Gaver som redder liv

3 grunner til at du skal bry deg

Oransje julekule dekorert med en hånd som holder et hjerte

Det nærmer seg juletid og de humanitære organisasjonene gjør det de kan for å få Ola og Kari til å åpne lommebøkene sine - eller å dra kortet, som man sier i dag.

Noen selger virtuelle geiter på nett, flere sender ut giverbrev, mens andre setter opp ei julegryte på Karl Johan. Hva så med Flyktninghjelpen?

Hvorfor skal du bry deg?

2020: Flyktningleiren Um Rakuba i Sudan. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

2020: Flyktningleiren Um Rakuba i Sudan. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Kan ikke regjeringen, FN eller resten av verdenssamfunnet ordne opp?

Jo, mesteparten av de pengene vi bruker kommer nettopp fra disse. I fjor ga vi livreddende hjelp til nærmere 12 millioner mennesker på flukt. Men dette hadde aldri vært mulig om ikke også privatpersoner i Norge hadde bidratt.

Visste du at dine gaver og penger er de mest verdifulle?

Hvorfor er det slik?

#1

Vi kan hjelpe de som er i størst nød

Penger fra private givere gjør at vi kan etablere oss i nye land, og nå frem med livreddende hjelp i områder der det er få eller ingen andre hjelpeorganisasjoner.

Sudan

Flyktningleiren UM rakuba er blitt Melats nye midlertidige hjem. Hun er tilbake på skolebenken og har fått nye venninner. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Flyktningleiren UM rakuba er blitt Melats nye midlertidige hjem. Hun er tilbake på skolebenken og har fått nye venninner. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

SUDAN: Penger fra private givere gjorde at vi kunne starte opp hjelpearbeid i landet og reagere raskt, da krigen i Tigray-provinsen i Etiopia drev tusenvis av mennesker på flukt over grensen til Sudan.

Melat (5) smiler igjen

Melat (5). Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Da Melat for ett år siden ankom flyktningleiren Um Rakuba i Sudan sammen med moren og tre eldre søsken stod familien bokstavelig talt på bar bakke. De manglet alt.

Takket være våre private givere har Flyktninghjelpen bygget et nytt midlertidig hjem til familien, og Melat er tilbake på skolebenken.

Krigshandlingene har imidlertid satt dype spor i det unge barnesinnet.

– Da lyden av bombene nådde landsbyen vår ble jeg redd. Jeg var redd for å bli kidnappet.
Melat (5), flyktning fra Etiopia

Hun savner fortsatt hjemmet, skolen, vennene og læreren hjemme i landsbyen. – Jeg ønsker at jeg kunne dra hjem, men jeg er redd for krigen.

Flyktet for livet

I desember 2020 var det lange køer med nyankomne flyktninger utenfor Flyktninghjelpens kontor i Um Rakuba-leiren. De ventet på å bli registrert, og få beskyttelse inne i leiren. De trengte hjelp til det meste. Tak over hodet, mat, kokeutstyr, vannkanner, tepper og alt det en trenger for å overleve.

I desember 2020 var det lange køer med nyankomne flyktninger utenfor Flyktninghjelpens kontor i Um Rakuba-leiren. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Flyktningene kommer fra Tigray-provinsen i det nordlige Etiopia. I november 2020 brøt det ut kamper her, og volden vedvarer. Over 60.000 mennesker, mange av dem familier med barn, har blitt drevet på flukt over grensen til nabolandet Sudan.

Bygget skole

Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen besøkte flyktningleiren der Melat bor i desember i fjor.

– Det kom daglig nye flyktninger til leiren, og de var i ekstrem nød. Heldigvis var vi klar til å hjelpe. På rekordtid fikk vi delt ut penger slik at flyktningene fikk kjøpt det mest nødvendige. Vi bygget midlertidige hjem, og vi bygget en skole, slik at vi kunne ta vare på barna og skape et trygt holdepunkt i en ellers kaotisk hverdag.
Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen

Melat har fått et nytt hjem og skoleplass. Det gir trygghet, og datteren er i ferd med å legge de vonde krigsminnene bak seg, forteller moren. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Lite som skal til

Moren, Fiyori Kidonewaria, har vært bekymret for datteren:

– Hun husker alt, og hun forteller stadig om det hun hørte og så. Men etter at hun begynte på Flyktninghjelpens skole snakker hun sjeldnere om det vonde hun har opplevd, og hun er i ferd med å bli den blide og glade jenta vi lærte å kjenne, sier moren.

