Nyhetene som når oss, kan synes paradoksale. På den ene siden får vi høre at tilstanden i verden stadig forbedres gjennom at flere kommer ut av fattigdom, barnedødeligheten synker og gjennomsnittlig levealder øker. Deretter får vi vite, blant annet gjennom denne publikasjonen, at vi står overfor den største humanitære krisen siden andre verdenskrig.
Sannheten er at både det positive og det negative perspektivet isolert sett er riktig. Dette forteller oss viktigheten av å se sammenhenger for å forstå hvor sammensatt situasjonen i verden er per 2015. Kompleksiteten stiller stadig større krav til politiske ledere og hjelpeapparatet og ikke minst samspillet disse aktørene i mellom. Økonomisk vekst har løftet mange ut av fattigdom, men har også økt gapet mellom fattige og rike i mange land. Stormakter, politiske og økonomiske eliter har sjelden trang til endringer hvis de ikke får et positivt svar på spørsmålet: «What’s in it for me?»
For mennesker på flukt spiller denne typen holdninger og maktforhold faktisk en stor rolle. Historien viser gang på gang at realpolitiske hensyn veier tyngre enn menneskers rettigheter og humanitære behov. Katastrofen i Middelhavet ble fanget opp av så mange kameralinser at politikere, både i EU og Norge, måtte respondere. Hva da med kriser hvor det i utgangspunktet er ekstremt liten eller ingen interesse blant politiske tungvektere, og hvor fraværet av mediedekning er tilnærmet total?
Kjennetegn for neglisjerte fluktsituasjoner er liten synlighet i mediene, manglende finansiering, liten humanitær tilstedeværelse, vanskelig tilgang til konfliktens ofre på grunn av sikkerhetssituasjonen eller at diverse aktører, for eksempel nasjonale myndigheter eller stormakter, bevisst ignorerer situasjonen. Det er all mulig grunn til å påpeke brudd på folkeretten i Ukraina, men hvorfor er det så stille om folkeretten i forbindelse med Palestina eller Vest-Sahara?
En viktig øvelse for å få svar på dette kan være å dekonstruere på hvilken måte en konflikt er neglisjert, av hvem og deres motiver.
Det er liten tvil om at land med nære forbindelser til Vesten eller som har stor politisk eller økonomisk tyngde har sluppet uforholdsmessig lett unna kritikk og sanksjoner. Ingen land har stilt seg i front for å kritisere behandlingen av nord-koreanske flyktningers situasjon i Kina. Få snakker de saharawiske flyktningers sak som i generasjoner har oppholdt seg i leirer i Algerie. Frankrike som bombet Libya for å forsvare menneskerettighetene, hindrer FN i å overvåke menneskerettighetene i Vest-Sahara. Indonesia har i årtier brutt menneskerettighetene og fordrevet folk i Vest-Papua uten at mange vet om det. Informasjon om urfolk som fordrives stanses ofte av storsamfunnets filter, slik at lite kommer omverdenen for øre.
Konsekvensen av manglende fokus fra det internasjonale samfunnets side er at mange av de neglisjerte fluktsituasjonene vedvarer – ikke bare i årevis, men i flere tiår. Faren er da at de blir ansett som «normaltilstanden» i et land. Dette fører igjen ofte til «donortretthet», og at enda færre aktører er til stede for å hjelpe ofrene. I slike situasjoner påtar mediene seg sjelden rollen med å være verdens øyne og ører i felt. Årsaken kan være problemer med å få tilgang, men også at redaktørene vurderer nyhetsverdien som liten. Tabloidavisene er varer som skal selges og som må spille på det ekstra-ordinære eller noe som har en gjenkjennelseseffekt.
Øverst på årets neglisjertliste står rohingyaene – en muslimsk folkegruppe som i flere tiår har falt mellom alle stoler. De befinner seg i en ekstremt vanskelig situasjon både i hjemlandet Myanmar og i nabolandet Bangladesh, der flere hundre tusen har søkt beskyttelse. I desperasjon har tusenvis lagt ut på havet i retning Thailand, Malaysia eller Indonesia.
1. ROHINGYAENE (MYANMAR, BANGLADESH)
Statsløshet, flukt og tiår med neglisjering er bakgrunnen for at FN omtaler rohingyaene som et av verdens mest forfulgte folk. Våren 2015 dukket imidlertid rohingyaene stadig oftere opp i internasjonale medier, da land etter land i Sørøst-Asia lenge vegret seg mot å ta imot tusenvis av rohingyaer på flukt i skrøpelige fartøy. Der og da var det viktigste å redde båtflyktningenes liv, men situasjonen viste også behovet for å få til varige, helhetlige løsninger for hele rohingya-befolkningen. Det krever politisk vilje og mot både av myndighetene i Myanmar, hvor rohingyaene har flyktet fra, av Bangladesh, hvor mange av flyktningene oppholder seg, og av nabolandene Thailand, Malaysia og Indonesia, hvor båtflyktningene forsøker å ankomme, samt av det internasjonale samfunnet. Tragedien våren 2015 må være slutten på krisen og ikke markere begynnelsen på en ny.
Rohingyaene er muslimer og utgjør en etnisk, språklig og religiøs minoritet som i årtier har vært utsatt for fordrivelser i Myanmar. Mange bor i Rakhine State nær grensen til Bangladesh, der 140 000 ble fordrevet etter sammenstøt mellom buddhister og muslimer i 2012. Skal Myanmar videreføre den demokratiske reformprosessen og gjennomføre et fritt og fredelig valg i november 2015, må myndighetene hindre overgrep mot religiøse minoriteter. Utviklingen de siste årene har ført til en generell oppblomstring av antimuslimske holdninger, noe som har en negativ innvirkning på arbeidet for fred og økt sikkerhet i hele Myanmar. Deretter må myndighetene gjennom dialog være villig til å drøfte spørsmål knyttet til rohingyanes rett til statsborgerskap, restriksjoner i forbindelse med reiser, utdanning, tilgang til offentlige tjenester og ekteskapsinngåelse. Et første skritt vil være at myndighetene motarbeider religiøs nasjonalisme og hatefulle ytringer. I tillegg må situasjonen for de 140 000 internt fordrevne i Rakhine State forbedres, og man må finne akseptable løsninger i tråd med internasjonale standarder.
Mellom 200 000 og 500 000 rohingyaer (tallene er usikre) befinner seg i Bangladesh. Rundt 33 000 er registrerte flyktninger som bor i to leirer drevet av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Det finnes også to uoffisielle leirer med 45 000 – 50 000 rohingyaer. Disse mottar noe støtte av hjelpeorganisasjoner. Resten bor i lokalsamfunnene nær grensen til Myanmar og må klare seg uten assistanse. Regjeringen i Bangladesh har lagt frem en nasjonal strategi som tar sikte på å registrere alle rohingyaene, noe som betyr at myndighetene i hvert fall anerkjenner deres tilstedeværelse. Dessuten legges det opp til at både de registrerte og de uregistrerte flyktningenes grunnleggende behov skal dekkes. Dette er positivt, men det gjenstår å se hvordan dette gjennomføres. En hovedutfordring er at Bangladesh og Myanmar har helt ulik tilnærming til problematikken. Mens man i Myanmar ser på rohingyaene som ulovlig innvandrere fra Bangladesh eller etterkommere av innvandrere, har holdningen hos myndighetene i Bangladesh vært at alle uten formell oppholdstillatelse skal returneres til Myanmar. Det internasjonale samfunnet må gi drahjelp for å komme videre. Rohingyaene har ventet lenge nok.
2. DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK
2,7 millioner av en totalbefolkning på 4,6 millioner i Den sentralafrikanske republikk (SAR) har behov for humanitær assistanse, ifølge FN. Til sammen 900 000 er drevet på flukt, enten internt i landet eller til nabolandene. FN og hjelpeorganisasjonene mangler midler, og våren 2015 var bare 14 prosent av appellene til programmer inne i SAR sikret finansiering, og kun 9 prosent av programmene for flyktningene i nabolandene. Det er svært viktig at det man tross alt har sett av positiv utvikling, ikke reverseres. Mangelen på basisvarer som mat og medisiner er omfattende, noe som rammer de internt fordrevne spesielt hardt. SAR hadde fra før en av de høyeste dødelighetsratene for barn under fem år.
