Skjebnetime for europeisk flyktningpolitikk

Barnet er en del av en gruppe flyktninger og migranter som ankom den greske øya Lesbos etter å ha krysset Egeerhavet fra Tyrkia i 2016. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

Barnet er en del av en gruppe flyktninger og migranter som ankom den greske øya Lesbos etter å ha krysset Egeerhavet fra Tyrkia i 2016. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

Flyktninger i havsnød sendes tilbake til interneringsleirer i Libya hvor de lever under slavelignende forhold. Frivillige organisasjoner trues med bøter om de setter skipbrudne flyktninger i land i Italia. Norge og andre land sender asylsøkere tilbake til Hellas hvor flyktninger allerede lever under umenneskelige forhold i overfylte leirer. Hva har skjedd med Europa?

Europeiske politikere sliter med å håndtere konsekvensene av hastetiltakene som ble innført etter de store asylankomstene i 2015, da mer enn én million søkte om asyl i europeiske land. Den gang kom de aller fleste sjøveien fra Tyrkia til Hellas, før de reiste videre via Balkan til land i Vest-Europa. 

Tyskland og Sverige var de landene som tok imot flest flyktninger. Både politiske ledere og opinionen i disse landene ønsket først flyktningene velkommen, men stemningen snudde da det ble klart at flyktningstrømmen ikke så ut til å avta, og det ble innført dramatiske innstramninger.


En kvinne trøster sønnen sin på stranden kort tid etter at de ankom den greske øya Lesbos i 2016. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

Konsekvensene av EU-Tyrkia-avtalen

Det viktigste tiltaket for å begrense antall flyktninger og migranter var avtalen den tyske kansleren, Andrea Merkel, framforhandlet med Tyrkia, og som EU stilte seg bak. Den innebar at alle som ankom Hellas uten gyldige papirer skulle sendes tilbake til Tyrkia. Samtidig skulle EU ta imot et tilsvarende antall syriske flyktninger fra Tyrkia, som antall syrere som ble returnert. Tyrkia fikk også seks milliarder euro for å ta hånd om det store antallet flykninger i landet. Avtalen mellom EU og Tyrkia har ført til en nedgang på over 90 prosent i antall flyktninger og migranter som ankommer Hellas. 

Selv om færre ankommer Hellas, har antallet som søker asyl i Hellas steget kraftig.  Det skyldes at det juridisk har vist seg svært vanskelig å returnere flyktninger og migranter til Tyrkia, og at EU nå krever at Hellas selv må ta ansvar for alle flyktninger og migranter som ankommer landet.

Et barn har fått et teppe rundt seg etter å ha ankommet den greske øya Lesbos i 2016 etter å ha krysset Egeerhavet fra Tyrkia. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

I 2015 vedtok EU en midlertidig relokaliseringsordning for asylsøkere som hadde kommet til Hellas og Italia, som også Norge sluttet seg til. Ordningen ble sabotert av mange europeiske land, og den ble ikke forlenget da den løp ut høsten 2017. I tillegg insisterer EU på at det første europeiske landet asylsøkeren kommer til skal registrere fingeravtrykk, være ansvarlig for asylprosessen og gi beskyttelse til dem som har behov for det. 

Hellas er overlatt til seg selv

Dette kravet i Dublinforordningen ble tidligere praktisert i begrenset grad, og både Schengens yttergrenseland og flyktningene selv så seg ofte tjent med at det ikke ble registrert fingeravtrykk i land som Italia og Hellas, slik at de kunne reise videre til det landet de selv ønsket å søke asyl i. Det var også en viss forståelse fra land i andre deler av Europa for at det ville være urimelig om noen få land skulle måtte ta imot en uforholdsmessig stor andel av flyktningene på grunn av sin geografiske beliggenhet.

En kvinne holder et spedbarn mens små jenter vasker opp i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i mars 2019. Foto: NTB/Scanpix (Aris Messinis/AFP)

De siste årene har dette endret seg dramatisk. Den økende støtten til innvandringskritiske partier har skremt mange regjeringer til å ta i bruk alle tilgjengelige midler for å begrense innvandringen til sitt land så mye som mulig. I tillegg frykter EU en ny flyktningstrøm som de opplevde i 2015, og vil avskrekke flyktninger fra å ta seg til Hellas ved å signalisere at alle som kommer dit må forvente å bli værende i Hellas.

