Et uvanlig fristed

Barna i MoldExpo

De har forlatt hjemmene sine, vennene sine og skolen. Det eneste de har med seg er noen få favorittleker, minner fra livet slik det var før de måtte dra.

Nå er disse ukrainske barna i sikkerhet på et uvanlig sted.

På veggene henger barnetegninger sammen med bussruter og en liten reklameplakat for veterinærtjenester. En håndtegnet pil peker mot nærmeste toalett. Lenger nede i gangen høres lyden fra en vaskemaskin.

Barnetegninger henger på veggene i MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Dette er MoldExpo – et internasjonalt utstillingssenter vest i Chisinau, hovedstaden i Moldova.

Vanligvis er senteret arena for store arrangementer som matmesser, teknologiutstillinger og moteshow. Men nå har senteret fått  et enda viktigere formål.

MoldExpo er midlertidig omgjort til bolig for mennesker som har flyktet fra krigen i Ukraina.

Senteret har plass til opptil 450 personer og drives av Expo-ansatte, med støtte fra frivillige. Det er et slående eksempel på gjestfriheten innbyggerne i Moldova viser. Foto: Paul Ireland/Flyktninghjelpen

Under et nylig besøk i Moldova møtte vi noen av barna – og deres foreldre – som har funnet et fristed her.

Her er deres historier.

Barnetegninger henger på veggene i MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Barnetegninger henger på veggene i MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Senteret har plass til opptil 450 personer og drives av Expo-ansatte, med støtte fra frivillige. Det er et slående eksempel på gjestfriheten innbyggerne i Moldova viser. Foto: Paul Ireland/Flyktninghjelpen

Senteret har plass til opptil 450 personer og drives av Expo-ansatte, med støtte fra frivillige. Det er et slående eksempel på gjestfriheten innbyggerne i Moldova viser. Foto: Paul Ireland/Flyktninghjelpen

Jeg sa at vi skulle på ferie ved sjøen

Oxana (35) og Yura (4) fra Mykolaiv

Fire år gamle Yura leker i gangen utenfor avlukket han deler med moren. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Fire år gamle Yura leker i gangen utenfor avlukket han deler med moren. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Det er bra at han så mange steder å leke her, sier moren til Yura. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Det er bra at han så mange steder å leke her, sier moren til Yura. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Yura forsto at det var krig. Problemet var at vi måtte være inne hele tiden. Han er en gutt med mye energi, og han ville helst være ute.

Fire år gamle Yura leker i gangen utenfor avlukket han deler med moren. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi skjønte at vi måtte dra da bombene falt bare noen få kilometer fra hjemmet vårt. Da folk begynte å bli skutt på i bilene sine. Jeg skjønte vi måtte dra for at gutten min skulle være trygg. Jeg ville ikke angre etterpå.

– Det skumleste var å høre flyene som fløy lavt. Den lyden er forferdelig.

– Det er bra her på MoldExpo. Vi har mat, vann og seng. De frivillige er snille og hjelper oss med dokumentene våre. De støtter oss og ber oss sove, og forsikrer oss om at vi er utenfor fare nå. Dette er akkurat det vi trenger.

– For gutten min er det flott at han har mange steder å leke, og at det er mange barn her. Han liker å leke med biler, og er glad i å leke med andre barn. 

– Det er bra at han så mange steder å leke her, sier moren til Yura. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Han ville ikke forlate Ukraina, fordi han forsto at bestemoren hans ikke kunne bli med oss. Jeg var engstelig. Jeg fortalte ham at vi skulle på ferie ved sjøen. Og nå er han ok med turen vår.

– Vi vil tilbake til Ukraina. Men alt avhenger av situasjonen.

– Det eneste jeg tok med meg er notatboken min

Sasha (14) fra Odesa

– Atmosfæren i Odesa er helt spesiell. De som har vært der vet hva jeg snakker om. Jeg ville ikke forlate huset mitt eller landet mitt.

– Jeg liker å bruke tiden min på å bokse og spille volleyball. Jeg var på skolen 24. februar, og vi hadde planlagt å delta på en regional volleyballkonkurranse.