Den svært vanskelige sikkerhetssituasjonen og omfattende ødeleggelser av landets infrastruktur begrenser folks bevegelsesfrihet og hindrer fordrevne i å vende hjem. Faren er at man nok en gang bruker for få ressurser i et land som er et åpent sår i hjertet av Afrika. I trianglet Sudan, Tsjad og SAR lever millioner på flukt både innenfor og utenfor hjemlandets grenser. Konflikter og uro i nabolandene har forsterket de gjentatte voldsbølgene i SAR siden begynnelsen av årtusenskiftet. Landet har vært preget av kupp og mot-kupp, og sivilsamfunnet har vært marginalisert. 60 prosent av befolkningen levde for mindre enn 1,25 USD per dag allerede i 2010, altså før den nåværende krisen eksploderte. Det er ingen tvil om at befolkningen i SAR har vært neglisjert av både nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunn i en årrekke.
3. IRAK
Den irakske sivilbefolkningen taper i kampen om oppmerksomhet. Det er de militære og politiske aktørene som i hovedsak fanger medienes interesse. 8,3 millioner mennesker i Irak hadde per mai 2015 behov for humanitær assistanse, ifølge FNs koordineringsorgan for humanitært arbeid, OCHA. Av disse er hele 2,2 millioner utenfor hjelpeorganisasjonenes rekkevidde. Det har vært svært vanskelig å skaffe tilstrekkelig med donormidler for å svare på krisen. UNHCR må stole på lokale partnere og nasjonale myndigheter for å innhente informasjon. Det har vært nærmest umulig å komme til med humanitær assistanse i områder som Anbar, Ninewa og Salah-el-Din, som i stor grad er kontrollert av Den islamske stat, IS. Irak er blant landene med høyest antall internt fordrevne i verden, samtidig som sikkerhetssituasjonen gjør tilgang til konfliktens ofre svært vanskelig. De største utfordringene er mangel på mat, vann, husly, drivstoff og helsetjenester Dessuten er mange internt fordrevne nesten helt uten beskyttelse og utsatt for grove brudd på menneskerettighetene, spesielt i IS-kontrollerte områder. Nesten alle som ble drevet på flukt i 2014 kom fra områder IS tok kontroll over. Spesielt utsatt var folk fra etniske og religiøse minoriteter. Vold etter sekteriske skillelinjer og fraværet av statlig tilstedeværelse gjør frivillig tilbakevending umulig og vanskeliggjør vellykkede forsoningstiltak.
4. SUDAN
Den humanitære situasjonen i Sudan har forverret seg betraktelig de siste par årene med nye fordrivelser i flere deler av landet. Ifølge FN har 6,9 millioner mennesker i Sudan behov for humanitær hjelp. Likevel går finansieringen av det humanitære arbeidet dramatisk ned, fra 80 millioner dollar i 2012 til rundt 43 millioner dollar i 2014. Krisen i Sudan får liten oppmerksomhet i internasjonale medier.
Konflikten i Darfur er nå inne i sitt tolvte år og blir stadig mer omfattende og uforutsigbar. På tross av flere forsøk på å skape fred, ble kamphandlingene trappet opp i 2014 og førte til mer enn 450 000 nye fordrevne. Det var flere enn i noe annet tidligere år.
I Sør-Kordofan og Blånilen, Sudans grenseområder mot Sør-Sudan, preges situasjonen av vold, mangel på stabilitet og fordrivelser på grunn av kamphandlinger mellom regjeringsstyrker og opprørere.
Samtidig som behovene for humanitær hjelp øker i flere områder i Sudan, er det blitt stadig vanskeligere å nå fram med den humanitære innsatsen. Årsakene er den generelt vanskelige sikkerhetssituasjonen og økt kriminalitet. I tillegg kommer angrep på hjelpearbeidere og utestenging av hjelpeorganisasjoner.
