Hva skal til for å trosse oddsen?

I to flyktningleirer i Jordan bor det to eksepsjonelle unge kvinner. Batool og Eman har trosset forventningene samfunnet stiller og blitt dyktige snekkere.

Utstyrt med nye ferdigheter og nyvunnet uavhengighet, ser de allerede frem til utfordringer og muligheter som ligger foran dem.

Fremgang

Da hun først hørte om kurset ble Batool forvirret.

“Snekring? Kan kvinner melde seg på snekkerkurs?” undret hun. Men hun vente seg etter hvert til tanken.

– De oppmuntret meg til å prøve det, og jeg sa ja. Det var noe helt annerledes, sier hun.

Batool ble med i en gruppe med rundt 20 andre kvinner.

– Kurset varte i en måned, og vi fikk undervisning i grunnleggende snekring og ting som verktøy, tilgjengelige tresorter og generelle sikkerhetsregler. Vi måtte ta kurset på nett på grunn av korona, men vi fikk verktøyene vi trengte for å gjøre praktiske oppgaver hjemme, sier Batool.

– Vi fikk frihet til å designe hva vi ville, basert på det vi lærte. Jeg valgte å bygge et bord.

Når vi spør om hvordan hun håndterte samfunnets skepsis fylles stemmen hennes med selvtillit.

– Det var bare noe annet. Noe som ville tillate meg som kvinne å bli mer uavhengig. Jeg kan komme i en situasjon der jeg får bruk for mine nye ferdigheter, sier hun.

– Familien min støttet avgjørelsen min så lenge jeg var komfortabel med den. Samfunnet kan være imot ideen om at kvinner skal begynne å snekre nå, men kanskje holdningene kan endre seg med tiden. Spesielt når vi begynner å ta disse ferdighetene i bruk. Vi lærte oss dette for å hjelpe oss selv.

– Hvis jeg lar meg påvirke av samfunnet vil det stoppe utviklingen min.

Eneste gjenværende kvinne

– Jeg spurte [en av Flyktninghjelpens instruktører] hvor mange jenter som var påmeldt på kurset. Han sa ni, og at jeg ville bli den tiende. Jeg sa ja, og gikk og registrerte meg, sier Eman.

I motsetning til Batools nettkurs ble Emans kurs gjennomført fysisk.

– Faren min var imot det til å begynne med. Han sa at snekring ville bli for vanskelig for meg som jente. Mange var imot at jeg skulle bli med på kurset. Vennene mine så meg komme til Flyktninghjelpens område. De spurte hvorfor jeg var der, og lurte veldig på hvorfor jeg skulle gå på snekkerkurs, sier hun.

– Jeg var skeptisk til å begynne med selv. Hvordan ville dette kurset være til nytte for meg som kvinne?

Men Eman bestemte seg. Hun brydde seg ikke om kritikken og de rare blikkene hun fikk. Hun ville delta.

– Etter å ha fått prøvd meg litt fant jeg ut at jeg likte snekring veldig godt. Jeg så knapt noen av de ni andre jentene. De deltok kanskje på den første økten eller to, og så sluttet de alle sammen, sier hun.

Mange av de andre jentene sluttet på grunn av press fra både samfunnet og familien.

Å være den eneste gjenværende ville kanskje tatt motet fra folk flest, men for Eman styrket det bare ønsket om å fullføre kurset.

– Jeg likte kurset veldig godt, og fordi jeg var den eneste eleven ble jeg ferdig med oppgavene mine en uke før gutteklassen. Ungdomsteamet var virkelig imponert over fremgangen min. Jeg klarte å lage et medisinskap helt på egen hånd, forteller hun.

Til tross for følelsen av å lykkes kunne det fortsatt komme et og annet stikk av tvil og usikkerhet. Helt til vendepunktet som styrket troen hun hadde på seg selv.

– Siden kurset var kjønnsdelt hadde jeg ingen gutter i klassen. Men undervisningen deres gikk parallelt med min, og jeg så dem ofte på ungdomssenteret. Måten de så på meg plaget meg i begynnelsen, og fikk meg til å tvile på meg selv, sier hun.

– Tvilen forsvant da instruktøren viste guttene arbeidet mitt. Da fikk jeg bekreftelsen jeg trengte. Da skjønte jeg at hvem som helst kan ta et slikt kurs. Ikke bare guttene.

– Det var et viktig øyeblikk for meg. Det at instruktøren var stolt av arbeidet mitt. Jeg innså at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør så lenge jeg gjør det for meg selv, og at jeg presterer og lærer.