Det må være det at han har sett mye. Altfor mye.
Sadiki måtte flykte fra Jomba i Kongo. Det skjedde i februar 2022:
– Krigen kom til landsbyen vår. Vi hørte BOM! BOM! BOM! Jeg så soldatene. Mamma og pappa sa at vi måtte dra med én gang. På veien lå det mange døde mennesker.
Sadiki tittet ned på hendene sine, og hvisket:
– Jeg ble redd.
Gutten jeg møtte satt utenfor skolen og dinglet med beina i skoleuniformen; hvit skjorte, blå shorts. Og et par slitte joggesko.
Litt sjenert sa han:
– Jeg liker å gå på skolen. Jeg går i femte klasse. Men det er mange barn i klassen; 70.
Sadiki bor i leiren Kanyaruchinya. Her prøver 600.000 kongolesere å overleve. De har alle blitt jaget fra gård og grunn. Jaget fra det rike jordbrukslandet de levde av.
Nå mangler de alt.
Våre hjelpearbeidere i Kanyaruchinya har delt ut telt og vann til tusener. Vi har bygget toaletter og
dusjer ved skolene, reparert skolebygg og bygget klasserom.
Men krigføringen tar ikke slutt. Desperate mennesker fortsetter å komme. For hjelpeorganisasjonene strekker ikke pengene til.
Denne dagen, på skoleveien – bare noen timer før jeg møtte ham – så han et myrdet menneske:
– De sier at noen drepte ham med kniv. Jeg så at han hadde masse blod på seg, sier Sadiki alvorlig.
De kriminelle gjengene herjer. Barn blir kidnappet. Kvinner blir voldtatt. Volden blir verre dag for dag.
Men på skolen føler barna seg trygge. Når verden er kaotisk, er skolen det eneste som er som før.
Skolen er livslinjen.