Konfliktene i Sudan har pågått lenge. Mange av dem går mellom de muslimske makthaverne i hovedstaden Khartoum, i allianse med arabiske militser fra nordlige og sentrale deler av landet, og opprørsgrupper fra mer fattige og marginaliserte områder i vest og sør.
5. JEMEN
Situasjonen i Jemen er svært komplisert og uoversiktlig. Våren 2015 stod landet på kanten av stupet. Helt siden omveltningen i 1962 har Jemen balansert hårfint mellom statlig og lokal makt, ofte knyttet til stamme eller klan. Spesielt i nord knytter folk sin identitet og politiske, sosiale og økonomiske lojalitet til stammen og ikke til staten. Problemene har derfor dype røtter i landets historie. Mange medier fremstiller det imidlertid som en overforenklet sunni-/sjia-konflikt, der regionale stormakter som Saudi-Arabia og Iran får det meste av oppmerksomheten. Støtten til landets fordrevne har i årevis vært svært begrenset, både på grunn av liten finansiell støtte fra det internasjonale samfunnet, pålagte restriksjoner fra myndighetenes side og en vanskelig sikkerhetssituasjon. Mennesker på flukt har manglet både rent vann, mat, medisiner, husly og ikke minst beskyttelse. Mens den politiske maktkampen har fått stor plass i internasjonale medier, har de vært lite fokus på den humanitære situasjonen. 45 prosent av befolkningen i Jemen lever under fattigdomsgrensen og nesten 50 prosent av den 24 millioner store befolkningen er analfabeter. Ved inngangen til 2015 hadde 15,9 millioner mennesker i Jemen behov for humanitær hjelp. Dette tilsvarer 61 prosent av hele befolkningen, og landet har en av verdens høyeste andeler underernærte.
6. ERITREA
Eritreerne er den nest største gruppen migranter og flyktninger som setter livet på spill ved å krysse Middelhavet i skrøpelige og overfylte båter. Likevel viser omverdenen minimal interesse for årsakene til flukten og situasjonen inne i Eritrea.
I nabolandet Etiopia ble det registrert mer enn 33 000 nye eritreiske flyktninger i løpet av 2014. Bare i oktober måned krysset over 5000 eritreere grensen til Etiopia, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Om lag 90 prosent av de nye flyktningene som ble registrert i oktober var mellom 18 og 24 år gamle.
Trenden i nabolandene gjenspeiles også i flyktningestatistikken i Europa. I løpet av de ti første månedene i 2014, ble tallet på eritreiske asylsøkere i Europa nesten tredoblet sammenlignet med samme periode året før. I midten av november 2014 hadde nesten 37 000 eritreere søkt tilflukt i 38 land i Europa siden begynnelsen av året, sammenlignet med omlag 13 000 i løpet av hele 2013. UNHCR rapporterte at 22 prosent av alle asylsøkere som ankommer med båter til Italia, var fra Eritrea. Dette gjør eritreere til den nest største gruppen etter syrere.
Eritreas militærtjeneste er nevnt som den viktigste årsaken av de fleste unge eritreere som velger å flykte fra landet.
7. LIBYA
Situasjonen i Libya har gått fra vondt til verre etter at Muammar al-Gaddafi ble styrtet høsten 2011. Ved årsskiftet 2014–15 var over 400 000 libyere drevet på flukt inne i landet og to millioner er berørt av konflikten. Det er mangel på mat, vann og medisiner og svært begrenset tilgang på elektrisitet og helsetilbud. En krisekomité satt opp av statsministeren i september 2014 for å koordinere den humanitære hjelpen, kollapset etter kort tid. Ansvaret ble overlatt til libyske Røde halvmåne og lokale stammer. Kaoset i landet har gjort store områder til fristeder for ulike terrorgrupper som IS og Ansar al-Sharia. Væpnede militser angrep også i 2014 grupper som tidligere ble ansett å være lojale støttespillere for tidligere diktator Muammar al-Gaddafi. Dette rammet blant annet tuareger og afrikanske migranter. Mange av disse ble først fordrevet i 2011, men ble tvunget på flukt igjen i 2014 på grunn av kamphandlinger i Tripoli, Benghazi og i Nafusa-fjellene.
