Hva skal til for å trosse oddsen?
Besluttsomhet, ambisjon og en hammer eller to.

I to flyktningleirer i Jordan bor det to eksepsjonelle unge kvinner. Batool og Eman har trosset forventningene samfunnet stiller og blitt dyktige snekkere.
Utstyrt med nye ferdigheter og nyvunnet uavhengighet, ser de allerede frem til utfordringer og muligheter som ligger foran dem.
Emans historie
Over 80 kilometer sørøst for Zaatari ligger flyktningleiren Azraq. Leiren ble etablert i 2014, noen år etter at krisen i Syria startet, og er kjent for orden og godt planlagt infrastruktur. Blant Azraqs 43.000 innbyggere er syriske Eman (17), den eldste av seks søsken.
– Jeg går i 11. klasse nå, og jeg er fast bestemt på å ta Tawjihi-sertifikatet. Jeg er den eldste av søsknene mine. Først tenkte jeg at det ville være vanskelig å ta på seg det ansvaret og at faren min kanskje heller ville hatt en eldste sønn i stedet. Jeg har ikke den samme friheten til å jobbe med hva jeg vil som en mann har, sier Eman.
– Når det er sagt, er jeg takknemlig for å være eldst. Jeg kan hjelpe foreldrene mine, og de er avhengige av meg for forskjellige ting. Som for eksempel å hjelpe søsknene mine med skolearbeidet deres, forteller hun.
Eman flyktet også fra Syria med familien sin i en alder av tolv. I 2016 forlot de hjembyen Ar Raqqa, og reiste mot sikkerheten i Jordan. Som eldste datter hviler mye på hennes skuldre. Eman er fast bestemt på å bevise noe for seg selv ogfor faren, og også for hele samfunnet.
– Det er ikke lett å være flyktning. Og det er ekstra vanskelig å være flyktning når man bor i en leir, sier hun.
– I begynnelsen var ikke faren min så glad for at jeg gikk ut alene. Han følte at på grunn av det ukjente miljøet i leiren var det ikke være passende for meg å komme og gå som jeg ville. Jeg kunne bare gå til og fra skolen. Men jeg klarte å bevise for ham at jeg klarer meg selv. Han begynte å stole på at jeg kunne ta vare på meg selv, sier Eman.
I en verden uten grenser
Hvis det ikke fantes noen grenser og ingenting stoppet deg, Eman, hva vil du aller helst bli?
– Lege.
Hvorfor lege?
– Det ville vært fantastisk å kunne gjøre mennesker friske, og at mennesker kommer til meg når de trenger hjelp. Jeg har blitt fortalt at det vil være vanskelig for meg å forfølge den ambisjonen, men jeg har fortsatt et håp om å bli lege en dag.
Hva er den alternative planen, Eman?
– Å bli advokat.
Hvorfor advokat?
– Jeg vet det ville passet meg. Jeg har en sterk personlighet og jeg vet at jeg kan utmerke meg i en slik rolle.

Det kreves en by
I tillegg til å dele en felles livshistorie, deler Batool og Eman en urokkelig ambisjon og en visjon for en lysere fremtid.
I jakten på ferdigheter som vil ruste dem til det som måtte komme deres vei, meldte de seg på Flyktninghjelpens snekkerkurs. Et kurs som nylig ble åpnet for kvinner.
Blant de syriske flyktningmiljøene i Jordan er tradisjonelle verdier fortsatt normen. Derfor er det uvanlig at kvinner deltar i tradisjonelt mannsdominerte bransjer. Men for Flyktninghjelpens ungdomslag i Jordan var beslutningen om å åpne opp disse kursene for kvinner lett å ta.

Leena har jobbet med Flyktninghjelpens ungdomsprogram siden 2015. Foto: Flyktninghjelpen
– Vi ble kontaktet av forskjellige kvinner på ungdomssenteret som spurte om kurs for å hjelpe dem å vedlikeholde hjemmene sine. Vi var ikke i stand til å hjelpe på det tidspunktet, fordi vi ikke hadde noen kurs av den typen åpne for kvinner, sier Leena, Flyktninghjelpens prosjektleder for ungdom i Jordan.
Flyktninghjelpens ungdomsprogram tilbyr yrkesopplæringsmuligheter til unge syriske flyktninger i leirer, samt forberedende kurs for videre utdanning og/eller arbeid.
Det første elektrokurset for kvinner ble etablert i 2018. Snekkerkurset fulgte i 2021, og Batool og Eman var blant de første som meldte seg på.