Hellas var allerede før den store flyktningstrømmen blant landene i Europa med dårligst kapasitet til å håndtere et stort antall asylsøkere. I 2010 stanset de fleste land returer av asylsøkere til Hellas etter at Den europeiske menneskerettsdomstolen slo fast at forholdene for flyktninger og asylsøkere brøt med menneskerettighetene. Men alt i 2016 konkluderte EU-kommisjonen med at det igjen var forsvarlig å gradvis gjenoppta returene fordi EU hadde bidratt betydelig til å styrke asylsystemet – til kraftige protester fra Hellas.

Hellas sliter fortsatt med ettervirkningene av finanskrisen, og den store økningen i antall asylsøkere gjør at mottakskapasiteten er på bristepunktet. Det tar ofte flere år før en asylsøknad blir behandlet, og i mellomtiden lever asylsøkerne under kritikkverdige forhold i mottakssentre, særlig på de greske øyene. 

En kvinne trøster sønnen sin på stranden kort tid etter at de ankom den greske øya Lesbos i 2016. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

En kvinne trøster sønnen sin på stranden kort tid etter at de ankom den greske øya Lesbos i 2016. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

Et barn har fått et teppe rundt seg etter å ha ankommet den greske øya Lesbos i 2016 etter å ha krysset Egeerhavet fra Tyrkia. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

Et barn har fått et teppe rundt seg etter å ha ankommet den greske øya Lesbos i 2016 etter å ha krysset Egeerhavet fra Tyrkia. Foto: NTB/Scanpix (Markus Heine/Nurphoto/REX)

En kvinne holder et spedbarn mens små jenter vasker opp i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i mars 2019. Foto: NTB/Scanpix (Aris Messinis/AFP)

En kvinne holder et spedbarn mens små jenter vasker opp i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i mars 2019. Foto: NTB/Scanpix (Aris Messinis/AFP)

Manglende ansvarsfordeling gir farlige konsekvenser

Dersom Dublin-samarbeidet skal overleve, er det en forutsetning at det kommer på plass en mekanisme for ansvarsfordeling. Det har også EU selv erkjent, og det har lenge vært forhandlinger mellom medlemslandene for å komme fram til en slik ordning. Disse forhandlingene står nå i stampe.

Det er særlig Ungarn, Polen og andre østeuropeiske land som er innbitte motstandere av å ta imot flyktninger. EU har lagt stort press på disse landene uten å lykkes. Ungarns statsminister, Viktor Orbán, framstiller seg selv som det kristne Europas beskytter, og er særlig kritisk til å ta imot muslimske flyktninger. EU-valget i 2019 viste at Orbán har støtte hos flertallet av befolkningen for den ytterliggående politikken han fører.

En folkemengde i den sicilianske havnebyen Catania demonstrerer mot at italienske myndigheter nekter å la 150 flyktninger og migranter om bord på skipet «Diciotti» gå i land i august 2018. Etter ti dager med demonstrasjoner og politisk krise, fikk flyktningene gå i land. Foto: NTB/Scanpix (Alessio Mamo/redux)

Italia har tatt imot flere hundre tusen flyktninger og migranter de siste årene, og er, ved siden av Hellas, det landet som kraftigst har fått merke effektene av den manglende viljen til ansvarsfordeling. Det store antallet flyktninger og migranter som Italia selv er forventet å ta hånd om, har bidratt til økende oppslutning for innvandringskritiske partier, og førte til at Matteo Salvini fikk jobben som innenriksminister og visestatsminister. Den posten har han utnyttet til å begrense innvandringen til landet med alle midler.