Sasha (14) viser frem notatboken som er full av tegninger. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi bestemte oss for å dra da vi så krigsskipene i horisonten. Mamma sa at vi måtte dra.

– Vi forlot huset vårt og dro til slektningene våre omtrent 100 km unna Odesa. Etter en uke kom vi tilbake. Men da situasjonen ble verre bestemte vi oss for å forlate landet.

– Det eneste jeg tok med meg er notatboken min med tegningene mine. Jeg prøver å tegne folk i anime-stil. Det er det jeg bruker tiden min på; sport og tegning.

– Jeg prøver å tegne folk i anime-stil, sier Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg vil skikkelig god i volleyball og spille for et kjent lag.

Sasha (14) viser frem notatboken som er full av tegninger. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Sasha (14) viser frem notatboken som er full av tegninger. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg prøver å tegne folk i anime-stil, sier Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg prøver å tegne folk i anime-stil, sier Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg har bare lekepandaen min

Tatiana (8) fra Butsja

– Panda er leken jeg liker aller best, sier åtte år gamle Tatiana. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Panda er leken jeg liker aller best, sier åtte år gamle Tatiana. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Venninnen min Solea er i Butsja. Jeg savner henne.

– Jeg liker å leke, male bilder av naturen og gå tur med foreldrene mine.

– Panda er leken jeg liker aller best, sier åtte år gamle Tatiana. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg har bare lekepandaen min. Panda er leken jeg liker best. Øynene og nesen hennes glitrer.

– Jeg har dette bildet slik at datteren min kan se hvem faren hennes er

Stela (25) og Mihaela (1) fra Odesa

– Hele tiden sa jeg til barna at alt var greit. Vi spikret plater over vinduene og sov på madrasser på gulvet.

Stela (25) med sin ett år gamle datter Mihaela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Dagene var grå, uten sol eller gode følelser, og fulle av frykt.

– Vi bestemte oss for å dra hjemmefra fordi det var veldig skummelt å sove. Lyden fra jagerflyene var fryktelig om natten. De siste ti dagene slet jeg med å sove på grunn av støyen fra flyene. Lyden var der hele tiden, både natt og dag.

– Jeg har med et bilde av mannen min og en lekemus jeg fikk i gave ved nyttår for tre år siden, da jeg var gravid. Denne musen er det eneste jeg har fra ham.

– Denne musen er det eneste jeg har fra mannen min, sier Stela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi gikk fra hverandre, men jeg har dette bildet så datteren min kan se hvem faren hennes er.

Stela (25) med sin ett år gamle datter Mihaela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Stela (25) med sin ett år gamle datter Mihaela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Denne musen er det eneste jeg har fra mannen min, sier Stela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Denne musen er det eneste jeg har fra mannen min, sier Stela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Mark er et barn av krigen

Zinaida (65) og Mark (1 måned) fra Mykolaiv

Zinaida (65) sammen med barnebarnet Mark, som er én måned gammel. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Zinaida (65) sammen med barnebarnet Mark, som er én måned gammel. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Mark er et barn av krigen, sier bestemoren hans Zinaida. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Mark er et barn av krigen, sier bestemoren hans Zinaida. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg er her sammen med datteren min og barnebarna mine. Vi har vært her i fire dager.

Zinaida (65) sammen med barnebarnet Mark, som er én måned gammel. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg er bedriftseier og har en butikk i Mykolaiv. var klare til å plante og dyrke grønnsaker til butikken. Men så kom krigen...

– Vi bodde under bakken i omtrent syv dager. Det er veldig vanskelig med små barn. Da bombingen stoppet i noen minutter prøvde vi å finne vann og medisiner, før vi fortet oss tilbake under jorda.

– Vi bestemte oss for å dra når sjansen bød seg. Vi dro uten noen ting. På MoldExpo fikk vi klær, mat og en seng å sove i. De frivillige er vennlige og spør hele tiden om vi trenger noe. Vi hjelper hverandre her.

– Mark er et barn av krigen, sier bestemoren hans Zinaida. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Mark er et barn av krigen. Vi kommer til  fortelle ham om krigen slik min bestemor fortalte meg om krigen. Jeg vil at han skal bo i Ukraina, og forsvare landet slik som soldatene våre gjør.

