Går verden til helvete?

På sporet av håp

Trebarnsmoren Fadimatou Ibrahim

Det går opp og ned her i verden. Denne gutten får en opptur ved å hjelpe jenta med å slukke tørsten. Foto: Riccardo Lennart Niels Mayer, Alamy Stock Photo

Foto: Riccardo Lennart Niels Mayer, Alamy Stock Photo,

Morgensolen kryper langs byens kriker og kroker. Vårfuglene kvitrer, og i et forvirret øyeblikk kan verden oppfattes som lys og lett. Men mediene forteller om krig og nød – og hvert år kommer Flyktninghjelpen med sin liste over kriser som mediene ikke ser.

Skjer det i det hele tatt noe positivt der ute?


Hva om vi legger ut på jakt etter håp? Vi begynner med å skrive en post til våre kolleger på Flyktninghjelpens interne nettverk:

«Vær så snill og send oss et kort, uformelt og skriftlig svar på dette spørsmålet:

Skjer det noe positivt i verden i dag?»

Deretter sender vi samme spørsmål til forskningsverdenen.

– Det er viktig å ha drømmer og mål i livet, sier Leidy Tatiana (20) som satser på studiene sine. I 2017, etter en massakre, flyktet hun fra landsbyen sin i Chocó, Colombia. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

– Det er viktig å ha drømmer og mål i livet, sier Leidy Tatiana (20) som satser på studiene sine. I 2017, etter en massakre, flyktet hun fra landsbyen sin i Chocó, Colombia. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Første kontakt

Vi får flere svar. Et av de første er fra professor Cedric de Coning ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Cedric de Coning er forsker i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: NUPI

Cedric de Coning er forsker i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: NUPI

«Dette var et hyggelig «ut av det blå» og «det store bildet» spørsmål å prøve å svare på», skriver han.

Og fortsetter:

«Jeg vil si at Covid-19 pandemien har vist at vi er mye mer motstandsdyktige enn det de fleste analytikere kunne forutse. I løpet av det siste året har jeg redigert ACCORDs overvåkning av Covid-19 med fokus på Afrika». (ACCORD: The African Centre for the Constructive Resolution of Disputes, er en ikke-statlig institusjon for konflikthåndtering med hovedsete i Durban, Sør-Afrika, red.anm.)

«Midt i katastrofen,
kaoset og sorgen, viser folk handlekraft, de organiserer seg, viser ressurssterkhet, offervilje og sjenerøsitet.»
Professor Cedric de Coning ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt

«Det var veldig interessant å se at til tross for nedstengningene, noe som i de fleste afrikanske sammenhenger bokstavelig talt innebærer at folk over natten fikk kappet vekk hele sin inntektskilde, samlet de afrikanske samfunnene og lokalsamfunnene seg for å hjelpe hverandre. På den måten klarte de å komme seg gjennom krisen. Slike former for samarbeid har også blitt observert under mange andre kriser, som for eksempel jordskjelvet i Mexico City, angrepene på New York City den 11. september og orkanen i New Orleans. Midt i katastrofen, kaoset og sorgen, viser folk handlekraft, de organiserer seg, viser ressurssterkhet, offervilje og sjenerøsitet …», skriver professoren.


Lidelsen til millioner av mennesker
blir ignorert. Du kan endre dette.

Nabh (3) og Raqiya (2), ble født i et område av Irak som ble kontrollert av IS. Faren deres, Radhy (36), er lykkelig for at de nå har fått, takket være Flyktninghjelpen, fødselsattester og ID-dokumenter. Foto: Sarhang Sherwany/Flyktninghjelpen

Foto: Sarhang Sherwany/Flyktninghjelpen

Nabh (3) og Raqiya (2), ble født i et område av Irak som ble kontrollert av IS. Faren deres, Radhy (36), er lykkelig for at de nå har fått ID-dokumenter. Foto: Sarhang Sherwany/Flyktninghjelpen

Foto: Sarhang Sherwany/Flyktninghjelpen

Sosiale bånd i alle samfunn

I resepsjonen i Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo møter vi kollega Hamelmal Getachew Tsegaye, ekspert i global økonomi. Hun er på reisefot.

– Jeg er på vei til Afghanistan, og skal være borte i fjorten dager. Nå stakk jeg bare innom hovedkontoret for å hente noen pappkasser med arbeidsklær som jeg skal ta med meg til kollegaene våre; T-skjorter, vester og skyggeluer med Flyktninghjelpens logo på.