Melat er tilbake på skolebenken. Det gir trygghet og bidrar til en mer normal hverdag i et liv på flukt. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Nå er det godt å se at barn som Melat har fått hjelp og at familien klarer seg. Det er ofte lite som skal til for å gjøre en forskjell, sier Egeland.

En skolepakke med bøker, skrivesaker og ryggsekk koster bare 350 kroner. For Melat betyr dette at hun kan fortsette skolegangen, få en tryggere hverdag og en lysere fremtid.

Skolebøker: Klikk her for å gi en gave som gir håp for fremtiden.

Melat (5). Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Melat (5). Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

I desember 2020 var det lange køer med nyankomne flyktninger utenfor Flyktninghjelpens kontor i Um Rakuba-leiren. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

I desember 2020 var det lange køer med nyankomne flyktninger utenfor Flyktninghjelpens kontor i Um Rakuba-leiren. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Melat har fått et nytt hjem og skoleplass. Det gir trygghet, og datteren er i ferd med å legge de vonde krigsminnene bak seg, forteller moren. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Melat har fått et nytt hjem og skoleplass. Det gir trygghet, og datteren er i ferd med å legge de vonde krigsminnene bak seg, forteller moren. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Melat er tilbake på skolebenken. Det gir trygghet og bidrar til en mer normal hverdag i et liv på flukt. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Melat er tilbake på skolebenken. Det gir trygghet og bidrar til en mer normal hverdag i et liv på flukt. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

#2

Vi kan reagere raskere og redde flere liv

Penger fra private givere gjør at vi raskt kan nå frem med livreddende hjelp når kriser oppstår.

Honduras

Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

Marlon med sin ett år gamle datter, Milagros, i det provisoriske teltet deres. Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

Marlon med sin ett år gamle datter, Milagros, i det provisoriske teltet deres. Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

Et provisorisk telt satt opp langs motorveien som fører inn til San Pedro Sula. Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

Et provisorisk telt satt opp langs motorveien som fører inn til San Pedro Sula. Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

Team fra Flyktninghjelpen var raskt på plass for å kartlegge hjelpebehovet. Foto: Flyktninghjelpen

Team fra Flyktninghjelpen var raskt på plass for å kartlegge hjelpebehovet. Foto: Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpen bygget en ny bro i landsbyen Cruz de Valencia. Orkanene hadde tatt med seg broen, som bandt innbyggerne sammen. Foto: Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpen bygget en ny bro i landsbyen Cruz de Valencia. Orkanene hadde tatt med seg broen, som bandt innbyggerne sammen. Foto: Flyktninghjelpen

HONDURAS: Penger fra private givere gjorde det mulig å reagere raskt vinteren 2020, da to orkaner rammet flere land i Mellom-Amerika.

Tusenvis hjemløse etter orkaner

– Jeg forsøkte å samle sammen noen få ting, men det var for sent. Regnet var voldsomt. Den første natten sov vi utenfor en bygning, og vi hadde ikke noe å spise, sier Marlon.

Han var én av over 60.000 honduranere som ble hjemløse etter at de voldsomme orkanene Eta og Iota traff deler av Guatemala, Honduras og Nicaragua med to ukers mellomrom i november 2020.

Marlon med sin ett år gamle datter, Milagros, i det provisoriske teltet deres. Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

– Vi klarte å få med oss litt klær til datteren min, men min kone og jeg hadde bare det vi gikk i. Regnet øste ned, og vi har bodd på gaten siden.
Marlon, rammet av orkaner i Honduras

Familien hadde søkt ly under en plastpresenning. Nå delte de skjebne med tusenvis av andre familier. Hjelpebehovene var enorme.

Et provisorisk telt satt opp langs motorveien som fører inn til San Pedro Sula. Foto: Christian Jepsen/ Flyktninghjelpen

Det var ikke bare boliger som ble ødelagt av orkanene. Sykehus, skoler, arbeidsplasser, veier og broer ble også rammet.

Orkanene traff akkurat da regionen kjempet mot koronapandemien. Mangelen på munnbind, skadene på sykehusene og overbefolkning i de midlertidige bostedene gjorde det enda vanskeligere å bekjempe pandemien.

Med penger fra private givere var Flyktninghjelpen klar til å hjelpe.

PENGEHJELP OG HUSLY: Vi ga penger, slik at de hardest rammede kunne skaffe seg mat, medisiner, betale husleie og dekke andre livsnødvendigheter.