Flyktninger og migranter ankommer Trapani vest på Sicilia 23. april 2018. Foto: NTB/Scanpix (EPA/Christophe Petit Tesson)

Italia, som tidligere har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen for å returnere migranter til Libya, betaler nå libysk kystvakt for å plukke opp båtflyktninger i Middelhavet, og sender dem tilbake til slavelignende interneringsleirer. Skip som har reddet flyktninger og migranter fra å drukne, har det siste året blitt nektet å legge til kai i Italia før andre land har forpliktet seg til å ta dem imot. Andre båter har måttet reise videre til Spania for å sette flyktningene i land. Nå truer Salvini frivillige organisasjoner med store bøter om de trosser forbudet. 

En tom trebåt som har fraktet 450 flyktninger og migranter, de fleste fra Eritrea, ligger forlatt utenfor Libyas kyst etter at passasjerene ble reddet av spanske hjelpearbeidere i januar 2018. Foto: NTB/Scanpix (AP Photo/Santi Palacios)

De dramatiske tiltakene har ført til at det i 2018 kun kom 23.400 flyktninger og migranter til Italia – en nedgang på over 80 prosent fra året før. Nedgangen har fortsatt i 2019, hvor det har kommet færre enn 2.000 de første fem månedene. 

En folkemengde i den sicilianske havnebyen Catania demonstrerer mot at italienske myndigheter nekter å la 150 flyktninger og migranter om bord på skipet «Diciotti» gå i land i august 2018. Etter ti dager med demonstrasjoner og politisk krise, fikk flyktningene gå i land. Foto: NTB/Scanpix (Alessio Mamo/redux)

En folkemengde i den sicilianske havnebyen Catania demonstrerer mot at italienske myndigheter nekter å la 150 flyktninger og migranter om bord på skipet «Diciotti» gå i land i august 2018. Etter ti dager med demonstrasjoner og politisk krise, fikk flyktningene gå i land. Foto: NTB/Scanpix (Alessio Mamo/redux)

Flyktninger og migranter ankommer Trapani vest på Sicilia 23. april 2018. Foto: NTB/Scanpix (EPA/Christophe Petit Tesson)

Flyktninger og migranter ankommer Trapani vest på Sicilia 23. april 2018. Foto: NTB/Scanpix (EPA/Christophe Petit Tesson)

En tom trebåt som har fraktet 450 flyktninger og migranter, de fleste fra Eritrea, ligger forlatt utenfor Libyas kyst etter at passasjerene ble reddet av spanske hjelpearbeidere i januar 2018. Foto: NTB/Scanpix (AP Photo/Santi Palacios)

En tom trebåt som har fraktet 450 flyktninger og migranter, de fleste fra Eritrea, ligger forlatt utenfor Libyas kyst etter at passasjerene ble reddet av spanske hjelpearbeidere i januar 2018. Foto: NTB/Scanpix (AP Photo/Santi Palacios)

Menneskesmuglere velger nye ruter

Etter at det har blitt vanskeligere å benytte den østlige- og sentrale Middelshavsruten, har den vestlige ruten fra Marokko til Spania blitt stadig viktigere, og i 2018 klarte mer enn 50.000 flyktninger og migranter å ta seg til Spania. De fleste av disse kom sjøveien, men det var også 18.000 som klarte å ta seg over de høye grensegjerdene rundt de spanske enklavene Ceuta og Mellilla, som ligger på kysten av Marokko.

Tre menn som ble reddet på Middelhavet går i land fra en redningsbåt i den spanske byen Malaga in 2018. Foto: NTB/Scanpix (Jesus Merida/Sopa Images/REX)

Spania hadde også en kraftig økning i antall asylsøknader i 2018, men over halvpartene av asylsøkerne kom fra land i Latin-Amerika, som i liten grad kommer via Middelhavet. Det viser at de som ankommer Spania via den vestlige Middelhavs-ruten i større grad klarer å ta seg videre til andre europeiske land enn hva tilfellet er for de som ankommer Italia og Hellas. I tillegg er det en betydelig andel som ikke søker asyl, men søker arbeid i det store uformelle arbeidsmarkedet i Spania, særlig knyttet til landbruket. 

