Massakrene verden glemte
I dag omtales det som skjedde som «massakrene verden glemte». For ganske nøyaktig 50 år siden, fra oktober 1965 og utover i 1966, pågikk et av de verste blodbadene under Den kalde krigen. Mellom 500 000 og 1,5 millioner (ingen vet det eksakte tallet) kommunister og påståtte kommunister ble slaktet på grusomste vis av paramilitære grupper og den indonesiske hæren.
I tillegg ble én million mennesker fengslet uten lov og dom. De ble systematisk utsatt for tortur og overgrep. Dette var en av de største massakrene etter 2. verdenskrig, men samtidig den det har vært mest stillhet rundt, til tross for at antallet drepte minst var på høyde med Rwanda i 1994.
Kolonivelde
Indonesias rike naturressurser har gjennom århundrene tiltrukket mange, men det var nederlenderne, som steg i land i 1596, som skulle komme til å få en dominerende innflytelse. Mens portugiserne satt igjen med Øst-Timor, festet nederlenderne sitt grep om øyriket. Indonesia ble en klassisk koloni med plantasjedrift og stor eksport av råvarer til Europa.
Den japanske okkupasjonen under Den andre verdenskrig var svært brutal. Landet ble plyndret og en halv million menn ble sendt som slavearbeidere til Burma og Malaysia.
Den japanske okkupasjonen under Den andre verdenskrig var svært brutal. Landet ble plyndret og en halv million menn ble sendt som slavearbeidere til Burma og Malaysia. Etter krigen var Nederland lite villig til å gi slipp på Indonesia, til tross for at landet erklærte seg selvstendig 17. august 1945. Etter militære trefninger, forhandlinger og internasjonalt press kunne det røde og hvite flagget heises til topps 27. desember 1949.
Etter japanernes nederlag i 1945 sto både Burma (britisk), Malaysia (britisk), Filippinene (amerikansk) og Indonesia (nederlandsk) på terskelen til å oppnå full uavhengighet. I alle disse landene stod kommunistene sterkt på grunn av sin aktive motstandskamp, både mot kolonistyret og den japanske okkupasjonen. Deres dilemma var om de skulle la seg underordne de tradisjonelle nasjonalistene i brede politiske fronter eller organisere kommunistledede enhetsfronter.
1948: Opprør
I Indonesia ledet PKI (Partai Komunis Indonesia) et opprør i byen Madiun på Øst-Java i 1948, mens selvstendighetskampen ennå ikke var avsluttet. Dette isolerte partiet og mange anså det som et nasjonalt svik. Motsetningene mellom de som ønsket en parlamentarisk vei til sosialisme gjennom brede allianser og de som stod for en militant linje, tilspisset seg. Etter Madiun-opprøret ble PKI’s linje å vektlegge det første.
Partiet vokste, fra å ha rundt 10 000 medlemmer i 1951 til én million i 1961, for å ende på tre millioner medlemmer, da generalene tok makten 2. oktober 1965. I tillegg hadde partiet 20 millioner støttespillere gjennom masseorganisasjoner som fagorganisasjoner, bondeorganisasjoner og ungdoms- og kvinnebevegelser. Ved å spille på nasjonalisme fremfor marxisme og parlamentarisk arbeid fremfor vold, vokste partiet.
President Sukarno, som hadde ledet frigjøringskampen mot den nederlandske kolonimakten, innledet et samarbeid med deler av hæren og PKI for å balansere mellom den økonomiske og militære elitens interesser og faren for utbredt sosial uro.
Sukarno fremstod utad som anti-imperialist og en mann av folket, og på begynnelsen av 1960-tallet så USA med stor uro på samarbeidet mellom en «venstrevridd» president og et fremvoksende kommunistparti i det mest folkerike landet i Sørøst-Asia. Dette var midt under Den kalde krigen og ved starten på amerikanernes opptrapping i Vietnam. Både den amerikanske, britiske, australske og nederlandske regjeringen var dypt urolige for at det ressursrike og strategisk viktige Indonesia kunne «falle» under kommunistisk innflytelse.
Både den amerikanske, britiske, australske og nederlandske regjeringen var dypt urolige for at det ressursrike og strategisk viktige Indonesia kunne «falle» under kommunistisk innflytelse.
1965: Blodbadet starter
30. september 1965 ble seks generaler i den indonesiske hæren drept av en liten gruppe offiserer og medlemmer av PKI. Hæren, under ledelse av general Suharto så på dette som forsøk på statskupp og slo voldsomt tilbake. Om bakgrunnen for det som skjedde, strides historikerne og teoriene er flere. Var det et indre oppgjør i hæren eller et mislykket kuppforsøk av en gruppe offiserer med begrenset støtte fra medlemmer i kommunistpartiet? Eller var det et beregnet forspill til et suksessfylt kupp av en av de få gjenværende toppgeneralene, Suharto? Det vi vet er at hæren la all skyld på kommunistene og startet en terror og et massemord vi ennå ikke vet det fulle omfanget av. Det som også er klart er at general Suharto klarte å utmanøvrere president Sukarno i mars 1966 og innførte et militærdiktatur som varte helt til han måtte trekke seg 21. mai i 1998.