– Vi prøver å finne ut om det skjer noe positivt i verden. Hva tenker du om det?

– Det første jeg tenker på er de sosiale båndene som et hvert samfunn du besøker eller reiser til, har. Selv om forholdene er ulike, så har alle disse sosiale bånd som holder dem sammen. Slik at de kan klare å takle kriser, på tross av de store utfordringene vi ser at de har. Det er mange lokalsamfunn som klarer å løse problemene selv, uten at de nødvendigvis må vente på at det kommer noen utenfra for å hjelpe dem. Det gir meg håp. Det fører til en bedre verden.

Kriser skaper fellesskap

Vi blir håpefulle av e-posten fra Cedric De Coning, og leser videre:

«Jeg skrev en artikkel der jeg blant annet henviser til den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit, som i boken «In A Paradise Built in Hell: the Extraordinary Communities that Arise in Disaster (2009)», sier at slike kriser gir muligheter for målrettethet. Og en følelse av fellesskap, og meningsfylt arbeid som folk flest ønsker, men som ofte ikke er oppfylt i våre normale, forhastede liv i land med utviklede økonomier.»

Unger som elsker å gå på skole – finner du i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). I et land som herjes av konflikt er gleden er stor over at Flyktninghjelpen sørger for skoletilbud. Foto: Ephrem Chiruza/Flyktninghjelpen

Foto: Ephrem Chiruza/Flyktninghjelpen

Unger som elsker å gå på skole – finner du i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). I et land som herjes av konflikt er gleden er stor over at Flyktninghjelpen sørger for skoletilbud. Foto: Ephrem Chiruza/Flyktninghjelpen

Foto: Ephrem Chiruza/Flyktninghjelpen

Menneskeheten har forbedret seg

– Det er vanskelig å finne noe som er mer positivt og nyttig enn å bruke tiden sin på enn å arbeide i Flyktninghjelpen, sier spesialrådgiver Eirik Christophersen.

Han har jobbet i Flyktninghjelpen i 25 år. Akkurat nå skriver han Flyktninghjelpens nye historiebok, i forbindelse med vårt 75-års jubileum.

– Dette betyr kanskje at du er håpefull for fremtiden?

– Absolutt. Tenk for eksempel på beskyttelse av de internt fordrevne. Flyktninghjelpen har hele veien gått i bresjen for å jobbe for denne gruppen, og ikke bare med flyktninger – altså mennesker som flykter over landegrenser.

– Hvor mange av det totale antall mennesker som er på flukt, er internt fordrevne?

– Jeg tror det er omtrent dobbelt så mange som det er flyktninger. Det virker som om… og her er jeg optimistisk: Menneskeheten har forbedret seg på så mange måter. Når vi ser de store økningene av internt fordrevne, har vi på den annen side fått millioner ut av fattigdom, for eksempel. Når det har vært mulig, er det også mulig å gjøre noe for å få færre internt fordrevne. Det bli interessant å følge med på dette i årene som kommer.

– Har det skjedd noe positivt for flyktninger, da?

– Det mest positive som har skjedd for flyktninger er at Trump ikke lenger er president.

Vanligvis reiser han verden rundt på oppdrag for Flyktninghjelpen, men når vi møter ham, er Jose Luis Garcia Barahona, hjemme i Asker, utenfor Oslo. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Vanligvis reiser han verden rundt på oppdrag for Flyktninghjelpen, men når vi møter ham, er Jose Luis Garcia Barahona, hjemme i Asker, utenfor Oslo. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Den beste tiden i historien

Jose Luis Garcia Barahona er Flyktninghjelpens beredskapssjef. Vi ringer ham opp på Zoom og nå dukker han opp på PC-skjermen:

– Hei Jose! Hvor i all verden befinner du deg nå?

Han smiler:

– I Asker (som ligger utenfor Oslo, red.anm.). Jeg er i et veldig lite hus med en veldig stor utsikt, svarer han og vender kameraet mot vinduet. Vi ser glitrende sjø og barskog med trær som strekker seg opp mot den blå himmelen. Han spør:

– Hvor er dere?

– Vi jobber jo vanligvis hjemme, men akkurat i dag er vi på kontoret.

– Og risikerer livet, sier han og fleiper litt med koronarestriksjonene.

– Har du vært ute og reist i det siste?

– Nei, jeg har sittet fast på grunn av pandemien, som så mange andre. Sist jeg reiste var i høst; da var jeg i Sudan og Mosambik.

– Vi vil gjerne stille deg et spørsmål: Skjer det noe positivt i verden i dag?

– Mener du den humanitære sektoren eller mer generelt?

– Det er opp til deg.

– Som et par professorer sier i noen av de bøkene jeg har lest: Dette er kanskje den beste tiden i historien å bli født inn i. Levealderen er høyere enn noensinne, prosentandelen av mennesker som lever under fattigdomsgrensen er lavest i historien. Flere går på skole enn før og tallet på folk som dør av sult har aldri vært lavere.

Wendy (9) og moren Diana, visste at det kom til å bli vanskelig med en ny start etter at volden drev dem på flukt i Colombia. Gleden var stor da Wendy fikk begynne på skole i fjor. Foto: Fernanda Pineda/Flyktninghjelpen

Foto: Fernanda Pineda/Flyktninghjelpen

Wendy (9) og moren Diana, visste at det kom til å bli vanskelig med en ny start etter at volden drev dem på flukt i Colombia. Gleden var stor da Wendy fikk begynne på skole i fjor. Foto: Fernanda Pineda/Flyktninghjelpen

Foto: Fernanda Pineda/Flyktninghjelpen

Barna gir håp

– Det kan bli litt overveldende noen ganger, sier global medierådgiver i Flyktninghjelpen, Catriona Loughran.


– Vi som jobber i medieavdelingen blir daglig bombardert av tunge, dramatiske og negative nyheter. Det dreier seg ofte om konflikt- og klimarelaterte problemer som rammer mennesker som er fordrevet eller på flukt. Noen ganger kan jeg tenke: “Hjelpe meg, kommer verden aldri til å endre seg?”

Men så kommer det gode nyheter, som for eksempel hvor motstandsdyktige folk kan være under krisetider. Du ser det også når du reiser for å intervjue mennesker som er fordrevet i sitt eget land eller er på flukt i et annet land. De er mange som ikke fokuserer på det negative. Ja, de trenger mat, vann og tak over hodet. Men de vil også fortelle deg at nå har barna fått skolegang og skolebøker. Og barna deres vil vise deg tegningene de har laget på skolen den dagen.

Uansett hvilket land eller kultur vi snakker om, vil barna representere et positivt element i livet. De bringer så mye positivt til så mange mennesker. For meg er det historier om barn og det de kan få til, spesielt viktig.

Det gir meg håp.


Lidelsen til millioner av mennesker
blir ignorert. Du kan endre dette.

– Tar du for deg et bærekraftsmål om gangen…, fortsetter Barahona…

– … vil du se at – som for eksempel når det gjelder utdanning av jenter – er det radikale, ja, virkelig radikale endringer! Jeg tror det er bortimot 80–90 prosent av jentene i verden som får grunnskole nå. Det høres kanskje ikke høres så imponerende ut, men for 50 år siden fikk bare halvparten av verdens jenter skolegang.

Tidligere trakk verden på skuldrene

Jose Barahona ser entusiastisk ut.

– Flyktninghjelpen jobber der det er konflikt og krise. Ikke for å være negativ, men til sammen blir det mye elendighet?

– Men husk at det nå er mye mindre store konflikter i verden enn tidligere. Og de konfliktene som er der – mange av dem er horrible – er likevel «svakere». I den forstand at i løpet av de siste 30–40 årene er det svært få tilfeller av konflikter mellom stater. Veldig få! I historien ser vi at i konflikter mellom stater har vært spesielt grusomme fordi statene har hatt tilgang til de våpnene som tar livet av flest mennesker. I dag har vi først og fremst konflikter mellom væpnede grupper, og de har vanligvis våpen med mindre kapasitet for massiv dreping. Når det er sagt: For folk som bor der, er det forferdelig.

«For ikke å snakke om klimakrisen, der er det virkelig grunn til å uroe seg.»
Jose Barahona, Flyktninghjelpens beredskapssjef

– I dag har vi stadig flere stedfortrederkonflikter mellom stater (konflikt der to parter bruker tredjeland i kamp, red.anm), og det er en stor bekymring. For ikke å snakke om klimakrisen, der er det virkelig grunn til å uroe seg. Det er mange dårlige nyheter. Men dere ba om de gode. Jeg presenterer ikke et naivt bilde for dere nå, jeg fokuserer bare på det positive.