Vi ga også penger og hjelp til hjemløse familier, slik at de kunne gjenoppbygge sine ødelagte hjem.

Team fra Flyktninghjelpen var raskt på plass for å kartlegge hjelpebehovet. Foto: Flyktninghjelpen

Lucía Aviléz fra landsbyen Cruz de Valencia, og familien hennes, var en av 250 familier som hadde mistet alt. Da hun returnerte til hjemstedet fant hun huset fullstendig ødelagt.

– Vi hadde mistet alt, men med pengehjelp fra Flyktninghjelpen kunne vi skaffe oss byggematerialer, og jeg kunne kjøpe mat og klær til meg selv og barna. Vi var også blitt syke, men nå hadde jeg penger til medisiner.
Lucía Aviléz fra landsbyen Cruz de Valencia

INFRASTRUKTUR: Vi satte i stand ødelagte veier og broer, for å lette hjelpearbeidet og gjenoppbyggingen av lokalsamfunn.

En elv deler landsbyen Cruz de Valencia i to. Orkanene hadde tatt med seg broen, som bandt innbyggerne sammen.

Flyktninghjelpen bygget en ny bro i landsbyen Cruz de Valencia. Orkanene hadde tatt med seg broen, som bandt innbyggerne sammen. Foto: Flyktninghjelpen

– Alle kjenner alle her og vi er vant til å hjelpe hverandre. Men da broen forsvant ble dette vanskelig, forteller Evelyn, som var en av de mange som ble rammet av uværet.

Også skolen ble ødelagt av orkanene.

– Skolebygningen var som alt annet fullstending ødelagt, og det var få av oss som ønsket å vende tilbake, forteller Evelyn.

Flyktninghjelpen gjorde det mulig for innbyggerne å vende hjem. De har fått hjelp til å sette i stand boligene sine. Skolen er gjenoppbygget, og en ny bro har knyttet innbyggerne sammen igjen.

– Vi hadde gitt opp alt håp, men takket være hjelpen og solidariteten har vi fått tilbake livet og fremtidshåpet.
Evelyn, rammet av orkan i Honduras

VANN OG SANITÆR: Vi reparerte og oppgraderte vannforsyningen og hygieniske forhold ved skoler og bygninger hvor hjemløse bodde.

COVID-19: Vi hadde også kampanjer og distribuerte såpe og hygieniske artikler og utbedret sanitære forhold, slik at innbyggerne i de hardest rammede områdene bedre var i stand til å beskytte seg mot koronaviruset.

FOREBYGGING: Vi ga også opplæring i hvordan husene skulle gjenoppbygges og hvordan innbyggerne skulle forberede seg på og beskytte seg mot ekstremvær.

Et år etter at orkanene Eta og Iota rammet Honduras er kun 5.200 av de 82.200 husene som ble delvis ødelagt blitt reparert, og bare 3.200 av de 9.290 husene som ble totalt ødelagt er gjenoppbygget. Vi fortsetter arbeidet med å støtte familier med å reparere sine ødelagte hjem.

#3

Vi kan gi bedre og smartere hjelp

Penger fra private givere betyr at vi kan bli mer innovative og i samarbeid med mottakerne finne frem til mer effektiv hjelp som bidrar til gode og varige løsninger for mennesker på flukt.

Sør-Sudan

Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

SØR-SUDAN: Penger fra private givere gjorde at vi kunne satse på ungdom og unge kvinner i områder hvor få eller ingen andre hjelper.

Da Facebook kom til byen

Tenk deg en hverdag uten internett. Facebook var kun noe du hadde hørt om. Du hadde aldri postet noe på Instagram. Vel, det var hverdagen for de fleste i Akobo, før Flyktninghjelpen bestemte seg for å bryte isolasjonen.

– Nå kan vi surfe på internett. Vi kan kommunisere med resten av verden og holde oss oppdatert på hva som skjer. Og ikke minst - mange kan søke på eller skaffe seg utdanning og jobber, sier  Nyawech  Nyoat  Banygach (25). 

Nyawech Nyoat Banygach ønsker å ta en ledende rolle i lokalsamfunnet. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

En avkrok i et voldsherjet land 

Hun er en av de mange unge kvinnene som benytter seg av tilbudet på ungdomssenteret i Akobo i Sør-Sudan. Flyktninghjelpen har renovert senteret, sørget for raskt internett og tilbyr ungdommene gratis internettbruk.

Dette er et område som huser mange hjemvendte flyktninger og mennesker som er på flukt i eget land. Samtidig er den en avkrok med manglende internett og kommunikasjonsmuligheter. Landsbyen ligger flere dagsreiser fra hovedstaden Juba.