Overgrepene var så groteske og hadde et omfang som gjør den nærmest totale tausheten om det som hendte uhyggelig. Tusenvis av uåpnede massegraver finnes fremdeles spredt rundt i Indonesia. Hæren, den økonomiske eliten og fanatiske muslimske grupper skapte en voldsorgie, som får andre amerikanskstøttende diktatorer på den tiden, som Mobutu Sese Seko i Zaire (nåværende Demokratiske republikken Kongo) og Pinochet i Chile til fremstå som rene demokrater.
I ettertid har også tidligere tjenestemenn i CIA åpenlyst stått frem og forkynt at USA støttet Suharto med etterretning og etter lengre tids kartlegging forsynte bødlene i hæren med «dødslister». For å bli listeført var det nok at man var medlem av kommunistpartiet.
I ettertid har også tidligere tjenestemenn i CIA åpenlyst stått frem og forkynt at USA støttet Suharto med etterretning og etter lengre tids kartlegging forsynte bødlene i hæren med «dødslister».
Vesten tar over
Det ble raskt slutt på Indonesias «venstrevridde» utenrikspolitikk og en vestlig inspirert økonomisk politikk ble iverksatt.
I 1967 forsøkte restene av kommunistpartiet å opprette en base i sentrale og østlige områder på Java, der planene var å drive geriljakrig mot hæren. Men partiet var sterkt svekket og ikke forberedt på væpnet konflikt. Opprettelsen av Tentara Pembebasan Rakyat (TPR, Folkets frigjøringshær) i baseområdet Blitar Selatan førte raskt til konflikt med lokal milits og hæren kunne raskt knuse forsøket på å danne en geriljabevegelse.
PKI, som på denne tiden var verdens største kommunistparti utenfor Sovjetunionen og Kina, hadde vokst ekstremt raskt og som masseparti hadde de lagt mindre vekt på organisatoriske tiltak for å møte vold fra statlige institusjoner. Dessuten var PKI først og fremst et parti med sterke røtter på Java og hadde problemer med å trenge gjennom de etniske, religiøse og regionale lojalitetsbåndene som stod sterkt andre steder i Indonesia. Men partiet kom også på kant med de sterke muslimske samfunnene på Java og andre steder og dette umuliggjorde deres forsøk på å danne geriljafronter på landsbygda. PKI var sterkt, men samtidig også isolert i det svært pluralistiske samfunnet Indonesia var.
På denne tiden var PKI verdens største kommunistparti utenfor Sovjetunionen og Kina.
Fortielse og løgn
Men massehenrettelsene, de forferdelige overgrepene, fortielsene og støtten fra flere vestlige regjeringer var lenge et svart hull i historien. Indonesiske barn ble tvunget til å se general Suhartos notoriske propagandafilm om hva som skjedde i 1965 helt frem til diktatorens avgang.
…I løpet av fire måneder døde det fem ganger så mange mennesker i Indonesia som det døde i løpet av tolv år i Vietnam.
BERTRAND RUSSELL, 1966
Fremdeles lever traumene blant den eldste generasjonen i Indonesia. Hundretusenvis av stemmer har forblitt uhørt. Professor Saskia E. Wieringa ved Universitetet i Amsterdam forteller at så sent som i 2014 ble indonesiske studenter sjokkert over, for dem, ukjente opplysninger om kuppet i 1965 på et seminar i Aachen i Tyskland. De reagerte sterkt da de forstod at de var blitt løyet for i alle år. Dette er kremen av indonesisk ungdom. Hva da med resten av befolkningen i Indonesia? Hva vet de? Ofrene, de som fremdeles er i live, er fremdeles redde for å fortelle. I stedet for å bli behandlet som ofre har mange blitt stigmatisert frem til sin død.
I november 2012 publiserte den indonesiske menneskerettighetsorganisasjonen National Commission on Human Rights (På indonesisk: Komisi Nasional Hak Asasi Manusia, forkortet til Komnas HAM) en sjokkerende rapport som dokumenterte i detalj forbrytelser mot menneskeheten begått etter oktober 1965. Justisministeren i landet avviste rapporten, og det har så langt aldri blitt innledet noen etterforskning.
(RICHARD SKRETTEBERG er seniorrådgiver Flyktninghjelpen.)