Uønsket

Diskriminering og rasisme truer den psykiske helsen til barn på flukt i Libanon.

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

Foto: Zaynab Mayladan/NRC


* For å beskytte barnas identitet er navnene deres endret i denne artikkelen.

Gjennom de to siste årene har Libanon blitt rammet av den ene krisen etter den andre. Landets politiske og økonomiske kollaps sliter på folks hverdagsliv. Det er ingen ende på krisen i sikte, og den spente situasjonen mellom flyktninger og vertssamfunn er i ferd med å koke over. 

Til tross for at krisen berører alle som bor innenfor landets grenser, viser nyere studier at Libanons flyktningsamfunn har blitt rammet spesielt hardt. Hele 99 prosent av de syriske familiene lever i fattigdom.

Enkelte velger å legge skylden for den økonomiske nedgangen over på flyktningene, og syriske og palestinske flyktninger befinner seg nå i skuddlinjen for voldelige rasistiske angrep og verbale overgrep. Noen av ofrene er bare åtte år gamle:

“Ser jeg deg her igjen, skal jeg slakte deg!” Det får den åtte år gamle syriske flyktningen Samia* høre altfor ofte fra en mann som bor i samme gate som henne i Beirut.

– Det er også en annen mann som bor ved siden av oss og som alltid banner til oss, spytter på meg og roper til meg at jeg skal dra tilbake til landet mitt. Hva har jeg egentlig gjort dem, spør hun. 

Ikke et eneste trygt sted

Over 20 prosent av befolkningen i Libanons hovedstad Beirut er flyktninger. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Over 20 prosent av befolkningen i Libanons hovedstad Beirut er flyktninger. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Det virker ikke som det finnes noe trygt sted for mange av Libanons flyktningbarn. De er uønsket på gaten, i butikker og til og med på skolen, for de av barna som går der. På grunn av den desperate situasjonen de befinner seg i, tvinges de altfor ofte til barnearbeid, der de også blir møtt med overgrep og diskriminering. Før den økonomiske krisen og nedstengingen av skolene som følge av Covid-19, rapporterte noen av flyktningene at de hadde opplevd vold og diskriminering i klasserommet.

Malak*, en åtte år gammel syrisk jente som bor i Bekaadalen i Libanon, fortalte oss at syrere på skolen ble utsatt for overgrep og vold utført av lærere.

– Jeg hatet å gå på skolen, for der slo de oss. Hvis en elev spurte om å få gå på do eller hadde glemt en bok hjemme, visste vi at vi ville bli slått.

I en Human Rights Watch-rapport, skal noen av lærerne i Libanon angivelig ha brukt fysisk avstraffelse for å få kontroll i klasserommene og for å utøve autoritet overfor barn. Rapporten sa også at “syriske flyktningbarn kan være spesielt utsatt for overgrep i et fremmedfiendtlig politisk klima”.

Syriske barn fortalte at i tillegg til at de fikk juling, snakket skolens ansatte negativt om barnas nasjonale opprinnelse, og i flere tilfeller fikk de ikke lov til å bruke toalettet.

På grunn av diskriminering og rasisme har noen flyktningbarn droppet ut av skolen.

– Jeg gikk i morgenklassene med en blanding av libanesiske og syriske elever, men klassekameratene mine gjorde ofte narr av meg og gjorde det vanskelig for meg fordi jeg er syrisk, sier 14 år gamle Fatima*.

– Alt jeg ville var å være med venner, men jeg endte opp med å fortelle mamma at jeg ikke ville tilbake.

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

– En gang gikk jeg for å kaste søppelet, og en mann begynte å rope til meg… Han kalte meg stygge ord og spurte hvorfor jeg var i dette landet.
Malak*, elleve år gammel syrisk flyktning
– Når jeg går til butikken, sier noen av de andre barna stygge ord om meg og faren min. De spør meg hvorfor jeg er syrisk og forteller meg at de hater oss.
Hasan*, åtte år gammel syrisk flyktning

Nektes en fremtid

Til tross for at palestinere har vært lenge i Libanon, har de ikke de samme rettighetene som libanesiske statsborgere.

