Våre kvinner i verdens kriser

Raskt på bakken

Sylvia har tidligere jobbet med blant annet fredsbygging, konflikthåndtering og styrking av nasjonale sikkerhetsinstitusjoner, slik som politi, forsvar og grensesikkerhet. I Irak sørger hun for at FNs samarbeidspartnere får midler til sine humanitære prosjekter og følger opp prosjektene. Hun har også ansvar for kommunikasjon og en rekke andre oppgaver som dukker opp underveis.

– Jeg må være fleksibel ettersom behovene endrer seg, sier hun, – Når man først ankommer en ny krise, kan det være utfordrende å få oversikt i kaoset og å prioritere mange konkurrerende gjøremål som haster.

Sylvia ønsket å jobbe for NORCAP fordi beredskapsstyrken, som er en av de største i verden, får folk raskt på bakken der det trengs.

– Slik jeg ser det, er det et privilegium å ha muligheten til å bli sendt ut på kort varsel og bidra i kriser og konflikter når behovet er størst, sier hun.

En av verdens største kriser

Hun har reist til en av verdens verste humanitære kriser: I Irak er 3,3 millioner mennesker drevet på flukt, og tallet øker stadig. Rundt 10 millioner mennesker trenger humanitær hjelp, og med en iskald vinter i anmarsj vil behovene stadig øke.

– Å imøtekomme humanitære behov forårsaket av krig og naturkatastrofer er et globalt ansvar, sier Sylvia, – Samtidig er det essensielt å håndtere de underliggende årsakene til krig og konflikt, og å sørge for at land er bedre rustet til å håndtere kriser før en naturkatastrofe inntreffer.

Sylvia har møtt mange menneskeskjebner i løpet av ukene hun har vært i Irak.

– I møte med mennesker på flukt i Irak slår det meg at mennesket har en uvurderlig evne til å overleve, tilpasse seg og å se fremover. Det er fortsatt rom for store smil og generøse tilbud om irakisk te, selv etter å ha mistet sine nærmeste og alt de eier, sier Sylvia.

– Barn på flukt trenger utdanning! 

– Barn på flukt trenger utdanning! Fordi det hjelper dem der og da, og fordi det er livsviktig for fremtiden, sier Annelies Ollieuz.

Hun er utdannet som sosionom og sosialantropolog og har bakgrunn fra forskning og bistand før hun begynte å jobbe humanitært.

– Jeg dro på mitt første NORCAP-oppdrag til Haiti etter jordskjelvet i 2010, forteller hun.

På jobb i kriser

Siden har Annelies vært på ti oppdrag med beredskapsstyrken, og har blant annet jobbet i Nigeria, Sør-Sudan, Syria, Etiopia, Jordan og Nepal. Hennes siste oppdrag var i Irak i 2016.

I alle oppdragene har hun jobbet for UNICEF med koordinering av utdanning i kriserammede land. 

Annelies understreker viktigheten av at barn på flukt får mulighet til å gå på skole.

– Alle foreldre i Norge hadde fått fullstendig panikk om barna deres plutselig ikke fikk gå på skolen i flere måneder eller år. Det er det samme for de aller fleste barn og foreldre som er på flukt. Det er viktig at vi får dem på skolen så snart som mulig etter at en krise har inntruffet, fordi sjansen for at de kommer tilbake på skolebenken blir mindre og mindre jo lengre tid det går siden de har vært på skolen, sier Annelies.

Gode kolleger

Annelies ble medlem av NORCAP da hun flyttet hjem til Oslo i 2008 etter å ha jobbet for UNESCO i Vietnam. Hun begynte i en stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo.

– Senere valgte jeg å fortsette i stedet for å ta en jobb i FN, fordi jeg følte at jeg ble veldig godt tatt vare på i NORCAP, forteller hun.

En annen viktig grunn til å fortsette i beredskapsstyrken, er kollegene.

– Jeg har fått jobbe med helt fantastiske nasjonale og internasjonale kolleger, og opplevd situasjoner som har formet meg for livet.

Tøff jobb

Men det er også utfordrende å jobbe i verdens kriser. Annelies har jobbet situasjoner som har vært tøffe, spesielt for befolkningen som lever i dem.

– Når jeg treffer folk, prøver jeg alltid å forestille meg at det er min familie som er i denne situasjonen, som gjør det mye lettere – men også hardere mentalt – å forstå hvordan de har det, og hvor viktig det er at vi gjør alt vi kan for å bistå dem, sier hun.

Ankommer midt i katastrofen

– De første ukene er alltid krevende, sier Sara Rivenes Lafontan.

Hun har vært på to oppdrag med Flyktninghjelpens beredskapsstyrker, NORCAP.

– Vi ankommer ofte midt i en humanitær katastrofe og skal sette oss inn i situasjonen, bygge et nettverk og finne løsninger på problemer på veldig kort tid.

Sara er sykepleier med en mastergrad i internasjonal folkehelse. Når hun ikke er ute på oppdrag, jobber hun med en doktorgrad på Avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo.

Ble sendt til ebolakrisen

Sara reiste på sitt første oppdrag for beredskapsstyrken i desember 2014. Da dro hun til Liberia for å jobbe for FNs befolkningsfond (UNFPA) under ebolaepidemien. På oppdrag nummer to, fra februar til juli 2016, var hun basert i Jordan, hvor hun koordinerte UNFPAs humanitære innsats sør i Syria.

– UNFPA jobber for å fremme tilgangen til helsetilbud innen seksuell og reproduktiv helse, forteller hun.

Både i Liberia og Jordan jobbet Sara for at flest mulig skulle ha tilgang til disse tjenestene.

– Dette arbeidet er spesielt viktig i humanitære katastrofer, fordi vi vet at risikoen for at kvinner utsettes for vold øker, mens tilgangen til helsetjenester generelt reduseres. Det kan også få svært alvorlige konsekvenser for gravide kvinner, forteller hun.

Mulighet til å hjelpe

Sara sier at hun gjennom NORCAP har fått mulighet til å hjelpe til når det trengs som mest i humanitære katastrofer.

– Jeg har stor respekt for Flyktninghjelpen og det arbeidet organisasjonen gjør, og jeg vil takke dem for den gode jobben de gjør med å lede beredskapsstyrkene. Det er ingen liten jobb.