En kvinne får hjelp av et medlem av det spanske Røde Kors etter å ha ankommet Malaga i Spania i mai 2019. Foto: NTB/Scanpix (Jesus Merida/SOPA Images/REX)

Totalt var det 24 prosent færre som tok seg over Middelhavet i 2018 sammenlignet med 2017, og 84 prosent færre enn i 2015. Andelen som mister livet under overfarten har gått opp som følge av at de må velge farligere ruter, og at den libyske kystvakten, som nå patruljerer kysten, mangler den redningskompetansen som den europeiske redningstjenesten har. Hele sju prosent av alle som la ut på reise over Middelhavet mistet livet i 2018.

Tre menn som ble reddet på Middelhavet går i land fra en redningsbåt i den spanske byen Malaga in 2018. Foto: NTB/Scanpix (Jesus Merida/Sopa Images/REX)

Tre menn som ble reddet på Middelhavet går i land fra en redningsbåt i den spanske byen Malaga in 2018. Foto: NTB/Scanpix (Jesus Merida/Sopa Images/REX)

En kvinne får hjelp av et medlem av det spanske Røde Kors etter å ha ankommet Malaga i Spania i mai 2019. Foto: NTB/Scanpix (Jesus Merida/SOPA Images/REX)

En kvinne får hjelp av et medlem av det spanske Røde Kors etter å ha ankommet Malaga i Spania i mai 2019. Foto: NTB/Scanpix (Jesus Merida/SOPA Images/REX)

Mange søker fortsatt asyl i Europa

Til tross for at det i 2018 var kun 117.000 som tok seg over Middelhavet, var det over 580.000 som søkte om asyl i EU i 2018, en nedgang på 11 prosent fra året før. Dette viser at menneskesmuglere finner nye måter å ta seg inn i Europa når andre stenges. Selv om tallene for 2018 er en halvering sammenlignet med 2015 og 2016, ligger det likevel langt høyere enn det som var vanlig før 2015. 

En ung flyktning venter på å bli registrert i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i januar 2016. Foto: NTB/Scanpix (Bartek Langer/Nurphoto/REX)

Det store flertallet av de som søker asyl i Europa kommer altså ikke over Middelhavet. Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvordan disse asylsøkerne har kommet til Europa. Et økende antall personer fra Venezuela og andre latinamerikanske land har søkt asyl i Europa de siste årene, og de fleste av disse trenger ikke å søke visum. Likevel tyder det på at de fleste som har kommet i 2018 har reist via vanlige grensestasjoner med falske papirer eller har klart å krysse grensen til Schengen-området uten å ha blitt registrert.

En jente holder en valp i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i mars 2019. Foto: NTB/Scanpix (Aris Messinis / AFP)

Tyskland tok imot 162.000 asylsøkere og er fortsatt den desidert største mottakeren i Europa, til tross for en nedgang fra året før. Frankrike hadde en liten økning fra 2017 og tok imot 110.000. På de neste plassene kommer Hellas, Spania og Italia. Kypros og Spania hadde den største økningen fra 2017 med henholdsvis 70 og 60 prosent. Italia og Østerrike hadde den største nedgangen, men henholdsvis 61 og 49 prosent.

Eritreiske og syriske flyktninger reiser fra flyplassen Ciampino i Roma til Sverige og Finland 21. oktober 2015. Foto: NTB/Scanpix (Agf/REX)

Sverige, som var det nest største europeiske mottakerlandet under flyktningstrømmen i 2015, har senere hatt en betydelig nedgang, og i 2018 tok de imot 18.000 asylsøkere. Dette skyldes både innstramninger i rettighetene for asylsøkere og at grensekontroller gjør det vanskeligere å ta seg nordover i Europa. Likevel tar Sverige fortsatt imot langt flere enn de andre nordiske landene til sammen. Norge tok imot kun 2.655 asylsøkere, noe som er det laveste siden midt på 90-tallet.