Blant de som sliter mest er de unge. De som ønsker å skaffe seg utdanning og jobb, og som drømmer om et annet liv enn det foreldrene har levd.  

Nyawech og venninnene bruker senteret flittig. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

For mange unge jenter blir løsningen å gifte seg tidlig.

– Foreldre ser på ekteskap som en vei ut av fattigdom, men mange jenter velger også å gifte seg av egen vilje for å bli mer selvstendige og få anerkjennelse i lokalsamfunnet, forteller Nyawech, som selv ble giftet bort som nittenåring. Da levde familien som på flukt i hovedstaden Juba. Foreldrene bor der fremdeles.

I dag har Nyawech to barn, venter et tredje, og bor sammen med ektemannen i Akobo.

– Her er det få utdanningsmuligheter, og de fleste må klare seg med kun barneskolen. Likestilling er et ukjent begrep, og jentene er de som kommer i siste rekke.
Nyawech Nyoat Banygach (25)

Konflikten i landet har også ført til stor arbeidsledighet, og mange unge føler seg unyttige og overflødige. Noe som igjen gir grobunn for rekruttering til kriminelle eller voldelige grupper. Dårlig veiforbindelse og kommunikasjon gjør det også vanskelig å flytte på seg eller drive handel.

Utdanningssenteret har gitt nytt håp til de unge. Her får de tilgang til internett, de treffer andre ungdommer, de kan utarbeide og utveksle nye ideer, opprette egne grupper, få kontakt med omverdenen og utvide sitt digitale og fysiske nettverk. Det er penger fra private givere som har finansiert prosjektet.


Den beste gaven er den du gir. Gi mennesker på flukt muligheten til å sikre familien en inntekt:

Gründerpakke: Klikk for å gi en gave som gir en ny start på livet.

Nye muligheter 

Gatluak Ruot Yiek (26), en av ungdomslederne i Akobo, mener prosjektet vil bidra til bedre og nye utdanningsmuligheter og flere jobber. Det kan også redusere og fjerne grunnlaget for voldshandlinger og ha en stabiliserende effekt på samfunnet.  

Gatluak Ruot Yiek (26), en av ungdomslederne i Akobo. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Noe av det viktigste med dette prosjektet er muligheten ungdom får til å studere online.
Gatluak Ruot Yiek (26)

Han har allerede tatt en rekke kurs, og har blant annet fått et studiebevis fra Universitetet i Arizona, USA.

Prosjektet har også gitt Gatluak muligheten til å ha online kontakt med slektninger og venner som er på flukt.

– Jeg hadde ikke hørt fra broren min, som er flyktning i Sudan, på flere år, men nå har jeg fått muligheten til å gjenopprette kontakten. 

Tobarnsmoren Nyawech viser til at prosjektet allerede bærer frukter.

– Prosjektet har forandret livet mitt. Nå kommuniserer jeg daglig med andre via Skype og Facebook, Twitter og Instagram. Vi bygger nettverk, utveksler ideer og planlegger aktiviteter, og jeg har fått mange nye venner.
Nyawech Nyoat Banygach (25)

Ungdom som ressurs

Nyawech legger til at hele lokalsamfunnet nyter godt av prosjektet. Innbyggerne har fått øynene opp for at ungdom er en ressurs og kan dele viktig informasjon med resten av lokalsamfunnet. 

Nyawech Nyoat Banygach tar en selfie med de to barna utenfor familiens hus. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Nå ønsker hun å innta en ledende rolle og bidra til utvikling av lokalsamfunnet.

– Drømmen er å bli en leder, slik at unge mennesker kan komme seg ut av isolasjonen og at kvinner skal bli hørt og delta i beslutningsprosessene, sier hun.  

Nyawech Nyoat Banygach ønsker å ta en ledende rolle i lokalsamfunnet. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Nyawech Nyoat Banygach ønsker å ta en ledende rolle i lokalsamfunnet. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Nyawech og venninnene bruker senteret flittig. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Nyawech og venninnene bruker senteret flittig. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Gatluak Ruot Yiek (26), en av ungdomslederne i Akobo. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Gatluak Ruot Yiek (26), en av ungdomslederne i Akobo. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Nyawech Nyoat Banygach tar en selfie med de to barna utenfor familiens hus. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Nyawech Nyoat Banygach tar en selfie med de to barna utenfor familiens hus. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen