Spol tilbake til 2010. Husker du mediebildene fra jordskjelvet i Haiti? Over 1,5 millioner mennesker ble hjemløse – det tilsvarer mer enn dobbelt så mange som Oslos innbyggere. Husker du ringvirkningene av tsunamien i det Indiske hav i 2004? Rundt 2,2 millioner mennesker mistet hjemmene sine og ble tvunget til å leve i leirer eller bo hos familier som åpnet hjemmene sine. I 2013 fordrev den tropiske syklonen Haiyan fire millioner mennesker på Filippinene. I Nepal måtte nylig en halv million mennesker flykte etter det forferdelige jordskjelvet.
Noen naturkatastrofer utvikler seg over tid, slik som tørke. Vi kjenner ikke til det totale antallet mennesker som blir rammet av disse «langsomme» naturkatastrofene, men i 2011 vet vi at rundt 1,3 millioner somaliere ble internt fordrevet, og 290 000 mennesker drevet på flukt fra landet, som følge av en tørkekatastrofe på Afrikas horn og uroligheter i Somalia.
Enormt omfang
Omfanget av mennesker som drives på flukt som følge av naturkatastrofer er enormt, og katastrofene fører til ødelagte samfunn, økte beskyttelsesbehov og tap av hardt tilkjempede utviklingsgevinster. Mange flykter innenfor egne landegrenser, og noen får kanskje muligheten til å vende hjem igjen, mens andre er nødt til å krysse grensene. Alle trenger beskyttelse og hjelp til å finne varige løsninger, slik at de kan avslutte den lange og usikre reisen.
Klimaendringer vil sannsynligvis føre til at antallet mennesker på flukt fra naturkatastrofer øker.
WALTER KAELIN
Klimaendringer vil sannsynligvis føre til at antallet mennesker på flukt fra naturkatastrofer øker. Større grad av frivillig migrasjon vil også bli en viktig tilpasningsstrategi for ekstremvær og langvarige klimavariasjoner.
Verden preges av ulike migrasjonskriser, fra Middelhavet til Andamanhavet, fra Italia til Hellas, Frankrike eller Amerika, men hva kan enkeltstater og det internasjonale samfunnet gjøre i dag for å respondere på at stadig flere mennesker flykter over landegrenser som følge av naturkatastrofer?
Nanseninitiativet
Under et ministermøte for FNs medlemsland, ledet av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i 2011, lovet Norge og Sveits å «samarbeide med interesserte stater, UNHCR og andre relevante aktører om å øke kunnskapen om slik flukt over landegrenser på regionale og sub-regionale nivåer, identifisere de beste tiltakene og utvikle enighet for hvordan man best kan hjelpe og beskytte dem som rammes.»
Basert på dette løftet ble Nanseninitiativet lansert i 2012, for å etablere enighet om nøkkelprinsipper og elementer for å møte behovene for hjelp og beskyttelse til mennesker som blir drevet på flukt over landegrenser som følge av naturkatastrofer, inkludert som følge av klimaendringer.
Nanseninitiativet har i over tre år konsultert på regionalt nivå med myndigheter og sivilsamfunn i Stillehavsregionen, Mellom-Amerika, Sør-Amerika, Afrikas horn, Det sørlige Afrika, Sørøst-Asia og Sør-Asia for å bygge opp et grundig kunnskapsgrunnlag om flukt fra naturkatastrofer.
Handlingsplan
Resultatene har blitt samlet i en Beskyttelsesagenda (Protecion Agenda), som er en handlingsplan for mennesker på flukt fra naturkatastrofer. Denne tilbyr en verktøykasse som kan hjelpe stater å forebygge eller forberede seg på fluktsituasjon før katastrofen inntreffer. I tillegg skal handlingsplanen bidra til å styrke håndteringen av en situasjon hvor barn, kvinner, menn og noen ganger hele samfunn blir tvunget til å flykte fra hjemmene sine og krysse landegrenser.
Handlingsplanen har ikke som formål å finne opp hjulet på nytt, men å sette søkelys på allerede eksisterende og effektive tiltak og den praksis som brukes av stater og aktører i ulike regioner i verden, og som kan systematiseres og implementeres av stater, internasjonale og regionale organisasjoner, frivillige organisasjoner og sivilsamfunnet.
Handlingsplanen identifiserer fem områder hvor man bør handle umiddelbart:
#1: Økt kunnskap – kan det ikke måles, kan det ikke forbedres.
Vi mangler forståelig og systematisk datainnsamling på hvorfor, hvor, når og hvordan mennesker flytter på seg som følge av naturkatastrofer, spesielt når mennesker flykter over landegrenser. En familie som flykter fra landet sitt fordi huset deres, eller til og med hele landsbyen de bodde i, ble ødelagt av et jordskjelv eller en flom, vil vanligvis ikke bli anerkjent og registrert under eksisterende innvandringskategorier ved grensekontrollen. Derfor må man utvikle verktøy som med nøyaktighet kan måle flukt og befolkningsbevegelser mer generelt i slike situasjoner. Da vil vi kunne bidra med informasjon når den offentlige politikken skal formes og når det skal iverksettes tiltak for mennesker på flukt fra naturkatastrofer.
