28 år gamle Anastasiia er fra Alchevsk, som ligger 50 kilometer utenfor den ukrainske byen Luhansk. Landsbyen har nå vært kontrollert av russiske separatister i fire år.
Ukraina er nå inne i sitt fjerde år med krig. Anastasiia og familien er blant 4.4 millioner menn, kvinner og barn som må betale prisen. Nesten 40 prosent av befolkningen langs “kontaktlinja” utsettes daglig for beskytning, og området er et av de tettest minebelagte landområdene i hele verden. I fjor ble over 230 mennesker enten drept eller skadet av miner. Det er slike farer som stadig tvinger flere sivile på flukt.
På flukt i eget land
I november 2014 tok Anastasiia og Mikhail med seg barna og alle sine eiendeler, og flyktet fra hjemmet sitt.
- Mens vi dro fra en landsby til den neste, på jakt etter bedre muligheter, håpet vi at vi ville kunne returnere til Alchevsk en dag. Vi hadde en fin leilighet og et sommerhus, sier Ursova.
Sammen med over én million andre ukrainere, er familien internt fordrevet. Familien har aldri fått offisiell status som internt fordrevne.
- Myndighetene anerkjenner oss ikke som internt fordrevne, og vi kan ikke utøve rettighetene som andre internt fordrevne har, som månedlige godtgjørelser fra staten eller humanitær bistand, forteller Ursova.
En kamp for tilværelsen
Den unge familien står i en tøff kamp for tilværelsen, og Mikhail er den eneste i familien med inntekt. Familiens yngste sønn er bare åtte måneder gammel, mens den eldste er fire år og går i barnehage. Familiens månedlige inntekter ligger på kun 1630 kroner og familien må arbeide hardt for å dyrke sin egen frukt og grønnsaker.
Mange ukrainere dyrker egne grønnsaker i hagen, men kalde vintre gjør at de aldri får høstet nok. Det siste året har antallet familier som sliter med å skaffe seg nok mat blitt fordoblet, og 1.2 millioner mennesker lider som følge av matmangel. Til tross for dette har mange humanitære organisasjoner, som for eksempel Verdens matvareprogram, avsluttet arbeidet sitt i øst-Ukraina. I slutten av februar 2018 var krisen kun finansiert med tre prosent av årets totale behov.
- Vi kan ikke basere oss på humanitær nødhjelp. I løpet av de fire årene krigen har rast, har vi kun fått mat og hygieneartikler av internasjonale organisasjoner fire ganger. Noen ganger har vi blitt avvist, fordi vi ikke har papirer på at vi er internt fordrevne. Sist gang vi fikk matvarehjelp var i november, og vi har blitt fortalt at vi ikke kommer til å få noe mer, sier Ursova.
Gjør det beste ut av situasjonen
I dag bor Ursova-familien i Nyzhne, en fredfull og rolig landsby i den regjeringskontrollerte delen av Luthansk-regionen. Med de små summene familien har vært i stand til å spare, har de klart å kjøpe et lite, eldre hus. Mikhail har allerede satt i stand to soverom og bad. Familien har fått nye vinduer av Flyktninghjelpen.
Begge ektefellene er utdannet ingeniører. Mikhail har fått seg jobb som elektriker på den lokal vannstasjonen, mens Anastasiia skal undervise i historie på skolen til høsten.
- Vi har kommet oss videre. Dette er hjemmet vårt nå. Jeg har mange fine minner fra hjembyen min, hvor jeg tilbragte over 20 år av livet mitt, men vi kan ikke dra tilbake dit, sier Anastasiia.
Ingenting å dra tilbake til
Anastasiia og Mikhail Ursova tror at det vil ta mange år å gjenopprette lov og orden og gjenoppta grunnleggende tjenester i de okkuperte områdene. Mye har endret seg dramatisk i løpet av de siste fire årene, mens andre ting tilsynelatende forblir uendret.
Tross mange forsøk på våpenhvile og å finne diplomatiske løsninger, hersker volden i øst-Ukraina. Fire år inn i krisen blir fortsatt 3.4 millioner mennesker tvunget til å velge hva de skal bruke knappe ressurser på: skal de bruke pengene sine på mat, medisiner, husly, varme eller barnas utdanning. Den humanitære krisen i Ukraina er sammensatt, ekstremt underfinansiert og i stor grad glemt.
