Gaza: Reaksjoner på våpenhvileavtalen

Ærlig talt så vet jeg ikke hva jeg skal si, følelsene er veldig blandede. Jeg er selvfølgelig glad for at angrepene endelig skal ta slutt og alt det der, men samtidig trist på grunn av de to årene som har gått tapt i våre liv og våre barns liv. Landet er ødelagt. Borte. Huset stod i nesten to år, men med den siste eskaleringen i krigen var det borte. Folk føler glede, og samtidig har vi en klump i halsen, vi føler smerte, et veldig stort sår der. Alle minnene våre er borte.

Først må vi gjenoppbygge oss selv fra innsiden, fordi mange ting har blitt ødelagt inni oss, som mennesker, av alt presset vi har gått gjennom. Vi må gjenoppbygge oss selv fra bunnen. Vi trenger sikker tilgang til materialer og produkter, varer, slik at vi kan kjøpe dem med verdighet og respekt, ikke som det som skjedde under sultkatastrofen. Vi trenger gjenoppbygging, vi trenger gater, vi trenger infrastruktur, vi trenger kloakk, vi trenger skoler for barna våre. Vi trenger mange ting. Vi trenger å få livene våre tilbake, om så bare en liten del av det

Ærlig talt var det et øyeblikk som hjernen ikke kunne fatte. Vi hørte det, men kunne ikke tro det. Er dette sant, eller ikke? Ærlig talt var følelsene veldig blandede, vi vekslet mellom å være glad for at Gud hadde beskyttet og bevart oss, våre brødre, våre familier og våre slektninger, og følelse av tristhet på grunn av det vi har mistet.

Mitt personlige håp er at sikkerheten og tryggheten vil råde, og at vi kan leve i fred som før. Forhåpentligvis blir dette en fullstendig slutt på krigen. Jeg håper kampene ikke vil gjenopptas, verken i den kommende perioden eller i den andre fasen. Dette vil, om Gud vil, hjelpe oss å starte på nytt, gjenoppbygge, fortsette våre liv og hjelpe andre mennesker på en god måte. Vårt største håp er at vi kan leve et anstendig liv, slik andre folk i verden lever.

 

Ærlig talt så føler jeg ingenting. Og jeg tror jeg vil fortsette sånn. Jeg vil bare sove og ha det bra. At det ikke blir flere bombeangrep, at flyene forsvinner, at jeg kan sove og sørge for at kroppen min fortsatt er hel, beina og hendene mine, barna mine, mannen min og menneskene rundt meg.

Så tenker jeg: Er dette virkelig eller ikke? Jeg vil ikke tro på det, for jeg vil ikke bli skuffet igjen. Sorgen når ting bryter sammen på nytt er enda verre. Jeg vil være lykkelig, men jeg er redd for å være lykkelig.

Jeg vil ikke ha mer enn det jeg har, for jeg har ikke energien til det. Jeg er i Deir al-Balah nå, i det sentrale området. Jeg bodde i Gaza by en stund, så ba de oss om å dra, reise, og nå er vi her i telt.

Nå lurer jeg stadig på om jeg skal dra tilbake til Gaza by. Hva skjedde der? Jeg er veldig redd for å spørre hva som skjedde med mine foreldres hus og naboens, fordi sånne ting er veldig opprørende. Å dra tilbake og se hva Gaza by har blitt til, gir deg gåsehud. Det er veldig vondt. Selv her er det bare ett eller to hus, og resten er telt, men likevel er det ikke som Gaza by, hvor det er ødeleggelse overalt og lik under ruinene. Det er forferdelig.

Dette er en talemelding som beskriver følelsene mine i dag og reaksjonen min på nyhetene.  

La oss begynne fra begynnelsen.

Klokka var to om natten da meldingene begynte å komme. En talemelding fra en venn sa at det kanskje ville komme en kunngjøring om våpenhvile innen ett minutt. Jeg var bare så vidt våken. Jeg tok telefonen og begynte å bla gjennom nyhetene, og Trump hadde allerede tvitret om at det var inngått en avtale mellom Hamas og Israel. I noen sekunder frøs tankene mine. Jeg klarte ikke å ta det inn over meg. Som informasjonskoordinator måtte jeg bekrefte informasjonen. Jeg sjekket andre kilder. Det var sant. Trump hadde virkelig lagt ut meldingen.  

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.  

Jeg vekket kona mi og sa til henne: – Krigen er over. Hun så rart på meg, forvirret, og sa: –Hva snakker du om? Det er midt på natten. Det er ingen nyheter da. Jeg sa: – Nei, men Trump har nettopp kunngjort det. Krigen er over, eller i det minste den første fasen, og de har inngått en avtale. Hun ba meg vekke barna og fortelle dem det. Jeg gjorde det med én gang.  

