Afghanistan

Der nøden og kulden dreper barn

I Afghanistan står vinteren for tur, med snø og isende kulde. De første meldingene om barn som dør av kulden er allerede kommet. Flyktninghjelpen jobber
på spreng med å redde liv.


AFGHANISTAN/Kabul: Vi har reist fra et av verdens tryggeste og mest velstående land til et av verdens farligste og mest krigsherjede land. 

Men de fleste barn som dør blir ikke drept av krigshandlinger. De dør av mangel på næringsrik mat, medisiner, varme klær og tak over hodet.

Vi møter en rekke familier på flukt som sliter med å skaffe sine barn mat, klær og tak over hodet. De bor i telt eller enkle jordhytter uten vinduer, dører og oppvarming. Vi hører historier om familier som har mistet barn som har frosset i hjel eller omkommet på grunn av lungebetennelse og andre sykdommer.

– Det er veldig kaldt inne. Så jeg tenkte at
det ville bli varmere om jeg går ut og beveger meg litt.

Raqia (11)

Foto: Azad Enayatullah

Foto: Azad Enayatullah

Vi møter elleveåringen Raqia en tidlig morgen etter en bitende kald natt med kraftig snøfall og temperaturer under 15 minus. Et hvitt teppe av snø har lagt seg over teltene i Hiwadwal, en telt- og brakkeby i utkanten av hovedstaden Kabul. Bosettinger, som det finnes så mange av i Kabul. Alle er fordrevet av konflikten i det krigsherjede landet. Noen er nyankomne, andre har levd slik i årevis. Enkelte har levd som flyktninger i nabolandet Pakistan, før de vendte hjem, og på ny ble drevet på flukt.

Raqia har kun et par plastsandaler å møte vinteren med.

Raqia har kun et par plastsandaler å møte vinteren med.

Raqia står utenfor familiens enkle hjem, inntullet i et pledd. Under har hun kun tynne sommerklær. På føttene har hun noen enkle plastandaler, og ingen sokker.

– Dette er de eneste klærne og skoene jeg har, sier hun, og brer teppet tettere rundt seg.

Det enkle hjemmet hennes består kun av plast, tepper og leire.

– Vi har en enkel ovn, men vi mangler brensel. Vi brenner papp og plast som vi har samlet opp gjennom sommeren, men det er ikke nok til at vi kan holde varmen. Vanligvis fyrer vi opp én gang om dagen, men når det er kaldt som nå tenner vi gjerne ovnen to ganger i døgnet.

Så snart varmen fra ovnen dør ut, blir det isende kaldt.  

En enkel ovn i Afghanistan koster om lag 200 norske kroner og kan holde en familie varm gjennom vinteren.

– Det er veldig kaldt om natten og jeg våkner tidlig av at jeg fryser. Føttene er iskalde, og noen ganger mister jeg følelsen i tærne.
Raqia (11)

– Nå slipper vi å fryse
og kan holde oss varme innendørs.

Shawan (6)

Slik hjelper vi: I samme nabolag treffer vi på Shawan (6). Sist vinter bodde også han i et hjem bestående av plast, tepper og leire. Men i fjor bygget Flyktninghjelpen 154 nye hus og oppgraderte hjemmene til 330 andre internt fordrevne familier i og rundt hovedstaden Kabul. Shawans familie var en av disse familien.


Fakta: Verdens største barnemorder
Lungebetennelse dreper mer enn én million barn i året, og er globalt sett den sykdommen som dreper flest barn i verden. Den smittsomme sykdommen blir ofte kalt verdens største barnemorder.
Sårbar gruppe: I Afghanistan bor mange barn på flukt under elendige sanitære forhold og de får ikke nødvendige vaksiner eller medisinsk behandling. 600.000 barn under fem år er alvorlig underernærte. Mange mangler også varme klær og bor i telt eller enkle hus uten oppvarming. Dette fører til at mange får lungebetennelse og dør.
Liv kan reddes: Hjelpeorganisasjonene i Afghanistan rapporterer om økte barnedødelighet om vinteren. Små barn løper en høyere risiko for å bli nedkjølt, fordi de ikke kan regulere kroppstemperaturen på samme måte som voksne. Mange liv kunne vært reddet om barna var vaksinert eller fikk medisinsk behandling.
Kilde: Leger uten grenser og Save the children

– Det var veldig kaldt,
vi ble syke og broren min døde.

Maliya (11)

AFGHANISTAN/Herat: På et brunt, goldt jorde en halvtimes kjøretur nord for storbyen Herat har mer enn 10.000 familier slått seg ned. De har flyktet fra tørke og krigshandlinger. Bosettingen har fått navnet Shahrak e Sabz, «Den grønne byen» og er én av tre slike bosettinger i utkanten av provinshovedstaden som til sammen huser over 75.000 mennesker.

