Naar hjertet lengter hjem

– Å lene seg mot en teltduk gir ingen støtte for en gammel og vond rygg, sier syrisk-kurdiske Mohamed. I over to år har han, kona Najah og sønnen Shamal, bodd i Bardarash flyktningleir i Den kurdiske regionen i Irak.

Mohamed (65) setter kaffekoppen ned på skålen, og lyden av et lite «klirr» henger igjen i luften. En slags sørgelig tonsetting til klærne som dingler fra en snor der oppe under teltduken. På gulvet ligger et par madrasser av skumgummi og et teppe.

Han savner bøkene sine. Historie, litteratur. Nå har han bare mobiltelefonen sin å lese på.

Han sukker dypt og sier:

– Vår lidelse begynte for lenge siden. Lenge før 2011 da den syriske konflikten startet. I tusener av år har vi kurdere gjennomgått undertrykkelse og drap.

– I tusener av år har vi kurdere gjennomgått undertrykkelse og drap.

Håret er kritthvitt. Han er ikledd en lang, lysegrå jellabiya og en brun strikke-vest. Ved siden av sitter hans kone, Najah (61), med et svart sjal og en mørk kjole. Hun holder et papirlommetørkle i hendene. Så er det sønnen Shamal (33), i en rød og blå treningsdrakt.

Nå hever Mohamed stemmen:

– Jeg klandrer det internasjonale samfunnet for at situasjonen er som den er. I politikk er det ingen humanitet. Ingen menneskerettigheter. Verden tillater at vi blir angrepet, at vi blir hjemløse og at vi må legge på flukt.

Rojava

Etter utbruddet av konflikten i Syria ble sikkerheten til kurdiske samfunn truet av vold og ustabilitet. Hovedtrusselen var Den islamske staten (IS), som fra 2014 erobret og okkuperte territorium ved siden av kurdiske områder i Irak og Syria. Kurdiske krigere i Nord-Syria gikk inn i heftige kamper mot IS, og viste seg raskt å være noen av de mest effektive bakkestyrkene som kjempet mot den væpnede gruppen IS.

Krigen har gitt kurderne i Syria rom for å kjempe for selvstyre. I 2013 ble det kurdisk-dominerte området i nordøst selv-erklært en selvstyrt region, Rojava. Men det skjedde uten internasjonal anerkjennelse.

Nasjonalepos: Tragisk kjærlighet

Den kurdiske dikteren Ahmede Khani (1650-1707) var en av de første forfattere som skrev på det kurdiske språket, fremfor arabisk og persisk. Han var en intellektuell, en mystiker og en muslimsk lærd. Hans episke verk «Mem og Zin» fra 1692 er en kjærlighetshistorie og regnes som kurdernes nasjonalepos.

Her er en oppsummering av hendelsen:

Kjærligheten mellom Mem og Zin er gjensidig, men den onde Beko Ewan fra Bakran-klanen, som har en ledende stilling ved hoffet til Mir Zeydin, setter i gang en prosess for å hindre at de to skal få hverandre. Beko lykkes med å baksnakke Mem slik at Mir Zeydin kaster ham i fengsel. Både Mem og Zin blir da alvorlig syke. Mem i fengselet og Zin på slottet. Etter noen år får Zin endelig lov til å gifte seg med Mem, men da er det for sent - Mem er allerede død. Når Zin får høre som sin elskedes død, dør også hun. Hun begraves sammen med Mem. Fyrsten sier: «Mem, nå skal du ha fått din Zin». Da høres fra Mems døde legeme: «Vær hilset! Vær hilset!»

Beko blir drept for å ha ødelagt kjærligheten mellom Mem og Zin. Han blir begravet ved foten av de elskedes grav. En tornebusk vokser ut av graven til Beko og skiller Mem og Zin - selv i døden.

Det finnes ulike tolkninger av diktverket. På 1900-tallet oppfattet for eksempel kurdiske nasjonalister «Mem og Zin» som et klart uttrykk for kurdisk nasjonalisme: Tornebusken som vokste ut av Bekos grav, ble som et bilde på undertrykkelse og på hvordan kurderne ble separert fra hverandre.

Kilde: Store norske leksikon

Angrep med bomber

Den 9.oktober 2019 startet Tyrkia en militær operasjon i det nordøstlige Syria. Det ble meldt om intens bombing og luftangrep langs den nordøstlige syriske grensen.

Her er Flyktninghjelpens rapport fra 2019, som tar for seg situasjonen for flyktningene.