Barna forsto ikke helt i begynnelsen. De tok hver sin telefon for å se selv. Følelsene var blandede, merkelige. Jeg kan ikke beskrive dem. Da de endelig så nyheten, fortalte jeg det til min kone og sa at krigen virkelig var over. 

Hun spurte meg om det betydde at vi kunne dra tilbake til Gaza by. Jeg sa ja, vi håper dette betyr at vi kan dra tilbake til Gaza by igjen.  

Den lille gutten min så på meg med store øyne og sa: – Betyr det at vi skal spise kjøtt og kylling igjen, pappaen min? Jeg smilte og sa: – Ja, min sønn, snart, snart, inshallah, skal vi det, du skal få spise kylling og kjøtt. Spørsmålet sjokkerte meg. Han hoppet av glede. Ren, ekte glede.  

Jeg sendte en melding til broren min i familiens WhatsApp-gruppe. De sov fortsatt. 15 minutter senere svarte en av dem: – Tuller du? Drømmer du? Jeg sa: – Nei, dette er virkelig. Han spurte meg: – Har du vekket far? Jeg sa: – Nei, la ham sove. Jeg forteller ham det i morgen tidlig.

I løpet av få minutter svingte følelsene mellom vantro og glede. Kona mi klemte meg, og vi klemte barna våre. Vi sa: –Gudskjelov, vi er trygge. Det verste kapittelet i livene våre er over. Nå begynner et vakkert kapittel.

Rundt klokka 02.15 begynte vi å høre lyder fra teltene rundt oss: klapping, jubel, plystring, folk som ropte av glede. Vi løp til vinduene. Gatene var fulle av liv. Normalt er Gaza stille på denne tiden av døgnet, men nå var det latter, mange sang, noen ropte «krigen er over, krigen er over». Og i det øyeblikket strømmet det inn meldinger på telefonen min: «Gratulerer, takk Gud for at du er i sikkerhet. Det er endelig over».

Vi fikk ikke sove den natten, natten til 9. oktober. Vi lå våkne og fulgte med på nyhetene, analyser og spekulasjoner. Alle spurte: Kommer vi tilbake til Gaza by? Er det sant eller ikke? Men gleden i folks øyne var ubeskrivelig. Alle begynte å pakke sakene sine og gjøre seg klare til å dra så snart det ble kunngjort at vi kunne vende hjem. Vi hørte lydene rundt oss, inne i teltene samlet folk bagasjen sin. Om natten. Det var et øyeblikk av ekte lykke, blandet med vantro, frykt og håp. 

Lykke over at vi endelig kunne returnere til Gaza by, men usikkerhet om hva vi ville finne når vi kom tilbake. Men likevel, i det øyeblikket, ba jeg om at dette ville være den siste mørke natten mitt folk noensinne måtte gjennom.

På bakken er folks følelser blandede. Det er en kombinasjon av glede og vantro, for du kan forestille deg hva det betyr å gå gjennom to hele år med ubeskrivelig lidelse. Og vi trodde det aldri ville ta slutt. Og så får vi endelig dette. Det ser ut til at dette marerittet vil ta slutt. Og vi kan begynne å heles etter det vi har vært gjennom.

Alle her er fullstendig utmattet og tappet for krefter. Nå ser vi lettelse og glede over at krigen er over. Men vi vet at dette ikke er slutten. Veien er lang, og landet er fullstendig ødelagt. Det vil kreve en enorm innsats å bygge opp igjen og gi mennesker på Gaza levelige forhold.

Som et første skritt, tror jeg alle ønsker å dra tilbake til sine områder og nabolag, sine hjem, selv om de fleste av dem er ødelagt. Og jeg snakker spesielt om de som har blitt tvunget til å flykte. De lever nå under svært dårlige forhold. De lever på gata uten engang et telt over hodet som kan beskytte dem mot omgivelsene og været. Alt.

Det er så mye ødeleggelser. 95 prosent av Gaza er ødelagt. Jeg vet at noen av de savnede fortsatt ligger under ruinene, så det er også en følelsesmessig belastning.

Gaza by er beleiret, og folk har ikke nok mat. Folk lever under svært vanskelige og tøffe kår, spesielt i Gaza by.

Men når våpenhvilen trer i kraft og de begynner å gjennomføre trinnene i avtalen – og vi håper at de ikke bryter noen av dem – vil ting begynne å endre seg. Vi trenger giverlandene. De må bevilge ekstra midler slik at vi kan utvide og opprettholde innsatsen vår, og begynne å rydde i ruinene, slik at folk kan føle seg trygge og bli boende i sine områder.

Og så må vi begynne gjenoppbyggingen av Gaza.