Lovløshet og politisk uro hindrer tilgang til ofrene for konflikten. Beskyttelsesbehovene er svært store for både internt fordrevne og for flyktninger og migranter som bruker Libya som startpunktet for å komme seg til Europa sjøveien. Menneskesmuglere har fritt spillerom og tjener store summer på å sende desperate mennesker ut på den dødelige overfarten til Europa.
8. VEST-SAHARA
Langvarig neglisjering, både humanitært og politisk, har påført de saharawiske flyktningene store lidelser og knuste fremtidshåp. At situasjonen forblir fastlåst etter 40 år med okkupasjon, er uakseptabelt. Hva er det som gjør at Marokko fortsatt kan nekte befolkningen i Vest-Sahara retten til fritt å kunne bestemme sin egen fremtid – en politikk stikk i strid med det opprinnelige FN-sporet? Marokkos nære forbindelser til USA, Frankrike og Spania burde tilsi at mulighetene til å utøve politisk press er til stede, slik at Marokko følger FN og respekterer menneskerettighetene. Men det er også mulig å se dette omvendt. Er nettopp Marokkos nære forbindelser til stormakter det som gjør at de ikke trenger å ta hensyn til folkeretten? Det er svært viktig at mandatet til MINURSO (The United Nations Mission for the Referendum in Western Sahara) blir utvidet til å inkludere overvåkning av menneskerettighetssituasjonen. Norge må øke både sitt politiske engasjement og den humanitære støtten til flyktningene. Dessuten må Norge fortsette å ekskludere selskaper som driver med utforskning og utnyttelse av natur-ressursene i okkupert Vest-Sahara.
9. NORD-KOREA
Rundt 27 000 nordkoreanske flyktninger har siden slutten av 1990-tallet klart å komme seg til Sør-Korea. I tillegg antas flere hundre tusen å befinne seg i Kina. Årsakene til at mange prøver å komme seg ut er en blanding av ekstrem matmangel og politisk undertrykking. Selv om mange som oppholder seg i Kina har et åpenbart beskyttelsesbehov, blir de nektet å søke asyl av kinesiske myndigheter. Nordkoreanerne anses som illegale arbeidsmigranter og sendes tilbake. Dette til tross for at de risikerer livstid i arbeidsleirer ved hjemkomst. Paradokset er at Kina har undertegnet FNs flyktningkonvensjon, som forbyr tvangsretur av personer som risikerer forfølgelse i hjemlandet. FN har heller ikke adgang til å overvåke situasjonen for flyktningene i grenseområdene. Antallet flyktninger har gått ned de siste årene på grunn av skjerpet vakthold langs grense-elvene Yalu og Tumen. Kritikk av Kinas brudd på FNs flyktningkonvensjon er nesten helt fraværende.
10. INDONESIA (VEST-PAPUA)
I 1969 stemte en gruppe på 1022 vestpapuanere, håndplukket av indonesiske myndigheter, for at Vest-Papua skulle bli en del av Indonesia. FN godtok valget til tross for at befolkningen aldri fikk mulighet til å uttrykke sin mening. Stor tilstrømming av bosettere fra andre deler av Indonesia bidro til å trappe opp konflikten. Titusenvis av mennesker har siden blitt drept og et stort antall fordrevet, uten at dette har blitt kjent for omverdenen. Grunnen er at journalister og menneskerettighetsaktivister er uønsket i Vest-Papua. Fredelige demonstrasjoner blir fremdeles møtt med utstrakt politivold, og tortur av arresterte og trusler mot aktivister er utbredt. Flyktninger som i årevis har oppholdt seg i grenseområdene til Vest-Papua har i stor grad blitt overlatt til seg selv. Antallet på flukt inne i Vest-Papua er ukjent. Rundt 10 000 registrerte flyktninger fra Vest-Papua befinner seg i nabolandet Papua Ny-Guinea.