Her møter vi elleve år gamle Maliya Musazai. Hun husker godt vinteren i fjor.

– Vi bodde under en presenning. Det var veldig kaldt, vi ble syke og broren min døde. Når jeg tenker på det blir jeg veldig trist og gråter. Nå er jeg livredd for at det samme skal skje med lillesøsteren min.
Maliya (11)

Det livaktige ansiktet hennes stivner. Smilet er borte, og hun blir fjern i blikket.

Nå har faren, Noorudin, bygget et lite hus av leire og halm. Det består av to små rom. En hvit presenning med logo fra FNs flyktningorganisasjon, UNHCR, er strukket over veggene og fungerer som tak i det ene rommet. Det andre rommet har kun vegger. Det er laget åpning til både dører og vinduer, men familien har ennå ikke fått råd til å kjøpe og sette inn disse.

– Vi barna sover i det ene rommet med tak. Mamma brer teppene rundt oss før vi går til sengs, men nå er det kjempekaldt og det er vanskelig å sove, forteller Maliya.

Flyktninghjelpens Yamina Saghary. Foto: Azad Enayatullah

Flyktninghjelpens Yamina Saghary. Foto: Azad Enayatullah

Hjerteskjærende scener

– Jeg er i leiren så å si hver eneste dag. Det skjærer meg i hjerte å se disse ungene løpe rundt barbent i søle og snø. De er underernærte. En femåring ser gjerne ikke ut som han er mer enn tre år, forteller Yamina Saghary (28) i Flyktninghjelpen. Hun har ansvaret for å sikre beskyttelsen til barna og familiene deres.

Hun møter daglig familier som mangler mat, medisiner og tak over hodet.

– De fleste familiene overlever på kun brød. Når de får penger av hjelpeorganisasjonene, kjøper de gjerne litt ris eller poteter. I fjor bodde de fleste i enkle telt eller under presenninger. Nå har de laget enkle hus, men de mangler tak, vinduer, dører og oppvarming. De første meldingene om barn som dør på grunn av kulde er allerede begynt å komme inn. Men de dør gjerne som en kombinasjon av kulde, dårlig hygiene og mangel på medisiner og helsetilbud, forteller trebarnsmoren.

– Jeg har ingen flere barn å miste.

Noorudin Musazai (35)

Noorudin Musazai (35) med to av sønnene. Foto: Azad Enayatullah

Noorudin Musazai (35) med to av sønnene. Foto: Azad Enayatullah

– Vi kom hit til utkanten av storbyen Herat. Sist vinter tilbragte vi i et provisorisk telt. Senere fikk vi et bedre telt av Flyktninghjelpen, forteller faren, Noorudin Musazai (35).

Han minnes vinter i fjor med gru.

– Den var hard og brutal, og barna frøs og ble syke. Den yngste sønnen vår tålte ikke kulden. Da jeg endelig fikk samlet nok penger til medisiner var det for sent. Teltet vårt blåste overende og han døde i armene mine under teltduken, sier han lavmælt og med bristen stemme.

Vi sitter i solveggen til det nye huset. Barna leker rundt oss. To av sønnene har krøpet opp på farens fang. De er som barn flest. Nysgjerrige blikk, åpne ansikter og forsiktige smil.

– Jeg håper denne vinteren blir mild og at hjelpen snart kommer. Jeg har ingen flere barn å miste, sier faren og legger armene rundt de to guttene.

– Det var bitende kaldt og den yngste søsteren min døde av kulde og sykdom. Vi klarte ikke å redde livet hennes.

Ahmed (14)

I nabohuset til Maliya bor Ahmed Sayed (14). Han har en tilsvarende historie å fortelle fra sist vinter:

– Jeg bodde sammen med moren min og søsknene mine. Faren min var reist bort for å tjene penger. Da våren kom satte jeg i gang med å bygge et enkelt hus av leire, slik mange har gjort her i leiren.

– Det var en slitsom jobb, men etter to måneder stod huset ferdig. Jeg håper at vi skal klare oss gjennom denne vinteren og at alle overlever. Vi har ennå ikke klart å skaffe oss ovn og brensel og vinteren er allerede kommet. Jeg er bekymret. Vi har heller ikke sko eller varme klær. Alle pengene vi klarer å skrape sammen går til mat.

GLADMELDING

– Pengene skal vi bruke til å sette i stand taket og installere dører og vinduer.

Noorudin Musazai

Slik hjelper vi: Gladmeldingen kommer dagen etter. Maliya og familien vil få hjelp. De er på Flyktninghjelpens liste over de to tusen familiene som vil få hjelp til å ferdigstille husene sine. For Maliya betyr det at familiens hus vil få tak, vinduer og dører, og at det blir lettere å holde varmen.

