Mohamed spiste gress for å overleve

Syria har gått inn i sitt tiende år med borgerkrig. Over 400.000 er drept siden 2011, ifølge FN. En som nesten mistet livet, er Mohamed. Da nabolaget hans ble beleiret i 2013, slapp ingen forsyninger inn. I et og et halvt år sultet han i Yarmouk – «helvetes nabolag».

Tøyen er en multikulturell bydel i Oslo med mennesker fra Asia, Afrika, Amerika, Øst-Europa og Norge. I sentrum av Tøyen ligger livlige Tøyen Torg, med kafeer, butikker og bibliotek.

Hver dag fyller den syriske palestineren Mohamed (61) jakke-lommene sine med mandler som han har ristet og saltet selv. Han tar på seg solbrillene, finner frem stokken og spaserer fra blokkleiligheten på Tøyen, til Tøyen Torg. Møter han naboer på veien, hilser han med et smil og gir dem en neve nøtter.

Han krysser torget og går inn i lokalene til Senter for flyktningkompetanse og integrering (SeFI). Kompetansesenteret i bydel Gamle Oslo har spesialisert seg på integrering av nyankomne flyktninger, inkludert enslige mindreårige og innvandrere med lengre botid. Til senteret ligger også prosjektet Samarbeid for inkluderende dialog, som har høstet mye oppmerksomhet for sitt arbeid mot utenforskap. Prosjektet var blant annet med i en episode av NRK-serien «Uro» med Leo Ajkic.

De som jobber ved SeFi, er blitt både venner og familie for Mohamed. De har hjulpet ham med å komme seg gjennom hjerteoperasjoner, skulderoperasjon, øyebehandling og rehabilitering. De har hjulpet ham med å få tilbake tenner. De har hjulpet ham med å føle seg hjemme på Tøyen.

Mohamed spiller kort og prater med ansatte og andre beboere. Etterpå går han hjem til kone, barn og katt.

Om natten kan traumene komme. I søvnen gjenopplever han beleiringen av Yarmouk. Hver gang drømmer han at noen holder på å kvele ham.

Da våkner han i dødsangst.

Livet før krigen

Yarmouk ligger utenfor hovedstaden Damaskus. Først var dette en palestinsk flyktningleir, siden utviklet den seg til en stor og velfungerende bydel. Før krigen brøt ut i 2011, bodde rundt 160,000 palestinske flyktninger og mer enn en halv million syrere i Yarmouk.

– I 1948 ble foreldrene mine tvunget til å flykte fra Palestina. De dro til Syria og jeg ble født i Damaskus. Jeg har seks søsken.

I Damaskus begynte faren min først som veiarbeider, senere ble han sjåfør, forteller Mohamed.

Det er sommeren 2019 og vi sitter i stuen i leiligheten hans på Tøyen. På bordet står kaffekopper og et fat med småkaker. Fra tv’en spilles det syrisk musikk. Mohamed og hans kone har syv barn mellom 35 og 14 år. De tre yngste bor hjemme. En datter er i Syria. Den eldste sønnen flyktet fra Syria til Thailand og derfra til New Zealand.

– Da foreldrene mine flyktet måtte de forlate alt de hadde bygget seg opp gjennom livet. De måtte begynne helt på nytt, på et sted som manglet det meste.

Som barn fikk vi ikke det vi trengte eller hadde lyst på. Vi hadde ikke råd til å kjøpe noe. Det var dårlige forhold. Vi hadde ikke noe skikkelig kloakksystem og bodde i elendige hus. Vi hadde ikke strøm og leste med lys fra en gasslampe. Men vi gikk på skolen - palestinere er veldig opptatt av at barna skal få utdanning, koste hva det koste vil, forteller han, som selv fullførte videregående skole.

– Så ville jeg, som de fleste andre på min alder, begynne å jobbe slik at jeg kunne stifte familie. Jeg lærte hvordan man bygger hus med betong. Jeg kjøpte verktøy, startet en egen bedrift og bygde et eget hus. Etter hvert hadde jeg ti ansatte – og på det meste 20. Livet var bra: Jeg var bare 23 år gammel men eide et hus med fire soverom, stue, bad og kjøkken. Jeg var gift, hadde to barn.

Det kom nye bygningsregler. Folk fikk ikke lenger tillatelse til å bygge og markedet ble dårlig. Derfor dro jeg til Libya. Der var livet vanskelig: Jeg drev i bygningsbransjen fortsatt og hadde tatt med meg eget utstyr. Jeg hadde folk som jobbet for meg. Men da libyerne skulle betale oss lønn, sa de: «Nei, du har fått nok».

Jeg var der lenge, helt ufrivillig: Det var blokade over Libya og som palestiner fikk jeg ikke reise noe sted. 17 år av mitt liv forsvant i intet.

Til slutt fikk jeg endelig komme tilbake til Syria. I Yarmouk måtte jeg begynne fra null igjen. Men det gikk fort, veldig fort. Jeg kjøpte verktøy og utstyr, kjøpte bil. Bygde opp alt sammen igjen.

Så kom krigen.

Øst-Goutha. Idlib. Aleppo. Vi kjenner alle navnene fra nyhetene. Beleiring er blitt brukt i stor utstrekning i Syria etter 2011. I november 2016 var ifølge FN nesten en million sivile utsatt for beleiring.

Yarmouk ble en slagmark allerede i 2012. Befolkningen havnet i skuddlinjen mellom de krigende partene. Området ble ødelagt av gatekamper, luftangrep og raketter.

Fotografiet av menneskebølgen som presser seg frem mellom ruinene i det sønderskutte nabolaget, gjorde inntrykk på en hel verden. Bildet ble tatt i krigens tredje år. Tusenvis av mennesker i Yarmouk var desperate etter å få sin rasjon av svært forsinkede, og altfor knappe, nødhjelpsleveranse. Fotografiet førte til at Yarmouk ble kjent som «helvete på jord».