En ung flyktning venter på å bli registrert i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i januar 2016. Foto: NTB/Scanpix (Bartek Langer/Nurphoto/REX)

En ung flyktning venter på å bli registrert i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i januar 2016. Foto: NTB/Scanpix (Bartek Langer/Nurphoto/REX)

En jente holder en valp i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i mars 2019. Foto: NTB/Scanpix (Aris Messinis / AFP)

En jente holder en valp i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesbos i mars 2019. Foto: NTB/Scanpix (Aris Messinis / AFP)

Eritreiske og syriske flyktninger reiser fra flyplassen Ciampino i Roma til Sverige og Finland 21. oktober 2015. Foto: NTB/Scanpix (Agf/REX)

Eritreiske og syriske flyktninger reiser fra flyplassen Ciampino i Roma til Sverige og Finland 21. oktober 2015. Foto: NTB/Scanpix (Agf/REX)

Paradigmeskifte

I etterkant av den store flyktningstrømmen i 2015 har det oppstått dype motsetninger, både internt i de enkelte land og mellom EU-land, og det er stor uenighet om hvordan den økte pågangen av flyktninger og migranter skal håndteres. Motstanden mot å ta imot flyktninger er særlig stor i de østeuropeiske landene.

Også i mange vesteuropeiske land har innvandringsmotstanden økt, og innvandringskritiske partier har hatt stor framgang. I valget til EU-parlamentet ble Nasjonal samling Frankrikes største parti, og i både Italia og Østerrike har sterkt innvandringskritiske partier vært en del av regjeringskoalisjonen.

Den viktigste endringen er likevel at de etablerte partiene nær sentrum gradvis har endret sin politikk og har adoptert politiske løsninger som de selv avviste for kun få år siden. Sterkest har dette kommet til uttrykk i Danmark, hvor Socialdemokratiet gikk sammen med den borgerlige regjeringen i 2019 og vedtok en ny utlendingslov som ble kalt «paradigmeskiftet». Den legger opp til at flyktninger som kommer til Danmark som hovedregel skal vende tilbake til hjemlandet så fort det er trygt. Derfor vil de også legge mindre vekt på integrering enn tidligere, og den økonomiske støtten til flyktninger har blitt omdøpt fra «integreringsstøtte» til «hjemsendelsesstøtte».

Det mest kontroversielle i den nye loven er at også kvoteflyktninger skal kunne sendes tilbake til hjemlandet. Det har ingen land tidligere gjort, og det bryter med prinsippet for kvoteflyktningsordningen, som er beregnet for flyktninger som har behov for permanent gjenbosetting i et nytt land. Forslaget fikk sterk kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger, men ble likevel vedtatt.

I folketingsvalget 5. juni, vant den røde blokken, og det knytter seg stor spenning til de kommende regjeringsforhandlingene siden alle de mindre partiene på rødgrønn side er motstandere av innstramningene i innvandringspolitikken. Socialdemokratiet truer imidlertid med nyvalg dersom de ikke får gjennomslag for hovedlinjene i sin politikk. 

Ønsker å begrense retten til å søke asyl

Mette Frederiksen, leder for Socialdemokratiet, har også signalisert at hun ønsker at det i framtiden skal bli umulig å søke asyl i Danmark. I stedet ønsker hun å øke støtten til flyktninger i nærområdene, og vil henvise flyktninger som kommer til Danmark til mottakssentre i samarbeidsland i Afrika og Asia. Flyktninger som skal komme til Danmark skal velges ut som kvoteflyktninger. Danmark tok imot null kvoteflyktninger i 2018.

Arbeiderpartiet i Norge har latt seg inspirere av sitt danske søsterparti, og vedtok på landsmøtet i 2019 ny migrasjons- og integrasjonspolitikk. Partiet ønsker å begrense antallet individuelle asylsøknader så mye som mulig, og vil i stedet prioritere kvoteflyktninger, samtidig som mer penger skal omprioriteres til å hjelpe flyktningene i nærområdene gjennom en «solidaritetspott». De ønsker å fremforhandle avtaler med såkalte «trygge tredjeland» som flyktningene har reist gjennom på vei til Europa, og sende asylsøkerne tilbake dit.

EU-Tyrkia-avtalen har bare delvis fungert etter hensikten, og det har vært langt vanskeligere å returnere asylsøkere til Tyrkia enn det som ble forespeilet. Likevel betrakter EU den som en suksess, siden ankomstene til Hellas er redusert med mer enn 90 prosent. Ledende europeiske politikere, som Angela Merkel og Emmanuel Macron, ønsker derfor å forhandle fram tilsvarende avtaler med andre land utenfor Europa. 