#2: Å gjøre teori til handling – ikke la bøkene bli stående i bokhylla.
I Japan i mars 2015, etter lange måneder og timer med iherdige forhandlinger, vedtok 187 av FNs medlemsland The Sendai Framework for Disaster Risk Reduction 2015-2030, en ny global plan med tiltak for å redusere naturkatastrofers innvirkning på folks liv. Det er første gang man tar for seg behovene og rettighetene til mennesker på flukt fra naturkatastrofer i denne typen internasjonale rammeverk. Nå er det på tide å gjøre teori til handling. Det er på tide å begynne med det virkelige arbeidet, som å integrere de som flykter fra naturkatastrofer i nasjonale risikoreduserende strategier og klimaendringsplaner og styrke lokalsamfunnene, slik at de kan tåle konsekvensene av katastrofer og klimaendringer, og folk trygt kan forbli hjemme.
#3: Migrasjon med verdighet – en positiv måte å håndtere følgene av naturkatastrofer og klimaendringer.
Når levekårene forverres, velger mange individer og familier å flytte for å finne alternative muligheter, enten i eller utenfor eget land, heller enn å vente til krisen kommer og banker på døra. Gjetere på Afrikas horn har lenge brukt migrasjon som en tradisjonell metode for å få tilgang til vann og beitemarker i vanskelige tider. Samfunn som lever på lavtliggende atolløyer vet det er en realitet at havnivået stiger, og mange foretrekker å migrere frivillig til utlandet før de tvinges til å dra. Dersom det forvaltes på en skikkelig måte, har migrasjon potensiale til å bli et positivt tilpasningstiltak som kan skape nye levekårsmuligheter, støtte økonomisk utvikling og bygge motstandsdyktige samfunn ved at migranter sender hjem penger og kommer tilbake med ny kunnskap og nye ferdigheter.
#4: Bedre måten vi hjelper samfunn med å flytte til tryggere områder, både før og etter katastrofen.
For urfolkssamfunn i Alaska, hvor den arktiske isen smelter, eller for mennesker som lever i lavtliggende Kiribati og står overfor katastrofeflom, vil det kanskje snart være på tide å flytte. Risikoen for naturkatastrofer, klimaendringer og miljømessig forringelse har ført til at myndigheter rundt omkring i verden har hjulpet mennesker som lever i utsatte områder med å flytte til tryggere steder. Når det er sagt, blir planlagt flytting som regel sett på som siste utvei, på grunn av de mange negative erfaringene knyttet til tidligere flytteprosesser. Planlagt flytting burde gjennomføres på en måte som involverer de berørte samfunnene direkte i beslutningstakingen, respekterer deres menneskerettigheter og bygger på tidligere erfaringer.
#5: Beskytte mennesker på flukt over landegrenser.
Mennesker flytter på seg. Og når det er eneste utvei, vil de krysse grenser, og forlate familie, venner, nabolag og hjem. De krysser en grense til et nytt land, en ny kultur, et nytt språk, ser etter et nytt hjem, mat til barna og noen ganger etter medisinsk hjelp. De har begrenset tilgang til beskyttelse. Sannsynligheten er liten for at de får flyktningstatus etter internasjonal flyktninglovgivning. Menneskerettighetslovgivningen dekker normalt heller ikke avgjørende spørsmål slik som adgang til andre land eller rettigheter under oppholdet. I stedet for å foreslå en ny, bindende internasjonal konvensjon for de som flykter fra naturkatastrofer over landegrenser, oppfordrer handlingsplanen til at stater og regionale organisasjoner skal ta i bruk eksisterende og effektiv praksis, og inkludere den inn i sine egne rammeverk, tilpasset egne situasjoner og utfordringer.
Etter jordskjelvet i Haiti, fikk for eksempel 200 000 mennesker adgang til Den dominikanske republikk og andre karibiske naboland. Andre fikk adgang i Argentina, Brasil, Peru, Venezuela, USA og Canada. På samme måte ga Kenya, Etiopia og Djibouti i 2011/12 adgang i sine flyktningleirer til 290 000 flyktninger på flukt fra sult i Somalia. Tidligere i år åpnet Malawi grensene sine for mennesker på flukt fra flom i Mosambik. Siden nepalske borgere fritt kan flytte til India og jobbe der, hadde overlevende etter jordskjelvet i Nepal i 2015 mulighet til å finne levebrød i utlandet etter å ha mistet alt. Kunnskap og erfaring eksisterer. La oss bygge videre på dette og koordinere og styrke innsatsen.
Tiden er inne
12. og 13. oktober 2015 vil land fra hele verden møtes i Genève i Sveits under Nansen Initiative Global Consultation for å gi sin støtte til handlingsplanen og gi grønt lys til å gå fra teori til praksis ved å iverksette anbefalingene.
Hvis alle gjør sin del, kan vi sammen sikre at barn, kvinner og menn som blir tvunget på flukt av naturkatastrofer og klimaendringer kan flykte med så stor trygghet og verdighet som mulig. Og vi kan gi dem den fremtiden de fortjener.
(Professor WALTER KAELIN er spesialutsending for formannskapet i Nansen-initiativet.)