– Folk sa at bombingen startet klokken fire om ettermiddagen og klokken fem kunne det høres i landsbyen. Jeg var ikke hjemme da, men det var Najah, forteller Mohamed.

Han titter bort på sin kone. Hun sier:

– Da vi hørte drønnene, kunne vi ikke tro det vi så med våre egne øyne; at de angrep med bomber over landsbyen vår. Vi fikk beskjed av kurdiske krigere om å dra, for de sa at de skulle kjempe der. Da vi dro, tenkte vi at dette bare var midlertidig, derfor tok vi heller ikke med oss noen av eiendelene våre.

Hele familien dro til Al-Hasakah by. I ti dager bodde vi i en skole der. Men folk sa at dette området kom til å bli tatt, så vi tok en buss til Qamishli by. Der snakket vi med menneskesmuglere. Vi ba om hjelp til å dra hit til Den kurdiske regionen i Irak. Vi hadde sett for oss at dette er et vakkert sted. Men vi fikk sjokk da vi så denne leiren med teltene. Sånn trodde vi ikke at det var! Her hadde vi ikke ekstra klær, ikke baderom. Men senere fikk vi mat. Enkel mat. Bønner.

Jeg hadde ikke forestilt meg dette.

Mennesker på flukt fra byen Ras al-Ain i Hasakeh provinsen ved den tyrkiske grensen i Syria. Bildet ble tatt i 2019. Foto: Delil Souleiman/AFP/NTB

Mennesker på flukt fra byen Ras al-Ain i Hasakeh provinsen ved den tyrkiske grensen i Syria. Bildet ble tatt i 2019. Foto: Delil Souleiman/AFP/NTB

Najah ser oppgitt ut.

Mohamed tilføyer:

– Ja, vi drakk ikke te på fire dager. Det var enkle forhold. Likevel: De hjalp oss. De gjorde sin plikt og vi takker dem.

Najahs øyne blir våte. Hun tørker dem med papirlommetørkleet og sier:

– Det er veldig, veldig vanskelig når du ser fly på himmelen som angriper byen din. Når du ser tanks. Og når du ser barn som flykter over fjellet.

Mohamed og Najah foran sitt hjem i flyktningleiren.

Mohamed og Najah foran sitt hjem i flyktningleiren.

Lykkelig i landsbyen

– Jeg kommer fra Zeyda, forteller Mohamed og retter seg litt opp i den vonde ryggen.

Landsbyen hans ligger ved byen Ras al-Ain i Al-Hasakah fylke, i det nordøstlige Syria, på grensen mellom Syria og Tyrkia.

Syltede grønnsaker.

Syltede grønnsaker.

– Zeyda ligger på flatlandet, der vi dyrker hvete. Vi ser over på fjellryggen, som vi kurdere kaller Qazvan (Abdulaziz på arabisk). Om våren, fra mars til juni, er det tradisjon å ta med sauene opp i fjellet for å gjete dem.

Vi er fem brødre og fem søstre. Jeg er eldst. Mine foreldre er fortsatt i live: Far er 90 år og mor er 85. De kom sammen med oss hit til Kurdistan – de hadde et telt som stod ved siden av vårt. Men de reiste til slutt hjem til Syria.

Mohameds foreldre bodde i et telt som stod her, rett ved siden av deres eget. Men nå har de returnert til Syria.

Mohameds foreldre bodde i et telt som stod her, rett ved siden av deres eget. Men nå har de returnert til Syria.

Vi dyrket korn. Senere bomull. Jeg hadde en lykkelig barndom, vi lekte masse – vi kastet klinkekuler. Om sommeren, når de slo gresset, hoppet vi i høyet. Og vi gjette selvsagt sauene.

– Jeg hadde en lykkelig barndom, vi lekte masse – vi kastet klinkekuler.

En elv rant omtrent fire kilometer fra der vi bodde. Alle familiene i landsbyen vår hadde esler, og vi hentet vann fra elva med eselet vårt. Husene våre var laget av leire og med stråtak. Hvert år måtte husene repareres og forbedres til vinteren. Vi barna hjalp til.

Hver fredag og lørdag, som var fridager, dro vi opp i fjellet for å kose oss med god mat. Kebab, Coca Cola, dolma (fylte vinblader), kylling eller kalkun.