I februar 2019 møttes EU og Den arabiske liga i Egypt for blant annet å diskutere økt samarbeid knyttet til flukt og migrasjon. EU håpet å få land som Egypt, Tunisia og Marokko til å gå med på en avtale, men forslaget fikk en lunken mottakelse. Også Den afrikanske union var svært kritisk til at afrikanske land skulle ta imot flyktninger som ble returnert fra Europa i tillegg til alle flyktningene afrikanske land allerede huser. 

Det er svært uklart hvordan EU ser for seg at slike avtaler konkret skal utformes for ikke å bryte forpliktelsene i internasjonale konvensjoner, særlig fordi mange av de aktuelle samarbeidslandene ikke har undertegnet flyktningkonvensjonen. EUs ønsker møter heller ikke mye forståelse i store mottakerland som Libanon, som føler seg overlatt til seg selv etter at de tok imot over 1,5 millioner syriske flyktninger.


Bilde i bakgrunnen:
Leder i danske Socialdemokratiet, Mette Fredriksen, presenterer den nye utlendingsloven. Foto: NTB/Scanpix (Mads Claus Rasmussen/Ritzau Scanpix)

EUs hodepine

Bakgrunnen for de etablerte europeiske partienes linjeskift er todelt. For det første registrerer de en økende skepsis blant deler av befolkningen til det som oppleves som ukontrollert innvandring, og de frykter at velgerne vil gå til de innvandringskritiske partiene dersom de ikke viser at de tar deres bekymring på alvor.

For det andre har det vært en økende bekymring i mange partier for at asylpolitikken som har blitt ført har dramatiske humanitære konsekvenser. Flere tusen flyktninger og migranter dør hvert år i forsøket på å krysse Middelhavet, og antakelig enda flere dør før de kommer så langt. Mennesker som ønsker å søke beskyttelse i Europa er prisgitt kyniske og ofte brutale menneskesmuglere, og europeiske politikere vet at menneskesmugling er en uunngåelig konsekvens av den politikken de selv har vedtatt. 

Grunnen er at alle har rett til å søke asyl når de først har kommet seg til Europa, men ved å nekte visum til alle man «frykter» vil søke asyl, og straffe flyselskap og ferjer som tar med passasjerer uten visum, er alle lovlige veier til Europa stengt for de fleste potensielle asylsøkere. Det er et alvorlig paradoks at Europas flyktningpolitikk forutsetter at det skal være så farlig og vanskelig å søke asyl at tilstrekkelig få tar sjansen på å gjøre det. Historien har også vist at så snart det etableres en smuglerrute som kan frakte mange mennesker til Europa, blir det iverksatt tiltak som øker risikoen og kostnaden ved å reise, slik at færre skal velge å gjøre det. 

Selv om de fleste europeiske politikere erkjenner svakhetene ved den eksisterende flyktningpolitikken, har det vist seg svært vanskelig å enes om et alternativ som både er i tråd med internasjonale konvensjoner og samtidig har mulighet til å få tilstrekkelig politisk støtte. Svært få ser det som realistisk å fjerne visumkravet for flyktninger som ønsker å søke asyl i Europa, fordi det vil føre til høyere ankomsttall enn landene ser seg i stand til å håndtere. Flertallet ser det heller ikke som realistisk å fjerne tiltakene som er iverksatt for å hindre flyktninger og migranter i å nå fram til Europa, etter erfaringene i 2015. 

Derfor videreføres enn så lenge en politikk som gjør det stadig farligere og stadig dyrere å søke beskyttelse i Europa. Mens markedet for menneskesmuglere, som alle hevder de vil bekjempe, vil fortsette å vokse.


Bilde i bakgrunnen:
En jente poserer for fotografen under en demonstrasjon mot EU-Tyrkia-avtalen i Athen den 17. Mars 2018. Foto: NTB/Scanpix (AP photo/Yorgos Karahalis, File)