1. Flyktningenes rettigheter er i fare
Ifølge den nye avtalen mellom EU og Tyrkia skal flyktninger og innvandrere som ankommer Hellas fra Tyrkia etter 20. mars sendes tilbake.
4. April begynte Hellas å returnere mennesker tilbake til Tyrkia. EU har tidligere lovet at alle asylsøknader vil bli behandlet individuelt, fra sak til sak. Så langt har minst tretten personer blitt returnert til Tyrkia, uten muligheten til å søke asyl i Hellas. Ifølge FNs høykommissær for flykninger (UNHCR) er dette, om bevisst utført, et brudd på folkeretten.
Selv om Tyrkia har underskrevet Flyktningkonvensjonen, har de kun skrevet under på at avtalen gjelder europeiske borgere. Dette betyr at ikke alle rettigheter kan garanteres til flykninger som kommer fra andre verdensdeler.
-Europa fødte Flyktningkonvensjonens førstehjelper da våre forfedre var på flukt fra krig. Nå risikerer Europa å bli konvensjonens begravelsesagent. Ingen flykninger burde returneres til Tyrkia før nødvendige sikringstiltak blir ivaretatt, og alle mennesker som søker asyl i Hellas må sikres en rettferdig og individuell asylprosess, sier Egeland.
For mer informasjon om flyktningkonvensjonen og- trygge tredjeland, klikk her.
2. Hellas har ikke kapasitet til å sikre alle rettferdige behandlinger av asyl
Avtalen mellom EU og- Tyrkia lover at alle mennesker som kommer til Hellas vil få en rettferdig asylbehandling. Gjennomføringen av avtalen ble hastet frem, konsekvensene av det er at Hellas ikke har hatt tid til å sette inn nok arbeidskraft, noe som gjør det vanskelig å innfri lovnaden om rettferdig asylbehandling. Støtten som andre EU-land har lovet, har også vært for treg.
Foreløpig er det bare én saksbehandler som er i stand til å gjennomføre asylhøringer på Chios - en øy som har tatt imot om lag 1700 flyktninger og migranter. Selv med mer arbeidskraft, er det andre årsaker til at kvaliteten på asylprosessen kan bli svekket. Etter press fra EU, har man innført et «fast-track»-system for asylprosedyren. Dette kan føre til at behandlingen av søknadene blir hastet gjennom.
3. Asylsøkere holdes innesperret
Flyktninger og innvandrere på de greske øyer blir nå tvunget til å bo i lukkede leirer mens de venter på asylbehandling eller på den andre siden bli returnert til Tyrkia. Uskyldige barn er blant de menneskene som holdes innesperret i disse overfylte leirene.
Greske myndigheter bør umiddelbart begynne å føre ankomstregister som viser hvorvidt de som ankommer har intensjon om å søke om asyl eller ikke. Alle asylsøkere burde videre få sin sak behandlet i åpne anlegg som gir trygghet og en anstendig levestandard.
For å ikke være delaktig i å holde asylsøkere mot deres vilje, har Flyktninghjelpen suspendert flere aktiviteter på den lukkede leiren på Chios -Vi kan ikke støtte driften av disse interneringsleirene, men vi er klare til å bistå dersom myndighetene åpner leirene. generalsekretær Jan Egeland.
4. Europa tar ikke en rettferdig del av ansvaret
Europa trenger å gi asylsøkere bedre alternativer. Om de ønsker å motvirke at mennesker som trenger beskyttelse tar farlige reisen over Middelhavet ved hjelp av kyniske menneskesmuglere. Europa burde støtte de mest sårbare flyktningene ved å utvide alternativer for familiegjenforening og øke tilgjengeligheten til stipender.
Over 4,8 millioner syrere har flyktet til nabolandene. Minst 10 prosent av dem har behov for umiddelbar overføring til et tredjeland. Til tross for disse enorme behovene, har Europa lovet å ta i mot et svært begrenset antall kvoteflyktninger.
5. Avtalen kan presse folk mot farligere fluktruter
Så lenge konfliktene vedvarer i land som Syria, Irak og Afghanistan, vil folk fortsette å flykte på leting etter trygghet. Å lukke Hellasruten til Europa, kan føre til at familier velger stadig farligere reiseruter for å nå Europa, blant annet gjennom Libya til Italia eller over Svartehavet.
Avtalen mellom EU og Tyrkia kan dermed ende opp med å sette flyktninger og innvandrere i større fare. I fjor døde 806 personer når de forsøkte å krysse Middelhavet fra Tyrkia til Hellas. Men over tre ganger så mange døde da de førsøkte å krysse havet fra Nord-Afrika til Italia, selv om det totale antall mennesker som krysset var mye mindre.