– Pengene skal vi bruke til å sette i stand taket og installere dører og vinduer. Så vil jeg skaffe meg en ovn som kan holde familien varm gjennom vinteren. Nå sover alle barna i den delen av huset som har tak. Mens jeg og eldstegutten sover i den andre delen. Jeg pakker dem så godt inn i de teppene jeg har, men når frostnettene kommer fryser de. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å holde dem varme gjennom vinteren. Jeg har ingen flere barn å miste, sier Noorudin.

AFGHANISTAN/Mazar-i-Sharif: En halv times kjøretur utenfor storbyen Mazar-i-Sharif treffer vi en søskenflokk på fire. Det er: Kahyr, Rahimullah (7), Gul Soma (10) og Mariam (6).

Faren deres ble drept i konflikten for vel to år siden. De flyktet fra krigshandlingene sammen med moren og farmoren. Det er farmoren, Ana (67), som nå har ansvaret for familien og som fører ordet:

– Den første vinteren tilbragte vi under en presenning, og forsøkte å holde varmen ved å tenne bål. Det lille vi hadde å spise var brød og poteter som gode naboer ga oss, forteller Ana.

Med hjelp fra gode naboer har familien klart å bygge et hus av leire og halm. Huset består kun av ett rom, og det manglet både tak, vinduer og dører, så temperaturen var den samme innendørs som utendørs.

– Den første vinteren tilbragte vi under en presenning.

Ana (67)

Barnebarna (fra venstre): Mariam (6), Gul Soma (10), Rahimullah (7) og Kahyr (12). Foto: Ingrid Prestetun.

Et av Anas fire barnebarn, Rahimullah (7). Foto: Ingrid Prestetun.

Slik hjelper vi:

– Familien hadde ikke penger til å ferdigstille huset, og vi var bekymret for hva som kunne skje med barna. Vi har derfor gitt familien 3.000 kroner slik at de fikk ferdigstilt huset med tak, vindu og dør. I tillegg har familien fått 2.000 kroner til å kjøpe ved og installere en ovn, forteller Fardin Hafizi, som leder Flyktninghjelpens huslyprosjekt i Mazar-i-Sharif.

Endelig kan huset til enken Ana ferdigstilles. Foto: Ingrid Prestetun.

Endelig kan huset til enken Ana ferdigstilles. Foto: Ingrid Prestetun.

Når vi er der er to gode naboer allerede godt i gang med å ferdigstille det nye huset. Fardin Hafizi og er på plass og sørger for at nye vinduer kommer på plass. Nå er det kun inngangsdøren som mangler.

– Barna ble syke og vi hadde ikke penger til medisiner. Jeg var redd for at barna skulle dø.

Ewaz (45)

Fra venstre: Salima (6), faren Ewaz og Samira (5). Foto: Ingrid Prestetun.

Fra venstre: Salima (6), faren Ewaz og Samira (5). Foto: Ingrid Prestetun.

AFGHANISTAN/Mazar-i-Sharif: Sammen med om lag 570 andre familier har Ewaz, kona og de seks døtrene slått seg ned på et goldt jorde fem kilometer nord for byen Mazar-i-Sharif.

– Vi flyktet fra krigshandlingene og kom hit for vel et år siden. Først bodde vi i et telt. Så fikk vi mulighet til å kjøpe denne tomten på avbetaling. Sist vinter tilbragte vi i en jordhytte i hjørnet av tomten. Det var her yngstedatteren vår ble født. Barna ble syke og vi hadde ikke penger til medisiner. Jeg var redd for at barna skulle dø, sier seksbarnsfaren, og tar et godt tak rundt døtrene Salima og Samira, som har klatret opp på fanget hans.

De to jentene har fått kjenne kulden på kroppen i lang tid. Det er først nå, med penger fra Flyktninghjelpen at familien har fått ferdigstilt taket og satt inn dør og vindu i det lille ettroms huset.

Foto: Ingrid Prestetun.

Foto: Ingrid Prestetun.

Slik hjelper vi: Vi møter faren Ewaz (45) mens Flyktninghjelpen deler ut penger til internt fordrevne familier som trenger hjelp til å holde seg varme gjennom vinteren. Hver familie får 15.700 Afghani, tilsvarende 1.800 norske kroner. Vinteren har satt inn med snø og minusgrader, og de første meldingene om at barn har frosset i hjel er allerede kommet.

– Pengene skal dekke innkjøp av varmeovn og brensel gjennom vinteren, som kan være både lang og hard her i det nordlige Afghanistan.
Nødhjelpskoordinator Patoney Frogh i Flyktninghjelpen.

Les mer om familien til Ewaz.

Midlene som kommer inn bruker vi der det til en hver tid er størst behov.