert i deler av Palestina og muligheten for å sikre en levedyktig palestinsk stat er i ferd med å gå tapt. To-stats-løsningen utfordres av de vedvarende konfliktene, blokaden og isoleringen av Gaza, i tillegg til Israels okkupasjon og ekspansjon i deler av Vestbredden og Øst-Jerusalem. Alt sammen politisk styrte handlinger, som man kan endre ved hjelp av modig og kreativt diplomati fra USA og europeiske land som Norge.
Løft blokaden
Et første skritt bør være å oppheve blokaden av Gaza. Blokaden har med rette blitt beskrevet av det internasjonale samfunnet som kollektiv avstraffelse av befolkningen på Gazastripen og er derfor ulovlig. Med den nye palestinske regjeringen av ikke-politiske eksperter, som er kommet på plass etter en avtale mellom Fatah og Hamas, er heller ikke det opprinnelige israelske argumentet for blokaden lenger gyldig.
Blokaden har satt utvikling på Gazastripen i revers og ledet til en prekær budsjettsituasjon, høy arbeidsledighet, forverret fattigdom og økende desperasjon.
Gjenoppbygging
I tillegg til å begrense de økonomiske mulighetene har blokaden mot Gaza også gjort det vanskelig for humanitære organisasjoner og FN å få inn nødvendige byggematerialer.
Koordineringsgruppen for gjenoppbygging av husly på Gazastripen, som samordnes av Flyktninghjelpen, har beregnet at med dagens kapasitet ved grenseovergangene vil ta mer enn 20 år å få de nødvendige byggematerialene inn til Gaza for å gjenoppbygge ødelagte hjem, og møte de økende behovene for nye boliger.
Regjeringene i Israel og Palestina kom til enighet med FN i september om en mekanisme for innføring av byggevarer. Mye tyder på at denne mekanismen vil mislykkes i å sikre gjenoppbygging i det tempoet som er nødvendig for å møte de akutte behovene på Gazastripen.
Håp
Mitt håp er at Kairo-konferansen ikke bare blir nok en giverkonferanse med løfter om en bedre framtid som aldri kan bli oppfylt. Etter tre kriger i Gaza i løpet av mindre enn seks år, bør det være klart at den onde sirkelen må brytes.
Den norsk-ledete giverkonferansen er en mulighet for det internasjonale samfunnet til å endre kursen. Vi må bevege oss vekk fra diskusjonene om hvordan vi kan gjøre blokaden «snillere og mer skånsom», og heller returnere til de politiske visjonene fra Oslo-avtalen om å etablere en levedyktig palestinsk stat som omfatter Gaza. Vi trenger også en utvidet sikkerhetsavtale for å trygge Israel, samtidig som blokaden løftes og Gaza og Vestbredden gjenforenes.
Et lite, men positiv skritt kom med Israels kunngjøring om at de nå vil tillate eksport av fisk og grønnsaker fra Gaza til Vestbredden. De økonomiske løftene om gjenoppbygging, som forventes i Kairo, må følges av politiske endringer som snur den negative utviklingen i Gaza og igjen gir palestinerne håp. Dette må bli siste gang vi gjenoppbygger Gaza.
