Matsikkerhet defineres som tilgang på tilstrekkelig mat til å leve et sunt og aktivt liv. FNs mat og landbruksorganisasjon (FAO) måler matsikkerhet i gjennomsnittlig tilgjengelig energi (kalorier) pr person på nasjonalt nivå. I høyinntektsland er dette 3400 kalorier, mens i lavinntektsland bare 2200 kalorier per person per dag. I gjennomsnitt er hver 9. person i verden matusikker. I Afrika er tallet hver 4. person. I India, hjemlandet til årets fredsprisvinner Kailash Satyarthi, er rundt 40 prosent av barn under fem år underernærte. Mange av barnearbeiderne har en slik bakgrunn.
Krig forhindrer matproduksjon
Vi ser at væpnede konflikter bidrar ofte til å forverre matsikkerheten. Dette er tydelig i Sahel-beltet, på Afrikas horn, Jemen, Irak , Syria og Afghanistan. Den væpnede konflikten i Nord-Mali bidro til at det i en periode i 2013 var nærmere fem millioner mennesker som var avhengig av matvarehjelp. Situasjonen er fortsatt kritisk og nå ringer alarmklokkene for Sør-Sudan. Behovet for matvarehjelp til internt fordrevne og flyktninger er stort. Matprisene på de lokale markedene øker pga tilstrømningen av mennesker og fordi det produseres mindre mat. Vi vet også at mat mange steder blir brukt som et våpen i konflikten og utsetter lokalbefolkningen for forferdelige lidelser.
Regionalisering av konflikter forsterker ofte problemet. Matproduksjonen i Nord-Nigeria har gått sterkt tilbake etter Boko Harams fremmarsj noe som har rammet eksporten til nabolandet Niger, ett av verdens mest matusikre land, hardt.
FN må kutte i matrasjoner til syrere
Den humanitære assistansen må økes kraftig i forhold til alle de store parallelle krisene verden nå opplever. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at bare litt over 60 prosent av de identifiserte behovene i FNs humanitære appeller har blitt finansiert de siste årene. Å måtte kutte ned på allerede svært begrensede matrasjoner til mennesker på flukt, dette rammet for eksempel fire millioner syrere i høst, på grunn av manglende bevilgninger er rett og slett uakseptabelt. Dette er mennesker som har brukt opp alle mestringsstrategier som for eksempel å redusere antall måltider og selge eiendeler.
De mer generelle strukturelle utfordringene i forhold til matproduksjonen er i stor grad en politisk utfordring som vedrører den langsiktige bistanden. Litt mindre fokus på makroøkonomi og middelklasse og mer fokus på småbøndene og sivilsamfunnet kan være et bra utgangspunkt
Høye matpriser hindrer utdanning
Matpriskrisen i 2008 kom som et sjokk på de fleste da man var vant til at prisene på matvarer skulle være lave. I dag regner man med at de vil ligge på et høyt nivå i tiden som kommer. Ingen katastrofe for de fleste nordmenn som bruker rundt 12 prosent av husholdningsbudsjettet på mat. Derimot vil stigende matpriser være en katastrofe for fattige mennesker som allerede bruker 70-80 prosent av inntekten på mat. Det betyr at det ikke er noe penger igjen til medisin eller utdannelse for barna.
Å selge til «rett» tid
Erstatter man de «sosiale brillene» med de «økonomiske», vil mange vil si at økte matvarepriser vil stimulere til økt produksjon og derfor er et entydig gode for bøndene, som jo utgjør mange av verdens underernærte. Det spørs hvilke bønder man snakker om. Prisstigningen i mange land skjer først en stund etter innhøstingen, og mange fattigbønder må selge raskt på grunn av gjeld eller at de ikke kan oppbevare avlingen på forsvarlig vis. Store jordeiere kan selge til riktig tid og rammes derfor ikke i samme grad som fattigbøndene av at prisen på innsatsfaktorer som gjødsel, såfrø osv også stiger.
I Asia, Afrika sør for Sahara og Latin-Amerika utgjør kvinner omtrent halvparten av arbeidsstyrken i jordbruket. I mange land i Afrika står kvinner for brorparten av matproduksjonen. Manglende rettigheter og lav status gjør at kvinner har mindre tilgang til jord og redskaper enn menn. Det internasjonale fondet for landbruksutvikling (IFAD) har imidlertid beregnet at dersom kvinner hadde samme tilgang til disse ressursene som menn, ville de kunne øke sin produksjon med hele 20 prosent. FAO mener at en slik økning, i tillegg til å bedre disse kvinnenes inntekt, kunne redusere antall sultne mennesker i verden med 12-17 prosent.