Octavian Manfred er en av Flyktninghjelpens husly-eksperter og her er han i sving i Mtendeli flyktningleir, Tanzania. På dette bildet viser han en ung mann hvordan arbeidet skal gjøres. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Octavian Manfred er en av Flyktninghjelpens husly-eksperter og her er han i sving i Mtendeli flyktningleir, Tanzania. På dette bildet viser han en ung mann hvordan arbeidet skal gjøres. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Kolleger som ofrer alt

– Mange av våre kolleger kan få jobber i banker, i regjeringen eller i privat sektor. Men de har valgt å støtte de fordrevne. De arbeider i det humanitære området fordi de tror på det, og vil se at situasjonen i landene deres forbedres, sier Maureen Magee som er Flyktninghjelpens regionsdirektør.

– I Sentral- og Vest-Afrika har vi mye konflikt, matusikkerhet og vi fortsetter å se virkningene av klimaendringene. Til tross for alt dette har vi fantastiske kolleger som hver dag står opp og går på jobb for å bidra til å gi til mennesker i nød beskyttelse.

Men jeg tror enda mer enn det, at det er lokalsamfunnene selv: Det er familiene som har møtt så mye motgang, og likevel, når du kommer til et lokalsamfunn, er de villige til å dele det de har med deg. De er villige til å dele historiene sine, de ler og de vil danse. Og du vet, barn er barn. Selv om de har vært gjennom enorm motgang, forblir barn over hele verden, barn. Det synes jeg er utrolig positivt.

Vi stiller Barahona et pessimistisk spørsmål:

– Men verden herjes av tørke, svermer med ødeleggende innsekter, tyfoner og orkaner, konflikter og mennesker som blir fordrevet?

– Ja, men det nye – i motsetning til for femti år siden – er at vi nå har en humanitær sektor som bryr seg om det som skjer og som reagerer. Slik var det ikke før, svarer Barahona og fortsetter:

– Det mest positive som har skjedd er at det i dag ikke lenger er akseptabelt at det er en krise i Syria eller i Etiopia eller hvor det skulle være. Eller at tusener av mennesker dør på grunn av kolera, sult, malaria – uten at vi gjør noe med det. Nå har vi en hel sektor som heiser det røde flagget og som forteller verden om hva som skjer. Vi registrerer 13.458 mennesker der 52 prosent av dem er kvinner, 13 prosent er mennesker med funksjonsnedsettelse og så videre. Vi har mye bedre data nå. Det trigger mye større reaksjon.

Han tar en pause, og sier:

– Det er egentlig stort.

Noen har sagt noe morsomt – og latteren runger over Kabul, Afghanistan. Miriam Lopez på jobb for Flyktninghjelpen i 2018. Foto: privat

Noen har sagt noe morsomt – og latteren runger over Kabul, Afghanistan. Miriam Lopez på jobb for Flyktninghjelpen i 2018. Foto: privat

Kanskje er solidaritet blant kvinner noe som øker i verden? Det tror i alle fall Miriam Lopez. Her er hun i Kabul. Foto: Privat

Kanskje er solidaritet blant kvinner noes om øker i verden? Det tror i alle fall Miriam Lopez. Her er hun i Kabul. Foto: privat

Solidaritet blant kvinner

– En positiv ting som jeg kommer på, er solidaritet blant kvinner, sier Miriam Lopez.

Hun er Flyktninghjelpens spesialist når det gjelder å gi mennesker på flukt husly. Hun har tidligere jobbet for Flyktninghjelpen i Libanon, Afghanistan og Iran.

Kanskje er solidaritet blant kvinner noes om øker i verden? Det tror i alle fall Miriam Lopez. Her er hun i Kabul. Foto: privat

– Når dere spør om det skjer noe positivt i verden, vil jeg si at jeg tror solidaritet blant kvinner er noe som øker, på en mer tydelig og bevisst måte. Vi har nå en gruppe som består av kvinner og som ble dannet ut fra et behov blant ulike mennesker som jobber i den humanitære verden. Denne gruppen ble dannet for omtrent én måned siden og vi er per dags dato 200 medlemmer på alle kontinenter.

Jeg synes at dette er viktig at vi anerkjenner vår ekspertise og erfaring som globale eksperter på dette feltet. I denne gruppen både støtter vi og inspirerer hverandre. Noe som vil gjøre oss til enda bedre hjelpearbeidere.

