Burkina Faso: Disse barna er redde for skolen

Da Saïbata (12) fikk høre at hun endelig kunne gå på skolen igjen etter et helt år borte, ble hun ikke glad – men redd. Skolen var ikke et trygt sted å være.

Mange barn verden over har opplevd å få hverdagen sin revet opp på grunn av Covid-19. Mange har vært redde og engstelige for den usynlige fienden. Saïbata derimot, var redd for noe mye mer konkret. Når hun blir spurt om det var pandemien som holdt henne unna skolen i et år, rister den beskjedne jenta på hodet. – Det er ikke på grunn av korona. Det er fordi folk jaget oss.

– Det er ikke på grunn av korona. Det er fordi folk jaget oss.
Saïbata (12)

Angrep på skoler

I 2016 begynte volden nord i Mali å spre seg til nabolandet Burkina Faso, og brutaliteten eskalerte. Sivile ble fanget i kryssilden mellom væpnede grupper, anti-terror-operasjoner og selvforsvarsstyrker, og over 1,2 millioner mennesker har i løpet av de to siste årene blitt tvunget til å forlate hjemmene sine. At så mange skulle bli drevet på flukt var for mange utenkelig i landet som tidligere ble sett på som selve eksemplet på stabilitet og fred.

Over 60 prosent av de som har flyktet er barn. De har betalt en høy pris som følge av volden.

Burkina Faso har registrert det høyeste antallet angrep på skoler i den sentrale Sahel-regionen siden 2019, og 350.000 barn har mistet tilgangen til utdanning.

Væpnede grupper har nådeløst angrepet skoler. De har kidnappet og drept lærere, og plyndret og brent skolebyggene. De ser på skoler som symbol på nettopp den staten de ønsker å styrte, og på en vestlig utdanning de forakter.

Lærer å overvinne frykten

Siden skoler har blitt et mål for angrep begynte barna å forbinde dem med fare. Da en skole åpnet i Barsalogho i oktober i fjor, et område der tusenvis av familier har flyktet for å finne trygghet, var mange urolige.

Skolens rektor, Hamado Ouedraogo, minnes barn som løp livredde ut av døra bare de hørte en motorsykkel som kjørte forbi. Det hadde blitt så vanlig med angrep fra væpnede grupper som kom kjørende på motorsykler at myndighetene i noen områder forbød bruken av kjøretøyene, i et forsøk på å dempe volden.

Både barna som hadde søkt tilflukt i Barsalogho flere måneder før, og de som nettopp hadde kommet, slik som Saïbata, slet fremdeles med minnene fra plutselige angrep. Mange var redde for at det skulle skje igjen, og at skolen på ny ville bli et sted man måtte unngå. 675 barn ble innskrevet på skolen, men i starten var det dusinvis som ikke møtte opp.

Skolens rektor, Hamado Ouedraogo. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

– Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, forteller Ouedraogo. – Vi føler oss kallet til å undervise, men hvordan skal man gjøre det når barn er så stresset og traumatiserte?

Lærerne visste at det første de måtte gjøre var å trygge barna. Der kom Flyktninghjelpens utdanningsprogram, Bedre læring, inn.

Skolens rektor, Hamado Ouedraogo. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Slik har Bedre læring-programmet vårt hjulpet elevene med å overvinne frykten:

Pilotprogrammet startet opp i Barsalogho i år, for første gang i et fransktalende land.
34 ansatte mottok opplæring – både inspektører, lokale lærere og skoleassistenter.
Over 1.600 elever drar nytte av det psykososiale programmet, enten daglig eller ukentlig.
Beroligende aktiviteter som pusteøvelser og andre mestringsteknikker inkluderes i den vanlige faglige læreplanen.

Tavlen viser det registrerte oppmøtet, som for tiden er høyt. Alle de 82 elevene som går på andre trinn sammen med Saïbata kom til skolen den dagen vi var der.

– Vi ser at de følger mer med i timene, og skolearbeidet deres har blitt bedre, sier Ouedraogo. – De har overvunnet frykten. Se nå, de leker! De pleide ikke å gjøre det. De er ikke redde lenger. Når et kjøretøy passerer titter de bare ut. De holder seg i ro og holder fokus.

Hvert eneste øyeblikk som tilbringes i klasserommet er verdifullt, ettersom disse barna har oppimot tre år med skolegang å ta igjen, forteller Ouedraogo.

Saïbata for eksempel, går i andre klasse, til tross for at hun er tolv år.

