Tell til ti før du gjør ditt neste trekk

Veien tilbake

Det gikk mange måneder før Abd ble utskrevet fra sykehuset, i rullestol.

– Han kunne ikke bevege seg i det hele tatt. Senere måtte han gjennom flere kompliserte inngrep. Et av dem gikk ut på å sette en metallplate i hodet hans for å erstatte deler av hodeskallen som var skadet. Et annet var å sette inn en plate i bekkenet hans, forteller hun.

– Vi holdt på med fysioterapi i tre år, og nå er han i stand til å stå på beina igjen.

Arefa var fast bestemt på å hjelpe sønnen med å fortsette livet, til tross for funksjonshemmingene hans. Skolegang sto øverst på listen hennes.

– Jeg er veldig opptatt av mine sønners utdannelse. Abd gikk i syvende klasse da ulykken skjedde. Men etter skaden tok han likevel eksamen i niende klasse, og klarte det. Men han klarte ikke å fortsette på utdannelsen da han begynte å få kramper. Legen rådet oss til å ikke belaste ham med studier, med mindre han absolutt ville det selv, sier hun.

På grunn av den dramatiske økonomiske nedgangen i Syria er det få jobbmuligheter. Unge uten utdanning blir ofte nødt til å ta jobber som kan skade både den fysiske og mentale helsen deres. De jobber i både utrygge og ukontrollerte arbeidsmiljøer og det er ofte høyere risiko for å bli utsatt for seksuell trakassering, spesielt for kvinner.

Tilgang til arbeidsmarkedet

Mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever ofte forskjellsbehandling og mangel på muligheter. Det gjelder også Abd. Moren hans visste at han var dårligere stilt når det gjaldt opplæring og jobbmuligheter, men hun ønsket å se sønnen få venner og lære nye ting. Hun begynte å se etter muligheter for Abd.

– Mine motiver er de samme som enhver mors. Jeg vil at sønnen min skal bli et bedre menneske og kunne klare seg selv. Mødre i Syria må støtte barna sine fordi levekårene forverres hver dag, og de klarer seg ikke uten vår hjelp, sier hun. En venn anbefalte et yrkesopplæringsprogram arrangert av Flyktninghjelpen. Arefa meldte sønnen sin på sykurset.

– Jeg oppmuntret Abd til å delta på Flyktninghjelpens kurs. Jeg ville at han skulle lære et yrke, bli selvhjulpen og en aktiv deltager i samfunnet, sier hun.

Yrkesopplæringen Abd startet på har som mål å bygge broer mellom arbeidsmarkedet og unge mennesker som ikke går på skole eller jobb, ved å lære dem et yrke og gi dem utstyr til å starte egne bedrifter.

Fagopplæringen varer i seks måneder. Hoveddelen av kurset er praktisk undervisning i søm. Deltagerne lærer også hvordan man skal drive en forretning og lede prosjekt. De får også informasjon knyttet til syrisk arbeidsrett.

Fylt av håp

Bare noen få dager etter kursstart kunne Arefa se den positive virkningen det hadde på sønnen.

– Abd elsket kurset, og jeg så at han trivdes der. Hver dag var han ivrig etter å komme i gang, og han han kom hjem full av håp. Han tok pillene sine, sov en stund. Når han våknet måtte han alltid fortelle meg og brødrene sine hva han hadde lært i løpet av dagen, og vise oss noe han hadde sydd, forteller hun.

– Det er vanskelig å sette ord på hvor fint det var å se ham slik. Det var en god følelse. Jeg følte at jeg hadde fått til noe. Flyktninghjelpens opplæring gav ham muligheten til å sosialisere med andre. Han elsket læreren og medelevene. Han fikk erfaring og begynte til og med å korrigere måten jeg brukte symaskinen på, sier Arefa og gir sønnen et lekent blikk.

Etter at opplæringen var over fikk Abd en symaskin som han kunne bruke til å starte sin egen lille bedrift. Maskinen er tilpasset Abd slik at den er lettere for ham å bruke.

Arefa visste at hennes rolle i sønnens liv var mye mer enn å følge ham til legen, gi ham pillene til rett tid og bytte bandasjer.

– Å trosse en funksjonshemming er en stor utfordring. Men når Abd og andre som har opplevd det samme som ham føler at de er mennesker, kan de oppnå store ting, sier hun.

Arefas mann jobber på et hotell, men det lille han tjener er ikke nok til å dekke familiens behov.

– Hvis vi ikke støtter hverandre kan vi ikke leve. Som de sier, "én hånd kan ikke klappe, det krever to hender". Hvis ikke jeg kan jobbe, kan heller ikke gi Abd mat eller de medisinene han trenger. Når vi er hos legen hans understreker han alltid viktigheten av at Abd får næringsrik mat. Han må ha gode og stabile vitaminkilder for å bli bedre, sier hun.

– Jeg tror på deg

Siden Arefa selv kunne sy, bestemte hun seg for å starte et skredderi i huset der de bor nå. De får bestillinger fra selgere og samarbeider om å fullføre leveransene.

– Jeg vil ikke tigge eller be om penger, jeg vil heller jobbe og tjene en ærlig dags lønn. På den måten kan jeg brødfø familien min og sikre min sønns fremtid. Jeg vil ikke at han skal være avhengig av noen andre enn seg selv, sier hun.

Hun ser på sønnen sin og sier: – Ikke vær avhengig av faren din eller meg, for når vi er borte vil det ikke være noen som tar vare på deg. Du må kunne klare deg selv, og det vet jeg at du kan. Jeg tror på deg. Vi er helter og vi kan klare hva som helst, uansett hva omstendighetene er.

Å drive en liten bedrift i Syria er stadig mer utfordrende. De hyppige strømbruddene og vanskelige økonomiske forhold begrenser veksten og øker kostnadene.

– Hovedutfordringen vår er tilgjengeligheten på elektrisitet. Det har stor innvirkning på verkstedets produktivitet. Dessuten er prisene på råvarer skyhøye. Produksjonskostnadene dobles og det setter oss i en posisjon der vi må øke prisene også, sier Arefa.

– Men takket være det vi tjener på å jobbe på verkstedet har levekårene våre blitt mye bedre. Nå har vi råd til det viktigste vi trenger og kan betale for min sønns medisiner. Dette verkstedet er ikke bare til nytte for oss, men gjør oss også i stand til å hjelpe andre i lokalmiljøet vårt og støtte dem med arbeidet vi gjør, sier Arefa.

Abd elsker poesi og sjakk. På et lokalt samfunnshus lærer han barn å spille. Han deler et gyllent råd for sjakk, men også for livet generelt:

– Tell til ti før du gjør ditt neste trekk, sier Abd.

Det trengs mer støtte for at mennesker med funksjonshemninger i Syria og andre konfliktrammede land skal kunne klare seg selv i fremtiden.