Smellet knuste alle vinduene i huset. Fire år senere sliter Iryna og søsknene hennes med posttraumatisk stress. De er engstelige og våkner ofte av mareritt om natten.
Redd for at huset skal bli truffet igjen
Irynas mor, Liliia Poturoieva, smiler med et behersket uttrykk som avslører lite om grufullhetene hun og familien hennes har gjennomlevd siden krigen brøt ut. Landsbyen deres ligger i Luhansk-regionen øst i Ukraina.
Det har gått fire år siden huset ble bombet
– Vi hører fremdeles lyden av skudd hver natt. Jeg er redd for at huset skal bli truffet igjen, sier hun.
Den væpnede konflikten i Ukraina har vart i fem år. Så langt har den tatt over 3.000 sivile liv og drevet 1,5 millioner mennesker på flukt. 3,5 millioner ukrainere har behov for humanitær hjelp.
Bomber, voldelige sammenstøt og landminer har blitt en del av en brutal hverdag for innbyggerne øst i landet. Til tross for det høye antallet rammede ukrainere, blir krisen i stor grad neglisjert av verdenssamfunnet. Finansieringen til det humanitære arbeidet er knapp, og partene i konflikten respekterer ikke våpenhvileavtalen.
Les også: Fem ting du må vite etter fem år med konflikt i Ukraina
Sivilbefolkningen betaler prisen
Det er sivilbefolkningen som rammes hardest av konflikten. Liliia har seks barn. Den eldste, Oleksandr, er 20 år og bor ikke hos foreldrene lenger. Ihor på tolv år er en sjenert, rolig og hjelpsom skolegutt. Den eldste datteren, tiåringen Iryna, går på skolen og hjelper moren med husarbeidet. Hun lager mat og passer på sine yngre søsken. Yana er sju år og en glad jente som går i første klasse. De to yngste, Illia på fem år og Aryna på to år, er hjemme med moren. Familien har ikke råd til å sende dem i barnehagen. Liliia og ektemannen Viktor venter nå sitt syvende barn.
Da bomben traff, dekket jeg barnet med min egen kropp og glasset fra vinduet traff meg i ryggen.Liliia Poturoieva
Før konflikten bodde hele familien i et lite hus med to rom. Det var ikke lett å skaffe jobb, og hovedinntekten deres kom fra barnebidrag og det lille de tjente på dyrehold – de har noen få kyr, geiter, kaniner og høns.
– Det fantes ikke arbeid i landsbyen, forteller Liliia. – Og vi kunne ikke reise noe annet sted. Vi tjente litt penger på å selge melk.
Barna må til nabolandsbyen fem kilometer unna for å gå på skole. I fire år, helt siden bombeangrepet, har de hatt vansker med å konsentrere seg i klasserommet.
Reddet sønnens liv
Den forferdelige natten kunne hatt et mye verre utfall. Under et av vinduene lå Liliias yngste sønn, Illia, og sov.
– Da bomben traff, dekket jeg barnet med min egen kropp og glasset fra vinduet traff meg i ryggen. Liliia stammer frem fortellingen om hendelsene den natten. Det er tydelig at de fremdeles preger henne.
Smellet etterlot store skader på huset: Alle vinduene ble knust, og ytterveggene, taket og grunnmuren ble ødelagt. Men Liliia og familien hennes våget ikke reise. De forsøkte å reparere det selv, dekket over vinduene med plast. De tilbragte nettene i kjelleren, det varmeste og tryggeste stedet i huset. De fikk ingen hjelp fra lokale myndigheter.
Flyktninghjelpen reparerer huset
– Først ville jeg ikke be om hjelp. Jeg trodde ikke noen kunne eller ville hjelpe oss, sier Liliia. – Men mannen min hørte om Flyktninghjelpens prosjekter og at de reparerte hus i landsbyen, så jeg dro for å finne ut mer om det.
Det er hun glad for i dag, for huset er i gang med å bli fullstendig renovert. De har fått lagt ny takstein og reparert veggene, satt inn nye vinduer og laget flere soverom til barna.
Flyktninghjelpen bidro med bygningsmaterialer og pengestøtte til reparasjon av fire hus i landsbyen til Liliia.
– Det viktigste for oss nå, er at den aktive delen av krigen ikke blusser opp igjen, sier Liliia. Hun lengter etter fredelige tider i familien nyrenoverte hjem.