En av dem som bodde der på den tiden var Mohamed.

Sult

– På den ene siden stod opprørsgrupper, på den andre stod representanter for myndighetene. Senere var det gruppen den islamske stat på den ene siden og representanter for myndighetene på den andre. Begge sider skjøt på hverandre. Noen fortalte meg at en liten gutt ble skutt mens han lette etter blader å spise.

Bevæpnede menn kom inn i nabolaget, de drev hærverk, ranet butikker og stjal biler. Jeg sendte kone og barn ut av Yarmouk, til en bolig vi leide. Selv ble jeg igjen for å passe på huset vårt.

Det fantes ikke lenger strøm. De første månedene kom det inn matvarer i Yarmouk. Men etter hvert ble det slutt på det. Folk måtte nøye seg med det de hadde å spise hjemme. Jeg hadde gjemt unna litt ris og sukker.

Jeg bodde i huset vårt sammen med min venn. En natt våknet jeg av at en fremmed mann stod og pekte på hodet mitt med et gevær. De satte bind for øynene våre og bandt meg sammen med min venn. De stjal alt jeg hadde av mat. Da de dro, prøvde vi å komme oss løs. Min venn klarte det, og han hjalp meg.

Det er en spiselig plante med grønne blader. Vi kaller den «khubese» og den ligner litt på spinat. Jeg tror ikke planten finnes i Norge. Noen risikerte livet ved å gå ut til beleiringens yttergrense for å plukke planten, som de solgte til oss. De kunne ha blitt skutt.

Andre ganger spiste vi kaktusblader. Vi renset bladene, delte dem i biter og dyppet dem i buljong.

En periode var det ikke mat i det hele tatt. Vi hørte om noen som delte ut suppe. Så vi gikk dit. Det var buljong med vann. Vi fikk en og en halv kopp hver. På grunn av saltet i buljongen, som kroppen min ikke tålte, våknet jeg opp med så hovne bein at jeg ikke klarte å ta på meg skoene.

Etter 550 dager, hadde 128 mennesker sultet ihjel. I dag ser jeg ut som et menneske. Men jeg skal vise deg et bilde som ble tatt rett etter at jeg slapp ut av Yarmouk. Du kommer ikke til å kjenne meg igjen. Jeg gikk ned fra 75 til 40 kilo. Kroppen min manglet muskelmasse til å bære skjelettet.

Mat

Mai 2015. Mohamed tenkte bare på å komme seg ut fra Yarmouk. Tenkte på hvem han kjente som kunne hjelpe ham.

Til slutt hadde han ikke mer å gå på. Han ringte til sin kone og søster, og sa: «Jeg klarer ikke mer. Jeg må ut, ellers død jeg».

– Mannen til søsteren min kjenner folk. De klarte å fikse det ved å bestikke noen. Jeg tenkte: Det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut, er å spise. Brød og harissa (en chillipasta med røkt paprika, red.anm.), sier Mohamed og ler:

– Vi kom til noen venner. De lagde masse mat, bordet bugnet! Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Så kastet jeg meg over maten, spiste og spiste. Jeg ville smake på alt. Men det var ikke nok mat!

Da jeg kom hjem til boligen vi leide, sa jeg til konen min at jeg ville ha mat! De første dagene spiste jeg hele tiden. Jeg er vanligvis ikke glad i søtt, men jeg spiste masse kaker.

«Papa, ta litt Red Bul»

En av Mohameds døtre hadde bodd i Norge i femten år, hun er gift med en norsk-syrer.

– Datteren min ringte og spurte: «Er du i god form?» «Ja», svarte jeg. Hun sa: «Da kan du komme til Norge. Du må gå mesteparten av veien».

Selvfølgelig var jeg redd. Vi måtte gå om natten. Jeg var redd for å bli stoppet og tatt. Tyrkia, Hellas, Makedonia, Ungarn.

Vi var 18 personer som gikk gjennom skogen. Jeg hadde vondt i beina og hoftene. Klarte ikke å puste. Jeg hadde et dårlig hjerte. En i gruppen dro opp en boks med energidrikk fra sekken sin og sa: «Papa, ta litt Red Bul». De byttet på å hjelpe meg. Jeg var veldig sliten. Til slutt sa jeg: «Gå videre, glem meg.»

Men de ventet på meg.

Vi sov i skogen. Det var kaldt, vi holdt på å fryse i hjel. Jeg hadde bare bukse, skjorte og jakke. Vi måtte krysse en elv, det iskalde vannet rakk meg til livet.

Vi visste aldri hva som kunne skje. Ville noen dukke opp for å drepe oss?

Østerrike. Vi kjørte bil til Tyskland. Fra Tyskland til Norge gikk det uten problemer.

Vi kjørte rett til Oslo.

I Oslo

Mohamed forteller at det ble noen måneder på asylmottak der han ikke hadde det bra. Han slet med helseproblemene sine. Senere flyttet han og ble operert flere ganger. Han fikk hjelp og venner på SeFI. Etter et og et halvt år kom kone og barn fra Syria til Norge.

– Jeg trives på Tøyen. Jeg er takknemlig for all hjelpen jeg har fått, sier Mohamed. Så ser han bekymret ut. Han legger til:

– Men vi har fått vite at kommunen skal legge ned SeFI. Nå er det min store sorg. Jeg vil ikke miste vennene mine. De er de eneste jeg har.

Det føles som jeg er på flukt igjen.

Kilder: UNWRA, Store norske leksikon, Marte Heian-Engdal i Dagsavisen, Wikipedia, NTB, Aftenposten.