Håpløse valg i et sønderknust land
Ahmad (39) bor her sammen med sin kone og deres tre barn. Krisene i Libanon gjør at han ikke lenger kan forsørge barna sine.
– Vi gikk tom for bleier til babyen i dag. Jeg sa til min kone at vi måtte bruke en plastpose. Det er ingen annen mulighet enn å stjele, og det er uaktuelt for meg, men sånn er livet akkurat nå, sier han.
En bratt nedoverbakke
Ahmads situasjon har forverret seg dramatisk de siste årene. Han er bekymret for at landet, og dermed også familiens levekår, vil fortsette å gå nedoverbakke.
– Jeg pleide å jobbe, og hadde råd til husleie og mat. Nå får vi ikke engang tak i en flaske matolje - og når vi først gjør det, må vi den holde i tre måneder. Tidligere var 20.000 lire verdt noe. I dag har 300.000 lire ingen verdi. Ting var mindre komplisert da enn de er i dag, forklarer han.
I 2019 utgjorde den libanesiske valutaen 1.500 lire for 1 amerikansk dollar. I dag er kursen over 27.000 lire.
Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over, inkludert Libanon. Støtt vårt arbeid i dag.
Det finnes ingen flere muligheter
I år har Ahmad blitt tvunget til å ta sine to døtre ut av skolen fordi han ikke lenger har råd. Bare skolebussen koster 800.000 lire i måneden – noe som er 18 prosent mer enn en gjennomsnittlig månedlig minstelønn i Libanon.
– At de ikke får gått på skolen er noe jeg ikke kan noe for. Jeg blir trist når jeg ser barna mine gå hjemme. Alt bekymrer meg. Når datteren din ber deg om noe, og du ikke får det til, blir du jo lei deg, sier han.
Ahmad mener situasjonen i Libanon nærmer seg den absolutte bunnen. Den økonomiske og politiske krisen som skyller over landet forårsaker lite annet enn bekymringer, og Ahmad vet ikke hvordan han skal dekke familiens stadig voksende behov.
Jeg klarer ikke å skaffe bleier til datteren min. Jeg måtte selge varmeovnen vår for å kjøpe en pose bleier. Det eneste jeg sier til Gud er at jeg er sulten.
For å skaffe bleier til sin ni måneder gamle baby måtte Ahmad selge den gamle varmeovnen, den som skulle holde familien varme i vinter. Nå har de snart ikke flere muligheter. Soveromsmøblene er allerede solgt for å dekke familiens grunnleggende behov.
– Jeg foretrekker døden
For å gjøre situasjonen enda verre, er Ahmads helse dårlig. Medisinene han trenger å ta daglig har han ikke fått tatt de siste tre månedene. Og bare noen få dager før vi snakket med ham, kunngjorde den libanesiske regjeringen at de fjernet nesten alle subsidier til medisin.
– Jeg har høyt blodtrykk og diabetes, men de siste tre månedene har jeg ikke tatt en eneste pille.
– For to dager siden dro jeg til apoteket for å få en insulininjeksjon. Farmasøyten fortalte meg at det kostet 108.000 pund. Jeg fortalte ham at jeg heller ville dø. Jeg kan ikke kjøpe medisin til den prisen. I tillegg har jeg dyslipidemi [unormale nivåer av kolesterol], og medisin for dét er ikke engang tilgjengelig her, sier han.
Heller ikke før den nylige prisoppgangen hadde Ahmad råd til medisinen. Nå lurer han på hvordan han skal klare seg, og peker på en liten boks med smertestillende.
– Vet du hvor mye smertestillende koster? 40.000 pund. På annet apotek koster de 35.000, og enda et annet skal ha 60.000, sier han.
Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over, inkludert Libanon. Støtt vårt arbeid i dag.
Fattigdom er den nye normalen
Situasjonen Ahmads familie befinner seg i er den samme som for mange andre fattige familier i landet i dag. Livene deres endret seg dramatisk etter den såkalte "17. oktober-revolusjonen" i 2019, da libanesere over hele landet sto sammen for å protestere mot dårlig levestandard og korrupsjon.
I Libanon er det ingenting som er riktig. Det er ingen grunn til å spørre om Libanon. Dette er et land fullt av korrupsjon. Slutten på krisen landet går gjennom er døden.
Før protestene levde Ahmads familie et normalt liv, som han selv sier. Som bygningsarbeider jobbet han hardt hver dag for å betale husleie og andre utgifter, blant annet mat- og skolekostnader for sine to døtre.
Men utfordringene begynte å bli verre da han pådro seg en håndskade på jobben, noe som førte til at han måtte skifte jobb.
– Jeg pleide å jobbe innen bygg, men etter operasjonen kunne jeg ikke gjøre det lenger.
– Nå resirkulerer jeg og samler inn blikkbokser som jeg selger. Jeg vil så gjerne brødfø familien min, men jeg vil ikke gjøre noe galt. Hvis jeg klarer å spare et brød og en oliven, takker jeg Gud, sier han.
Krise i Libanon
I mars 2021 levde 78 prosent av den libanesiske befolkningen – rundt 3 millioner mennesker – under fattigdomsgrensen, ifølge FN-anslag. Ekstrem fattigdom hadde nådd 36 prosent av befolkningen. Dette betyr at nesten 1,4 millioner libanesere ikke hadde råd til grunnleggende og livsnødvendige varer og tjenester.
På grunn av den voldsomme økonomiske krisen i landet, må titusenvis av desperate foreldre nå velge mellom utdanning for barna eller mat til familien.
Etter Ahmads mening er den politiske krisen i Libanon hovedårsaken til det som skjer med ham og mange andre familier i Libanon. Dette er ikke tiden for å tenke på fremtiden. Den eneste gangen han klarer å glemme bekymringene sine er når han leker med datteren Aisha.
Et vanlig hus
Ahmads hjem er i dårlig forfatning.
– Som du kan se er ikke dette et egnet hjem for barn. Det er ikke slik et hjem skal se ut. Men gudskjelov har vi det bedre enn de fleste. Mange familier har ikke tak over hodet, sier han.
Men i det siste har ting har endret seg. Med støtte fra Tyskland, gjennom den tyske utviklingsbanken KfW, pusser Flyktninghjelpen opp huset til Ahmad. Til gjengjeld vil utleieren la Ahmads familie bo gratis i huset i ett år.
– Jeg har bodd i dette huset i seks år. Utleieren min er en veldig god person. Han er tålmodig med meg. Jeg har aldri vært sen med leien, og han minner meg alltid på det, sier Ahmad.
Hjelpen familien mottar vil bidra til å lette noe på det økonomiske presset, slik at de kan prioritere andre behov, som helse og utdanning.
– Jeg måtte selge møblene våre for å kjøpe mat. Jeg trengte pengene, og det var mitt eneste alternativ. Men nå som huset blir pusset opp, og vi slipper å betale leie i ett år, kan jeg i det minste tenke på å kjøpe mat. Uten denne støtten ville det ikke vært mulig. Dette er bedre enn å tigge.
– Alt jeg ønsker meg i livet er et vanlig hus jeg kan leie. Så jeg kan jobbe og forsørge familien min. Det er alt jeg vil, sier Ahmad.
***