Mens skolene var stengt tilbrakte den unge jenta morgenene i veikanten. Der solgte hun drikkevann til de som passerte. Hun understreker at hun ikke var nødt til å gjøre det. Hun hadde rett og slett ikke annet å gjøre, og foreldrene lot henne beholde det hun tjente som lommepenger. Når hun blir spurt hva hun ønsker å kjøpe for pengene, peker hun på klærne hun har på seg.

Ikke nok penger til utdanning

Mange av barna som har flyktet til Barsalogho er glade for å ha kommet til et sted hvor de kan gå på skolen, særlig siden det ikke koster noe – takket være støtten fra organisasjoner slik som Flyktninghjelpen. Til tross for barnas unge alder er de fullt klar over at ikke alle er like heldige.

Rundt tre av fire barn som har måttet flykte fra hjemmet sitt i Burkina Faso har ikke tilgang til utdanning. Etter å blitt tvunget til å flykte kommer barna ofte til steder der skolene er overfylte, underbemannet og ute av stand til å håndtere den stadig økende mengden mennesker som ankommer.

Spesielt utdanning er kritisk underfinansiert i planen for den humanitære innsatsen i Burkina Faso, med knapt 27 prosent av midlene. Utilstrekkelig finansiering bidrar til at Burkina Faso for andre år på rad er en av verdens mest neglisjerte kriser.

Les mer om verdens mest forsømte kriser.

Flyktninghjelpen bistår skoler slik som denne i Barsalogho, men det er et desperat behov for ytterligere finansiering slik at flere barn kan gå på skolen.

Se ikke bort. Gi et bidrag i dag.

Foreldre har ikke råd til å sende barna sine på skolen

Nafi Zango (8) har aldri vært i et klasserom.

Hun og familien flyktet til Kaya, som ligger rundt to timers kjøring fra Barsalogho. De siste årene har byen mottatt over 100.000 mennesker på flukt, og byens befolkning er blitt doblet. De humanitære behovene, inkludert behovene for utdanning, har vært enorme.

Faren til Nafi, Yabyouré Zango, forteller at han måtte ha kjøpt bøker og utstyr for 10.000 vestafrikanske CFA-francs (omtrent 155 kroner) for å sende henne på skolen. Det er omtrent det samme beløpet som han hver måned strever med å få tak i så han kan betale husleie.

Yabyouré Zango, faren til åtte år gamle Nafi. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Familien har i løpet av de siste årene blitt tvunget til å flykte flere ganger, og dermed blitt nødt til å bruke alle sine oppsparte midler. For tre år siden måtte de flykte fra kamper i hjembyen deres Arbinda, før de igjen måtte forlate alt i fjor.

– Væpnede menn kom stormende inn i landsbyen en morgen, sier Yabyouré. – Vi flyktet inn i skogen for å gjemme oss mens de brant ned hjemmet vårt. Da de dro gikk vi tilbake for å sjekke omfanget av skadene. Det var ingenting igjen å redde. Alt hadde brent opp. Vi flyktet samme dag.

Familien Zango. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Blant de personlige eiendelene som gikk opp i flammer var fødselsattestene til fem av barna hans. Yabyouré forteller at han må betale for kopier før han kan skrive barna inn i skolen, noe familien ikke har råd til.

Yabyouré Zango, faren til åtte år gamle Nafi. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Familien Zango. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

En grunn til å synge hver dag

Saïbata (12) er glad for å kunne gå på skolen. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Barna i klasserommet i Barsalogho drømmer alle om å få komme hjem, og de synger om det hver dag. Sangen var opprinnelig en oppfordring til de som hadde emigrert fra Burkina Faso om å returnere til hjemlandet, men har nå blitt en salme for alle de som er på flukt i sitt eget land.

NRC · Burkina Faso clip

Å dra hjem er ennå en uoppnåelig drøm sier Saïbata. Uansett hva foreldrene hennes bestemmer vil hun ikke forlate følelsen av trygghet og mening som hun har funnet i den nye klassen.

– Jeg ville blitt her selv om de dro tilbake. Jeg vil være her, og gå på skolen, sier hun.

Vi må prioritere utdanning

Utdanning har alt for lenge blitt forsømt i arbeidet for mennesker som har måttet flyktet fra hjemmene sine.

Flyktninghjelpen nekter å forholde seg passive og la generasjoner av barn lide som et resultat. Støtt vårt arbeid for å sikre at barn som Saïbata kan finne tryggheten igjen, i sikre og gode skoler.

Se ikke bort. Gi et bidrag i dag.