Palestinere får hovedsakelig bare jobbe i sesongbasert landbruks- og byggearbeid, og de har ikke lov til å eie eiendom. I mangel på juridiske rammer som beskytter deres rettigheter, har palestinere også begrenset tilgang til offentlige tjenester slik som videregående opplæring for barna.

Sabrine er mor til fire, og bor i den sørlige delen av landet. Hun opplevde selv forskjellsbehandling, da hun prøvde å registrere de palestinske barna sine ved den offentlige, libanesiske skolen.

– Jeg hadde problemer med å få meldt inn barna mine i tide. Jeg var redd for at de ikke ville klare å ta igjen undervisningen, sier hun. Det libanesiske utdannings departementet prioriterer innmelding av libanesiske elever og gir bare restplasser til palestinere. 

På grunn av mangelen på ledige plasser, går skoler som drives av FNs hjelpeorganisasjon (UNRWA) på to skift. Fordi tilgangen på arbeid er begrenset for palestinere, føler flyktningbarn ofte at det ikke er verdt å fortsette med skole, siden de likevel ikke ville hatt råd til å ta høyere utdanning eller gå på universitetet. Og selv om de hadde kunnet det, forbyr libanesisk lov palestinere å jobbe i de fleste yrker som krever eksamenspapirer fra videregående skole eller en grad fra universitetet.

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

Foto: Zaynab Mayladan/NRC

– Jeg frykter for mine barns fremtid. Jeg frykter at de kanskje ikke vil klare å kreve sine juridiske rettigheter eller forsvare seg.
Wafaa, en palestinsk mor som bor i Libanon
– Datteren min forteller at hun vil bli advokat når hun blir stor. Jeg smiler til henne, men dypt inne i meg vet jeg at det er ulovlig for palestinere i Libanon å jobbe som advokater.
Wafaa, en palestinsk mor som bor i Libanon

Jaget bort

Selv et av Flyktninghjelpens egne utdanningssentre, som ble opprettet for å hjelpe barn med å komme seg etter traumer som følge av Beirut-eksplosjonen i 2020, møtte hard motstand fra fastboende. Senteret arbeider med vårt psykososiale skoleprogram “Bedre læring” (BLP) og ble tvunget til å flytte fra to nabolag, etter at lokale innbyggere oppdaget at vi ga støtte til syriske barn.

Reem Alaeddine, en av assistentene ved senteret, forteller:

– Jeg opplevde at en dame i bygningen ville hindre oss i å bruke heisen: Hun lukket ikke heisdøren i sin egen etasje, slik at heisen stod og vi ikke kunne bruke den. Situasjonen var veldig vanskelig å håndtere, spesielt da vi måtte forklare elevene våre hvorfor ikke heisen fungerte.

Reem Alaeddine. Foto: NRC

Reem Alaeddine. Foto: NRC

– Da flyttet vi til en annen bygning i et annet nabolag, men det var enda verre. Folk begynte å fortelle oss at nabolaget var sofistikert og hadde klasse, og at barna ikke passet inn der, forteller Reem og legger til:

– De fremskrittene vi gjorde i undervisningen ble slått tilbake: Midt i undervisningen kunne vi høre naboer som stod og ropte til oss fra balkongene sine, eller de ropte til utleieren at han måtte sparke oss ut.

Selv om Bedre læring-programmet er åpent for alle nasjonaliteter, hadde vi mange frafall av libanesiske barn etter at foreldrene deres skjønte at også syriske barn deltok i timene.

På Flyktninghjelpens utdanningssenter i Beirut praktiserer en gruppe barn en mindfulness-øvelse som skal hjelpe dem å redusere stress. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

En av aktivitetene går ut på at barna skal se for seg og tegne et sted de kan føle seg trygge. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Noen av barna på senteret velger å vise frem sitt trygge sted til de andre. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

På Flyktninghjelpens utdanningssenter i Beirut praktiserer en gruppe barn en mindfulness-øvelse som skal hjelpe dem å redusere stress. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

En av aktivitetene går ut på at barna skal se for seg og tegne et sted de kan føle seg trygge. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Noen av barna på senteret velger å vise frem sitt trygge sted til de andre. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen


Dr Kate Porterfield arbeider som psykolog ved Bellevue/New York Universitys (NYU) program for overlevende etter tortur. Hun er også professor ved Institutt for psykiatri ved NYU School of Medicine. Hun har behandlet voksne og barn som har opplevd krig og tortur i over 20 år.


– Diskrimineringen barn på flukt opplever tilfører ytterligere stress og traumer til allerede tøffe opplevelser. Vi ser at flyktninger som har opplevd mistenkeliggjøring eller diskriminering og angrep oftere opplever psykiske utfordringer, mer depresjon og mer angst.
Dr Kate Porterfield

Diskriminering er en menneskelig oppførsel, ikke libanesisk

Diskriminering kan forekomme i ethvert samfunn når noen som er "annerledes" dukker opp. Dr. Porterfield forklarer at en person gjerne identifiserer seg med en indre gruppe som personen mener beskytter en, versus en ytre gruppe som oppfattes som dårligere enn en selv, eller en trussel.

– Mennesker oppfatter vanligvis sin indre gruppe og dens atferd som lett-forklarlig. Selv om de ser noen oppføre seg dårlig eller gjøre noe galt, finner de en unnskyldning for det, sier Porterfield.

– Men når de ser den ytre gruppen gjøre noe de ikke liker, tillegger de det som en egenskap hele gruppen har: dette er det de gjør, og så voldelige er de.

Noor* er en ni år gammel jente som har flyktet fra Syria. Hun bor nå i en palestinsk leir sør i Libanon. Hver eneste gang hun går hjemmefra, opplever hun forskjellsbehandling. Det har ført til at hun ikke føler at hun hører hjemme i lokalsamfunnet.

– Jeg leker ikke i gata fordi de andre barna i leiren kaller meg en uteligger. De sier jeg skal dra tilbake der jeg kom fra. Da begynner jeg å gråte, og så går jeg hjem igjen.

I kriser kan mennesker ofte ty til å angripe hverandre. Knapphet på ressurser fører ofte til at man føler man må beskytte seg selv. Når folk er redde for at det ikke er nok til en selv eller sine barn, er det vanlig at man ser på andre grupper som en konkurrent, eller noen som tar fra dem det lille de har.

Dette kan føre til skadelig og nedsettende behandling av den andre gruppen. Etter eksplosjonen i Beirut ble for eksempel syriske flyktninger i noen nabolag anklaget for å ta nødhjelpspakker som var ment for libanesiske lokalsamfunn.

Ifølge en nylig gjennomført spørreundersøkelse om sosiale spenninger i Libanon har forholdet mellom det libanesiske vertssamfunnet og syriske flyktninger gradvis blitt verre i takt med forverringen av den økonomiske situasjonen.

Nesten en tredel av menneskene i Libanon (32,2 prosent) beskriver nå forholdet med syriske flyktninger som “negativt” eller “veldig negativt”. Det som skaper mest spenning er konkurransen om lavere kvalifiserte jobber, men også økonomiske faktorer har ført til voksende irritasjon.


Å vokse opp mens man blir forfulgt

Barn som vokser opp under slike omstendigheter, vil etter hvert oppfatte omgivelsene sine annerledes. De utvikler negative følelser og tanker om seg selv og verden rundt dem.

– Disse barna er fremtiden. De er leger, lærere, kunstnere, forskere, foreldre og partnere. De er menneskene som skal forme fremtiden. Vi må finne måter å nå ut til disse samfunnene på, og bygge broer, sier Porterfield.

Støtt vårt arbeid idag

“Bedre læring”-programmet (BLP) har hjulpet barn med å overkomme traumer i snart ti år. Men til tross for at behovet for psykososiale støttetjenester stadig øker, er finansieringen til disse programmene fortsatt lav.

Hjelp oss å hjelpe flere barn på flukt med å håndtere det de har opplevd.