Flyktninghjelpens ungdomssenter i Zaatari-leiren. Foto: Flyktninghjelpen
– Det er viktig å nevne at kvinner som deltar på slike kurs vet nøyaktig hva de trenger. Av alle kursene som er åpne for dem – skreddersøm, sertifiseringsprogram for datakunnskaper, frisør – valgte de snekkerkurset, fortsetter Leena.
– De deltar på disse kursene fordi de ønsker å bevise noe, enten for seg selv, eller for å bidra i lokalmiljøet sitt.

Leena har jobbet med Flyktninghjelpens ungdomsprogram siden 2015. Foto: Flyktninghjelpen
Leena har jobbet med Flyktninghjelpens ungdomsprogram siden 2015. Foto: Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpens ungdomssenter i Zaatari-leiren. Foto: Flyktninghjelpen
Flyktninghjelpens ungdomssenter i Zaatari-leiren. Foto: Flyktninghjelpen
Batools historie
Tjue år gamle Batool bor i flyktningleiren Zaatari i Jordan. Leiren er hjem til mer enn 80.000 flyktninger, og består av en blanding av provisoriske boliger, travle markeder og grusveier. Alle fylt med stemmene fra dem som bor der.
Batool var bare 12 år gammel da familien hennes flyktet til Jordan. På et nytt og ukjent sted, og uten å forstå hva som skjedde rundt seg, stengte hun seg inne fra omverdenen.
– Det påvirket meg såpass mye at jeg nektet å gå på skolen i et helt år. Jeg var redd. Jeg kjente ingen. Jeg skjønte ikke engang hvordan skolen ville fungere slik som ting var, sier hun.
Men Batool begynte til slutt på skolen. Det tok henne flere måneder å tilpasse seg de nye omgivelsene, og til jentene i klassen hennes. Det var vanskelig, men hun holdt ut.
– Jeg besto eksamen på videregående (Tawjihi), på første forsøk. Jeg var den eneste i mitt kull som tok eksamen, stråler hun.
I en verden uten grenser
Hvis det ikke fantes noen grenser og ingenting stoppet deg, Batool, hva vil du aller helst bli?
– Journalist.
Hvorfor journalist?
– Jeg elsker å skrive, og jeg føler at det er et yrke som passer min personlighet. Alle forteller meg at jeg burde bli lærer, men det passer ikke for meg. Jeg har møtt mange journalister her i leiren, og jeg har blitt glad i yrket gjennom dem.
Hva liker du å skrive om?
– Jeg liker best å skrive historier som få leseren til å tenke, sier Batool.

Fremgang
Da hun først hørte om kurset ble Batool forvirret.
“Snekring? Kan kvinner melde seg på snekkerkurs?” undret hun. Men hun vente seg etter hvert til tanken.
– De oppmuntret meg til å prøve det, og jeg sa ja. Det var noe helt annerledes, sier hun.
Batool ble med i en gruppe med rundt 20 andre kvinner.
– Kurset varte i en måned, og vi fikk undervisning i grunnleggende snekring og ting som verktøy, tilgjengelige tresorter og generelle sikkerhetsregler. Vi måtte ta kurset på nett på grunn av korona, men vi fikk verktøyene vi trengte for å gjøre praktiske oppgaver hjemme, sier Batool.

– Vi fikk frihet til å designe hva vi ville, basert på det vi lærte. Jeg valgte å bygge et bord.
Når vi spør om hvordan hun håndterte samfunnets skepsis fylles stemmen hennes med selvtillit.
– Det var bare noe annet. Noe som ville tillate meg som kvinne å bli mer uavhengig. Jeg kan komme i en situasjon der jeg får bruk for mine nye ferdigheter, sier hun.
– Familien min støttet avgjørelsen min så lenge jeg var komfortabel med den. Samfunnet kan være imot ideen om at kvinner skal begynne å snekre nå, men kanskje holdningene kan endre seg med tiden. Spesielt når vi begynner å ta disse ferdighetene i bruk. Vi lærte oss dette for å hjelpe oss selv.
– Hvis jeg lar meg påvirke av samfunnet vil det stoppe utviklingen min.
Eneste gjenværende kvinne
– Jeg spurte [en av Flyktninghjelpens instruktører] hvor mange jenter som var påmeldt på kurset. Han sa ni, og at jeg ville bli den tiende. Jeg sa ja, og gikk og registrerte meg, sier Eman.
I motsetning til Batools nettkurs ble Emans kurs gjennomført fysisk.
– Faren min var imot det til å begynne med. Han sa at snekring ville bli for vanskelig for meg som jente. Mange var imot at jeg skulle bli med på kurset. Vennene mine så meg komme til Flyktninghjelpens område. De spurte hvorfor jeg var der, og lurte veldig på hvorfor jeg skulle gå på snekkerkurs, sier hun.
– Jeg var skeptisk til å begynne med selv. Hvordan ville dette kurset være til nytte for meg som kvinne?