– En dag vil jeg stille ut maleriene mine

Artur (12) fra Butsja

– Jeg ble redd av lyden fra jagerflyene. Det var mye bråk, og bilalarmen gikk av. Frontruten ble knust av bombingen, bare 700 meter fra huset vårt.

– Vi har hatt bagene pakket klare siden i høst. 22. februar fikk vi en fæl følelse av at noe kom til å skje.

– Jeg liker å male bilder av naturen, sier Artur. Foto: Privat

– Jeg savner vennene mine. Jeg vet ikke om vi kommer til å se hverandre igjen. Jeg har sendt tekstmeldinger til dem, siden noen av dem ikke har internett. Jeg har mobilen min med bilder.

– Huset vårt ble bombet. Alt vi har er papirene våre.

– En dag vil jeg stille ut maleriene mine. Jeg liker å male bilder av naturen.

– Jeg liker å male bilder av naturen, sier Artur. Foto: Privat

– Jeg liker å male bilder av naturen, sier Artur. Foto: Privat

– Vi prøver å være sterke når barna ser oss

Tatiana (39) og Alisa (10) fra Mykolaiv

Tatiana (til venstre) og familien hennes forbereder reisen til Chisinau etter å ha krysset grensen. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Tatiana (til venstre) og familien hennes forbereder reisen til Chisinau etter å ha krysset grensen. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Nå føler jeg meg trygg, sier Alisa. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Nå føler jeg meg trygg, sier Alisa. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Tatiana (39): – Jeg er her sammen med datteren min Alisa, min mor, søsteren min og niesen min Dasha.

– Hjembyen min Mykolaiv ble bombet. Jeg var skikkelig redd. Vi hører forskjell på lydene – når ukrainere skyter, når det er et fly eller en granat. Men vi prøver å være sterke når barna ser oss.

Tatiana (til venstre) og familien hennes forbereder reisen til Chisinau etter å ha krysset grensen. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi lukket døra til  huset vårt og dro. Vi ba naboene om å ta vare på hundene og kattene våre. Vi må holde barna våre trygge.

– Da vi kom til Moldova var det som å forlate en mørk skog og endelig se solen. Nå er vi trygge, men vi er redde. Vi har ikke konkrete planer for fremtiden. Hvorfor må vi forlate hjemmene våre? Fordi noen bestemte dette? Barn dør, mennene våre dør.

– Nå føler jeg meg trygg, sier Alisa. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Alisa (10): – Jeg tok med meg hamsterne mine. Jeg forlot bestemoren min i Ukraina. Jeg ble redd av alt bråket.Nå føler jeg meg trygg. Jeg går i 4. klasse og liker matte. Jeg vil hjem.

– Anea ba om å få med seg dragen sin

Sasha (29) og Anea (6) fra Odesa

– Vi bestemte oss for å dra fra landet 26. februar, da krigen startet, for å sørge for at barna var trygge. Mannen min har helseproblemer og derfor kan han ikke sloss.

Alisa flyr dragen sin utenfor MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Anea ba om å få ta med seg dragen sin. Dragen er favorittleken hennes. Hun skal egentlig begynne på skolen i år, men jeg vet ikke hvordan det skal bli med det.

– Vi vil hjem. Foreldrene våre ba oss komme tilbake. Men jeg kan ikke – jeg har barn.

– Anea forstår at hun ikke er hjemme og at vi ikke kan reise tilbake på grunn av krigen. Hun så heldigvis  ikke grusomhetene siden vi dro.

– Dragen er favorittleken hennes, forteller moren Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– I tre dager var vi stille og holdt oss inne uten å snakke. Nå kan vi smile.

– Vi skal tilbake til Odesa og leke med dragen på stranden.

Alisa flyr dragen sin utenfor MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Alisa flyr dragen sin utenfor MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Dragen er favorittleken hennes, forteller moren Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Dragen er favorittleken hennes, forteller moren Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi skal tilbake til Odesa og leke med dragen på stranden. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi skal tilbake til Odesa og leke med dragen på stranden. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen