Akhtar har knyttet skjerfet godt rund halsen og dradd den blå lua ned over ørene. Som de fleste barn synes også han at det er morro med snø. Kaste snøball og lage snømenn. Men samtidig gjør kulden og snøen livet enda vanskeligere. Akhtar er som vanlig på vei til jobb. Han samler skrap i Kabuls gater.
- Jeg vet ikke hvor gammel jeg er
- Vanligvis samler jeg tomme brusbokser som jeg selger. Jeg samler også papp og papir som jeg tar med hjem. Det bruker vi til å varme opp teltet og til koking av mat, forteller han.
- Hvor gammel er du, spør vi.
- Jeg vet faktisk ikke, svarer han.
Senere får vi vite at han er tretten.
- For snart tre år siden flyktet jeg sammen med familien fra Kunduz-provinsen. Jeg har fem mindre søsken. Nå jobber jeg sammen med faren min med å samle skrap på gatene i Kabul, forteller Akhtar.
Mange av de som har trukket inn til Kabul og bor i telt og brakker av plast og planker har vært på flukt i årevis, først som flyktninger i Pakistan, senere som internflyktninger i hjemlandet.
Trekker inn til de store byene
Siden begynnelsen av 2015 har rundt tre millioner afghanske flyktninger i Iran og Pakistan returnert til Afghanistan, ofte til en skjør og usikker fremtid, ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær hjelp (OCHA).
Syv av ti afghanske flyktninger som vender hjem tvinges til å flykte på ny på grunn av vold, ifølge en rapport fra Flyktninghjelpen og forskningsinstituttet Samuel Hall. Mange av dem ender opp med et liv på flukt.
Mer enn 1,2 millioner internt fordrevne i Afghanistan bor nå i såkalte uformelle bosettinger, som ofte består av telt og hytter av planker og presenninger, ifølge OCHA.
Flertallet av de som er på flukt inne i Afghanistan og som har forlatt hjemprovinsen har søkt tilflukt i provinshovedstedene i Kabul, Nangarhar, Kandahar, Balkh and Herat.
Les mer om situasjonen i Afghanistan i OCHA-rapporten Humanitarian Needs Overview 2019.
Plastsandaler uten sokker
- Tusenvis av fordrevne familier har ikke råd til å kjøpe vinterklær og sko eller leie en oppvarmet bolig eller værelse. Det er et vanlig syn å se barn som går rundt i snøen i plastsandaler, og gjerne uten sokker. Det er en fortvilet situasjon, og vi må gjøre det vi kan for å skaffe disse familiene tak over hodet, ovner, ulltepper, og nok mat slik at de klarer å holde seg i live gjennom den brutale og beinkalde vinteren, sier Christopher Nyamandi, som leder Flyktninghjelpens arbeid i Afghanistan.
Hjalp 1.000 familier med husly i Kabul
Akhtar og familien tilbragte sist vinter under plast og presenninger, men i fjør høst oppgraderte Flyktninghjelpen boligen, slik at familien skal klare å holde varmen.
For mange familier i dette området er dette den tredje vinteren de bor under disse elendige forholdene.
I 2018 sørget Flyktninghjelpen for at over 1.000 familier (7.600 familiemedlemmer) fikk oppgradert husværene sine i og rundt hovedstaden Kabul.
.jpg?width=768&height=513)
Skraphandel
Agha Omar (12) måker snø rundt familiens telt. På grunn av snøen som har falt i løpet av natten er han forhindret fra å samle skrap i gatene.
- Jeg pleier å samle skrap i gatene, men nå er gatene dekket av hvit snø og det gjør det vanskelig å finne noe. Jeg holder meg hjemme i dag og hjelper heller til med å rydde unna noe av snøen. Men så snart snøen forsvinner fra gatene er jeg tilbake der, forteller Omar.
Hverken Omar eller noen av de andre barna på bildet over går på skole. Alle jobber som skraphandlere for å bidra til familieøkonomien. De samler metall, papp og papir, som de selger.
Usikker fremtid
Naqib og familien har fått muligheten til å sette opp et midlertidig hjem bestående av planker, plast og presenninger i en bakgård. Flyktninghjelpen har betalt leie til grunneieren slik at familien skal få lov til å fortsette å bo der.
Naqib har elleve mindre søsken, men hverken han eller søsknene går på skole. Naqib gikk i andre klasse da familien vendte hjem etter år på flukt i nabolandet Pakistan. Nå har det gått fire år nå siden han sist fikk undervisning.
Aller helst ville han sittet på skolebenken, men i stedet kjører han rundt på tråsykkelen sin, på jakt etter skrap som han kan selge, og som igjen kan sørge for at familien får noe å spise.
- Situasjonen vår er håpløs og jeg ser ikke noen tegn på at det vil bli bedre i fremtiden. Jeg vil trolig ende opp som skraphandler eller ta tilfeldige jobber, sier han.
