OL i Sør-Korea:

To land, ett folk

I god gammel olympisk ånd har Nord- og Sør-Korea lagt stridighetene til side mens lekene pågår. Flyktninghjelpens RICHARD SKRETTEBERG, som har fulgt konflikten i en årrekke forklarer her hvordan dette henger sammen.

Etter måneder med stor spenning på Koreahalvøya ble Nord- og Sør-Korea i januar i år overraskende enige om en banebrytende avtale i forkant av vinter-OL i Pyeongchang. Under åpningsseremonien går de 22 utøverne fra Nord-Korea sammen med den sørkoreanske troppen. De ble også enige om å gå under et «unionsflagg» med et bilde av Korea-halvøya, noe Japan har protestert mot siden to omstridte øyer i Japanhavet er tegnet inn på kartet. 

Politisk tøvær

Et lite tøvær mellom Nord- og Sør-Korea etter måneder med stor spenning er positivt, men det er svært langt frem til både reell avspenning og et forent Korea.

Selv om mange koreanere ser på seg selv som «ett folk – en nasjon», har 70 års adskillelse  skapt store forskjeller. Det åpenbare er selvsagt to helt ulike samfunnssystemer, men også i kultur og språk har avstanden vokst.  

Nordkoreanske flyktninger i Sør-Korea opplever for eksempel ofte å bli sett ned på og bli betraktet som «bondske» fordi de snakker «rent» koreansk og ikke med engelske låneord som  spesielt den yngre generasjonen bruker i Sør-Korea. 

    

Føler seg som reker blant hvaler

Status i sør er å være høy, ha lys hud, snakke flytende engelsk, fancy klær og ha høy utdanning – med andre ord alt det nordkoreanerne mangler. Det er derfor store utfordringer som møter nordkoreanerne etter tre måneders omskolering alle må gjennom og med et stipend i hånden. Mange havner nede i systemet og etter en tid kommer tankene på familien de forlot og som de er redde for blir straffet. De tenker også på det kameratskapet de tross alt hadde i nord.

Nord eller sør; en ting er mange koreanere enige om: De føler seg som reker blant hvaler, der hvalene er Japan, Kina og USA. 

Nordkoreaneren Kim Seok-cheol står på Multicultural Street i Ansan, Sør-Korea. Da han flyktet til Kina i 19-årsalderen, skaffet han seg et falskt statsborgerskap. Senere har Sør-Korea nektet ham asyl gjentatte ganger. – Jeg anser meg ikke som kinesisk, sier han. – Jeg kan ikke dra tilbake til Nord-Korea. Jeg er ikke akseptert i Sør-Korea. Så hva er jeg? Foto: Jean Chung/New York Times

Det mørke tiåret: 1990-tallet

Etter Sovjetunionenes sammenbrudd og Kim il-Sungs død i 1994, stoppet Nord-Korea opp. Kim il-Sung døde 82 år gammel 8. juli 1994, akkurat tidsnok til å bevare en viss legitimitet etter sin død. Alle voksne i Nord-Korea husker denne dagen. Over hele landet samlet folk seg rundt bronsestatuene av den store leder der de la ned buketter med krysantemum, blomsten for sorg i Asia. Landets far var død, men ble utnevnt til president til evig tid. I faderen, sønnen og partiets navn tok Kim il-Jong over.

Uten subsidierte varer, billig olje og reservedeler til industrien, kombinert med uår og naturkatastrofer senket mørket seg bokstavelig talt over landet. Satellittbilder fra Øst-Asia om natten viste et landområde på størrelse med England i nesten totalt mørke.

I løpet av bare få år ble dagliglivet snudd på hodet for nordkoreanerne. Landet falt brått fra den utviklede delen av verden til katastrofe.  Inntekten per innbygger sank fra 19.5000 kroner i 1991 til 5.600 kroner i 1995. 

Alt gikk i revers. Måltidene ble færre og dårligere. Mange skoler sluttet å gi elevene mat. Mindre og mindre ris var tilgjengelig, og folk blandet gress og planter i suppen. Alt som kunne spises, frosker og småfugler, ble fanget. Det offentlige distribusjonssystemet falt sammen, og FN ble ønsket velkommen i 1995. På dette tidspunktet var folk avhengig av egen kløkt for å overleve. 

     

En bonde høster kål ved utkanten av Nord-Koreas hovedstad Pyongyang. Mellom 600.000 og 2 millioner nordkoreanere døde av sult og sykdom på 1990-tallet, og landet har siden hatt problemer med å brødfø befolkningen. Foto: Wong Maye-E/AP Photo/NTB-Scanpix

Ris og mat er samme ord på koreansk

Ris og mat er samme ord på koreansk – bap. Det viser at ris er basisen i all koreansk mat. Men plutselig fikk ikke nordkoreanerne tak i risen sin lenger. I løpet av 1990-tallet døde et sted mellom 600 000 og 2 millioner nordkoreanere. Ingen vet det eksakte tallet. De døde av sult., men også av sykdom:  For hvis man er kronisk underernært, blir kroppen mindre motstandsdyktig mot infeksjoner. Diaré ble dysenteri. Forkjølelse ble lungebetennelse. Sammenbrudd i kloakksystemet på grunn av manglende elektrisitet førte til utbrudd av tyfoidfeber som skyldes salmonella og kan være livstruende. Disse sykdommene kan kureres med antibiotika. Men problemet var at antibiotika  ikke var å oppdrive.

Men selv for det nordkoreanske regimet ble det nå umulig å sperre alle inne. Fra 1999 begynte stadig flere nordkoreanere å ta seg over grenseelvene Tumen og Yalu og inn i Kina.