Men Eman bestemte seg. Hun brydde seg ikke om kritikken og de rare blikkene hun fikk. Hun ville delta.
– Etter å ha fått prøvd meg litt fant jeg ut at jeg likte snekring veldig godt. Jeg så knapt noen av de ni andre jentene. De deltok kanskje på den første økten eller to, og så sluttet de alle sammen, sier hun.
Mange av de andre jentene sluttet på grunn av press fra både samfunnet og familien.
Å være den eneste gjenværende ville kanskje tatt motet fra folk flest, men for Eman styrket det bare ønsket om å fullføre kurset.
– Jeg likte kurset veldig godt, og fordi jeg var den eneste eleven ble jeg ferdig med oppgavene mine en uke før gutteklassen. Ungdomsteamet var virkelig imponert over fremgangen min. Jeg klarte å lage et medisinskap helt på egen hånd, forteller hun.

Eman viser oss stolt et bilde av skapet hun bygde som en del av snekkerkurset. Foto: Flyktninghjelpen
Eman viser oss stolt et bilde av skapet hun bygde som en del av snekkerkurset. Foto: Flyktninghjelpen
Til tross for følelsen av å lykkes kunne det fortsatt komme et og annet stikk av tvil og usikkerhet. Helt til vendepunktet som styrket troen hun hadde på seg selv.
– Siden kurset var kjønnsdelt hadde jeg ingen gutter i klassen. Men undervisningen deres gikk parallelt med min, og jeg så dem ofte på ungdomssenteret. Måten de så på meg plaget meg i begynnelsen, og fikk meg til å tvile på meg selv, sier hun.
– Tvilen forsvant da instruktøren viste guttene arbeidet mitt. Da fikk jeg bekreftelsen jeg trengte. Da skjønte jeg at hvem som helst kan ta et slikt kurs. Ikke bare guttene.
– Det var et viktig øyeblikk for meg. Det at instruktøren var stolt av arbeidet mitt. Jeg innså at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør så lenge jeg gjør det for meg selv, og at jeg presterer og lærer.

To like sinn
Det er noe veldig tilfredsstillende med å se trespon sirkle ut av en høvel. En etter en faller de og danner en pen haug med krøller.

De etterlater seg en perfekt, blank overflate, og trestykket blir en del av en stol, et bord, et skap, en bokhylle, et skrivebord – mulighetene er uendelige.
I dette tilfellet representerer snekring mer enn bare et yrke. Det er en ny verden av muligheter for kvinner som Eman og Batool, som har et ønske om å utfordre seg selv og gjøre mer – være mer – enn det som er bestemt for dem av samfunnet.

Batool og Emans nåværende situasjon betyr at drømmene deres om å bli journalist og lege kan virke utenfor rekkevidde – foreløpig. Men ved å gjennomføre snekkerkurset har de vist at de har det som trengs for å trosse oddsen og nå målene sine.
Atskilt av mange kilometer, fremmede, og likevel to like sinn.


Hva vil du fortelle verden, Batool?
– Mitt råd til unge kvinner er å prøve. Prøv nye ting. Vi har ingenting å tape. Vi vet ikke hva som kommer til å skje i fremtiden, og vi kan komme i en situasjon der vi er alene og trenger å stole på oss selv. Vi må utvikle både måten vi tenker på og hva vi kan.
Hva vil du fortelle verden, Eman?
Budskapet jeg ønsker å komme med er todelt. Først, ikke la noe hindre deg i å fortsette utdanningen din. Og for det andre, uansett hvilket studium eller yrke du ser for deg, uansett hvilke negative ting folk forteller deg; om du når målet ditt vil alles oppfatning av deg endre seg. Tro meg.
Jeg hadde aldri forventet at jeg skulle delta på snekkerkurs og få et diplom. Jeg ble stadig kritisert for avgjørelsen min. Men her er jeg, og får formidle budskapet mitt til verden.