Som voksen arbeidet jeg med det samme som mine foreldre hadde gjort: Jeg forsørget kone og fem barn ved å dyrke jorden og å holde buskap. Jeg eide også to generatorer; én for vann og én for strøm.

Men nå har de tatt fra oss alt.

Graffiti på en mur i Den kurdiske regionen i Irak.

Hvordan få jobb?

Mer enn en kvart million syriske flyktninger er for tiden bosatt i Den kurdiske regionen i Irak. At flyktningene og de irakiske kurderne har en felles identitet, har bidratt til en høy grad av sosial og kulturell integrasjon.

Den kurdiske regionen i Irak har gitt syriske flyktningene muligheten til å få opphold og de facto rett til arbeid. Men Irak sliter økonomisk av flere grunner; alt fra ettervirkninger av Covid-19, til konflikten med IS og vekslende oljepriser.

I en ny rapport har Flyktninghjelpen undersøkt hvilke barrierer flyktningene møter når de prøver å få tilgang til arbeid.

Du finner rapporten her.

Driver butikk

De hvite teltene står på rekke og rad i Bardarash flyktningleir. Utenfor leiren er landskapet steinete. I horisonten ligger de kurdiske fjellene.

En grå dressjakke henger løst over skuldrene til Mohamed. Han sitter på en lecablokk i butikkåpningen og ser livet passere. Bilen til en og annen hjelpeorganisasjon kjører forbi. Barn og voksne går på veien. Noen stopper opp for å slå av en prat eller for å kjøpe noe.

Butikken, som Flyktninghjelpen har støttet med midler, består av et lite telt, to kjøleskap, og noen bord med varer. Mohamed og sønnen Shamal selger brus, godteri, potetgull, hengelåser, og husholdningsvarer som såpe, vaskepulver, kjeks og hermetikk.

Mohamed selger alt fra godteri til hengelåser.

Mohamed selger alt fra godteri til hengelåser.

– Vi hadde ingen ting da vi kom hit. I dag klarer vi å forsørge oss selv takket være butikken. Shamal og jeg jobber her, mens Najah tar seg av husarbeidet hjemme – med hjelp fra en av døtrene våre som også bor i leiren. Husarbeid er tungt. Og Najah har både hjerte- og ryggproblemer, sier Mohamed.

Han forteller at helsesenteret i leiren er stengt.

– Vi får ikke lenger medisinsk hjelp. Shamal skulle ha vært undersøkt av lege. Han har et handicap, og vi vet ikke hva slags medisiner han trenger. Najah har smerter. Og så er det ryggen min.

Noen drar – nye kommer

Bardarash leir ble opprinnelig opprettet for fordrevne irakere, men ble tatt i bruk for å hjelpe syriske flyktninger da Tyrkia startet sin offensiv i 2019. 17.000 syriske kurdere kom hit (UNHCR). En del av dem har vendt tilbake til Syria. Men mange sier det er for farlig. De håper på å gjenoppbygge livene sine i Irak eller i utlandet.

I dag bor 4.052 syriske flyktninger i Bardarash, ifølge UNHCR (per januar 2022). Nylig kom 260 familier til leiren fra Syria.

Savner barna

– Hva med fremtiden?

Najah begynner å gråte.

Najah: – Vi kan ikke vente oss så mye av den. Fremtiden for meg er å se hele familien bli gjenforent.

Mohamed: – Når folk spør «Hvordan går det med barna deres?», svarer jeg: «Ikke spør!» For jeg ser dem bare på mobilen. De bor i andre land. Jeg har ikke sett de andre barna våre på seks år. Jeg er gammel og kan dø når som helst. Separasjon er det vanskeligste av alt.

Kontakten med barna skjer ved hjelp av mobiltelefonen.

Kontakten med barna skjer ved hjelp av mobiltelefonen.

– Drar dere tilbake til Syria en dag?

Najah: – Dét tenker vi på 24 timer i døgnet. Men vi kan ikke reise hjem. Huset vårt er borte, og vi har ikke råd til å leie bolig. Hadde vi hatt penger ville vi ha leid et hus i Al-Hasakah.

Mohamed: – Livet er vanskelig i Syria. Lite mat og mangelfulle offentlige tjenester. Og for ikke å snakke om sikkerheten. Den er ikke god: Det er fortsatt folk der som støtter IS.

– Er det trygt å være her i Bardarash?

Mohamed slår ut med armene:

Mohamed: – Ja, dette er tross alt kurdisk land.

Kristine Grønhaug (tekst) og Beate Simarud (foto)