– Jeg elsker å se smilene til sårbare barn som har fått hjelp gjennom sjenerøse donasjoner fra mennesker verden rundt, sier Flyktninghjelpens Zahra Khawari i Afghanistan. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

– Jeg elsker å se smilene til sårbare barn som har fått hjelp gjennom sjenerøse donasjoner fra mennesker verden rundt, sier Flyktninghjelpens Zahra Khawari i Afghanistan. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Liten hjelp gir radikal forandring

Fra sitt hus i Asker deler Barahona enda flere positive tanker:

– Så du har ikke mistet håpet, Jose?

– Nei, jeg kommer ikke til å flytte til Katalonia for å dyrke gulrøtter. For det er så mye bra som skjer: Jeg har sett folk som ikke har spist på flere dager, begynne å gråte fordi de får 50 dollar i cash fra oss. Nå kan de gå på markedet og kjøpe mat for en måned! Det er en radikal forandring.


Lidelsen til millioner av mennesker
blir ignorert. Du kan endre dette.

Sandy (13) er tilbake på skolen – hun lar seg ikke lenger stoppe. I Honduras begrenser eller forhindrer kriminelle gjenger barnas skolegang. Foto: Up Studio/Flyktninghjelpen

Foto: Up Studio/Flyktninghjelpen

Sandy (13) er tilbake på skolen – hun lar seg ikke lenger stoppe. I Honduras begrenser eller forhindrer kriminelle gjenger barnas skolegang. Foto: Up Studio/Flyktninghjelpen

Foto: Up Studio/Flyktninghjelpen

«Du må ikke sove»

«Dessverre, det eneste som ser ut til å være positivt i den siste del av utviklingen er at det virker som det er en litt større forståelse for at vi alle er sammen på planeten. Og at det som påvirker andre også vil påvirke oss», skriver Stener Vogt til oss.

Stener Vogt jobber i NORCAP.

Stener Vogt jobber i NORCAP.

Vogt er en av ekspertene i Flyktninghjelpens sivile beredskapsstyrke, NORCAP. Han skriver videre:

«For meg har diktet til norske Arnulf Øverland, «Du skal ikke sove», alltid vært en veileder:

… Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
Og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov til å gå der og glemme … »

Vårt møte med Barahona nærmer seg slutten:

– Har du flere positive eksempler fra arbeidet ditt, Jose?

– Drar du for eksempel til det nordlige Mosambik, vil du møte mennesker som har flyktet. Du ser barn som går rundt uten mål og mening. Vi setter opp en skole, men det er skikkelig enkle forhold. Plutselig er barna tilbake i noe som ligner på skolen de gikk på før de måtte flykte. Nå er de sammen med andre barn, leker og ler.

Barahona rister på hodet:

– Det er umulig å miste håpet.

Kristine Grønhaug og Rebecca Crumbleholme jobber med kommunikasjon i Flyktninghjelpen. Foto: Beate Simarud, Flyktninghjelpen

Kristine Grønhaug og Rebecca Crumbleholme jobber med kommunikasjon i Flyktninghjelpen. Foto: Beate Simarud, Flyktninghjelpen

Vi skriver ned positive tanker som dukker opp underveis. Foto: Beata Simarud/Flyktninghjelpen

Vi skriver ned positive tanker som dukker opp underveis. Foto: Beata Simarud/Flyktninghjelpen

Vi takker for praten med Barahona. Vår konklusjon er: Vi går fremtiden lyst i møte. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Vi takker for praten med Barahona. Vår konklusjon er: Vi går fremtiden lyst i møte. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Item 1 of 4

Kristine Grønhaug og Rebecca Crumbleholme jobber med kommunikasjon i Flyktninghjelpen. Foto: Beate Simarud, Flyktninghjelpen

Kristine Grønhaug og Rebecca Crumbleholme jobber med kommunikasjon i Flyktninghjelpen. Foto: Beate Simarud, Flyktninghjelpen

Vi skriver ned positive tanker som dukker opp underveis. Foto: Beata Simarud/Flyktninghjelpen

Vi skriver ned positive tanker som dukker opp underveis. Foto: Beata Simarud/Flyktninghjelpen

Vi takker for praten med Barahona. Vår konklusjon er: Vi går fremtiden lyst i møte. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Vi takker for praten med Barahona. Vår konklusjon er: Vi går fremtiden lyst i møte. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen