Lever av menneskelig nød
Narkotikatrafikk, menneskehandel og menneskesmugling er alle milliardindustrier som bidrar til å destabilisere sårbare stater, fordrive mennesker og finansiere væpnede grupper.
Ofte er aktiviteten til slike kriminelle nettverk viktige drivkrefter i lokale og regionale konflikter. Det er åpenbart at organisert kriminalitet er en viktig finansieringskilde for terror- og opprørsgrupper og truer regional og internasjonal sikkerhet. I svake stater med store områder utenfor myndigheters kontroll, utbredt korrupsjon og lokal misnøye med regjeringen vil slike nettverk lett kunne finne allierte.
Et globalt problem
I dag er svært mange land i verden merket av migrasjons- og flyktningstrømmer, enten som opprinnelsesland, transittland eller vertsland. Noen ganger også en kombinasjon av dette. Fortvilte mennesker på flukt er ekstra sårbare for å havne i de kriminelle nettverkenes klør gjennom menneskesmugling og menneskehandel.
I Mellom-Amerika fører utstakt korrupsjon, svake institusjoner og høy straffefrihet til at organisert kriminalitet vinner terreng. Strømmen av migranter og flyktninger, mange av dem mindreårige, fanges inn av kriminelle gjenger, som ved siden av narkohandel har funnet profittmuligheter gjennom menneskehandel og menneskesmugling. Titusenvis av barn er sporløst forsvunnet bare i Mexico, ifølge organisasjon Movimiento Migrante Mesoamericano.
Felles for Afghanistan, Colombia og Myanmar er at de i tillegg til å ha en omfattende narkotikaproduksjon, er rammet av langvarige væpnede konflikter som har ført til et stort antall mennesker på flukt. I disse tre hovedprodusentlandene av opium og koka har narkotrafikken finansiert konflikter og fordrevet mennesker i årtier.
Hundretusenvis av mennesker utnyttes på det groveste og utsettes for ufattelige lidelser. I 2015 fikk verden et skrekkeksempel på hva menneskehandel kan føre til. Massegraver i grenseområdene mellom Thailand og Malaysia avdekket likene av et stort antall rohingyaflyktninger fra Myanmar og Bangladesh, som hadde vært utsatt for tvangsarbeid og grove overgrep fra kyniske menneskehandlere. I april 2016 ble det avdekket at 75 syriske flyktningkvinner var tvunget til prostitusjon av menneskehandlere i Libanon. Dette er bare toppen av isfjellet.
Menneskesmugling i og til Europa
De kriminelle nettverkene i Europa hadde i 2015 inntekter fra menneskesmugling på i alt mellom fem og seks milliarder dollar, viser Europol-Interpol i «Report on Migrant Smuggling Networks» fra mai 2016. Her kommer det frem at kriminelle nettverk har vært involvert i 90 prosent av flyktningenes og migrantenes innreiser til EU.
Europols rapport «Migrant Smuggling in EU», 2016, anslår at 40.000 personer er involvert i menneskesmugling til og i Europa. På Balkan har det kommet nytt liv i gamle smuglerruter og veletablerte kriminelle nettverk. De omfatter blant annet albanere i Kosovo, sørlige Serbia og Makedonia, grekere i Thessaloniki, serbere i Beograd og bulgarere langs grensene til Serbia, Makedonia og Tyrkia. Alle med bånd til tyrkiske syndikater. De kriminelle strukturene har gått fra å være familiebaserte til å bli multinasjonale, samtidig som sosiale media og mobilteknologi har gitt de kriminelle nye muligheter.
Siden 2000 har over 30.000 mennesker mistet livet i forsøk på å nå eller forbli i Europa, ifølge The Migrant Files, et konsortium bestående av journalister fra 15 europeiske land. Nye murer og stengte grenser fører bare til at smuglerne hever prisene og finner nye fluktruter. De europeiske mottiltakene med å stenge og militarisere grensene har ført til endring av fluktrutene, gjort migranter og flyktninger mer avhengig av smuglere og økt kostnadene og risikoen ved å krysse grensene.
Høsten 2015 betalte hver flyktning 1200 dollar for å komme med på en gummibåt med plass til 40 personer fra Tyrkia til Hellas. De kriminelle fikk inn 48.000 dollar eller om lag 380.000 kroner på en tur. At mange druknet bekymret ikke menneskesmuglerne, siden flyktningene allerede hadde betalt. En flaske vann ble solgt for 10 dollar.
Båtmigrasjonen over Middelhavet er et 25 år gammelt fenomen som startet da Spania og Italia introduserte visum for nordafrikanere i 1991. Nye smuglerruter ble etablert da Spania effektiviserte grenseovervåkningen. Vi ser at rutene de siste årene har skiftet fra Libya retning Italia, til Tyrkia retning Hellas og nå mer tilbake til Libya igjen, alt ettersom hvor og hvilke mottiltak som blir satt inn.
Ifølge en rapport fra Global Initiative Against Transnational Organized Crime i mai 2015, er inntektene fra menneskesmuglingen over Middelhavet en av de viktigste inntektskildene til væpnede grupper i Libya. Libya ligger i Sahel-beltets randsone, og et kaotisk Libya har en destabiliserende effekt også på landene i Sahel.
Narkotikasmugling
Få steder har den organiserte kriminaliteten mer ødeleggende effekt enn i det sårbare Sahel-beltet sør for Sahara. Her ligger noen av verdens fattigste land med en samlet befolkning på 150 millioner. I løpet av de neste 25 årene vil befolkningstallet ha steget til 300 millioner mennesker.
Smugling har lange tradisjoner og vært en viktig del av den lokale økonomien i Sahel. Vareutvalget har vært variert, men spesielt tobakk ble viktig fra 1980-tallet. Men det var først med kokainsmuglingen fra Latin-Amerika til Vest-Afrika etter årtusenskiftet at verdens øyne ble rettet mot de kriminelle nettverkene. Mellom 2005 og 2007 ble det gjort 20 større beslag som, hvis det hadde ankommet Europa, ville hatt en verdi som hadde oversteget transittlandenes bruttonasjonalinntekt. De kriminelle disponerte større ressurser enn statene, korrumperte det politiske systemet og fortrengte lovlig forretningsdrift.
Hardest rammet ble den lille staten Guinea Bissau. Der var en serie kupp, kuppforsøk og politisk uro, inkludert drapet på president Vieira i 2009, uten tvil relatert til konkurransen om profitten fra kokainsmuglingen.
Til forskjell fra Colombia, Afghanistan og Myanmar der narkoproduksjonen fordriver mennesker, er det i Sahel og Vest-Afrika smuglingen som har en ødeleggende effekt. Flommen av kokain begynte å avta rundt 2008, men har langt fra stoppet opp. Mye av kokainen som ble beslaglagt forsvant senere fra politiets lagre, noe som indikerer korrupsjon på høyt nivå.
På grunn av fri bevegelse for folk og varer i hele ECOWAS-området (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) kan både mennesker og narkotika transporteres fra land til land uten grensekontroll. Fra Vest-Afrika går narkotikaen til Europa sjøveien med fiskebåter og i containere på lastebåter eller på kommersielle fly i små mengder – men flyene går ofte. Eller det fraktes gjennom Sahara til Nord-Afrika, og så videre via speedbåter eller småfly til Europa
Menneskehandel i Sahara
Historisk sett har det vært stor mobilitet i Vest-Afrika og Sahel, både innenfor regionen og til andre deler av Afrika, Europa og Midtøsten. Væpnede konflikter, klimaendringer, ekstrem fattigdom og fremvekst av terrorgrupper har svekket allerede svake stater i Sahel og ført til store flyktning- og migrasjonsstrømmer, både internt og nordover i retning Middelhavet.
Bombingen og regimeskiftet i Libya i 2011, opprøret i Mali i 2012 og de siste årenes spredning av terrorgruppen Boko Harams aksjoner til flere av Nigerias naboland har skapt økende ustabilitet og påvirket flukt- og migrasjonsrutene.
I Sahel bruker menneskesmuglerne ofte de tradisjonelle smuglerrutene gjennom Niger, Mali, Marokko, Algerie, Mauritania og Libya. Nomader, tuareger i Mali og Niger og toubouer i Tsjad, fortsetter å bruke gamle karavaneruter for å smugle varer og mennesker gjennom Sahara til Nord-Afrika.
I Vest-Afrika og Sahel-området foregår menneskehandel og menneskesmugling både internt, regionalt og internasjonalt. De fleste av ofrene for menneskehandel er kvinner og barn som utnyttes gjennom tvangsarbeid, prostitusjon, tigging, fjerning av organer og rekruttering som barnesoldater.
Faren for overgrep er overhengende når de krysser Sahara. Sårbarheten er stor i møte med smuglernettverkene, korrupte polititjenestemenn og myndighetspersoner i transittlandene, samt væpnede militser som kontrollerer områdene de må passere. I tillegg kommer faren for å bli forlatt i ørkenen på grunn av motorstopp, lite vann eller når kvinner motsetter seg overgrep eller folk nekter å betale enda mer for transporten. Til forskjell fra Middelhavet, skjer dette i total stillhet og uten kameralinser til stede.
Menneskehandlerne utøver kontroll gjennom vold og trusler mot ofrene eller deres familier, utpressing eller ved å sette folk i «gjeld» i forbindelse med transport. Ofrene er redde og tør hverken be om hjelp eller rømme. Ofte snakker de heller ikke språket i det eventuelle vertslandet. Dette påvirker selvfølgelig ofrenes vilje til å ta imot hjelp og samarbeide medde som ønsker å forsvare deres rettigheter.
Transittbyen Agadez
Niger og spesielt byen Agadez, er et transittpunkt for mange migranter og flyktninger før reisen fortsetter mot Libya og tidligere også Algerie. Lite vet de at de traumatiske opplevelsene de allerede har lagt bak, bare er begynnelsen på noe, som er langt verre for de fleste.
Kaoset i Libya har gjort at mange har strandet i Agadez, og flere som har tatt seg inn i Libya har vendt tilbake til Niger. Denne opphopingen av fortvilte og ofte pengeløse migranter og flyktninger i hendene på menneskesmuglere har ført til økt kriminalitet. I 2014 forsøkte myndighetene i Niger å stenge de ghettoliknede bydelene i Agadez, der de fleste migrantene og flyktningene oppholdt seg. Men strømmen har fortsatt.
Mange som er igjen i Agadez kommer ikke videre fordi de har blitt frastjålet penger, id-papirer, eiendeler eller har blitt syke. Noen av disse rekrutteres lett inn i de kriminelle nettverkene og kan selv ende opp som menneskesmuglere, riktignok lengst nede i de kriminelle hierarkiene. De har funnet en ny levevei og gir opp å komme seg videre til Europa. Mange kvinner tyr til prostitusjon, og disse kan lett havne i hendene på menneskehandlere som rekrutterer til bordeller i Nord-Afrika. Hvis alt håp synes å være ute, er organsalg siste utvei. Dette aksepteres hvis man ikke kan betale på annen måte.
Ulike fluktruter møtes i Agadez. Libya er fire dager og 2500 norske kroner unna. Allerede slitne og redde vet ikke folk hva som venter dem gjennom Sahara, i Libya, over Middelhavet eller ved ankomst Europa.
Terror og organisert kriminalitet
Siden 2000-tallet har væpnede grupper i økende grad skaffet seg inntekter gjennom organisert kriminalitet, skattelegging av smugling og kriminelle markeder. Det er enkelt å se hvordan for eksempel områder IS prioriterer militært, sammenfaller med smuglerrutene i Irak, Syria og Tyrkia.
Utviklingen i Sahel viser at organisert kriminalitet er grenseoverskridende også der og kan være med på å destabilisere en hel region. Kriminaliteten gir i tillegg grobunn for terrorgrupper som raskt kan utvikle seg å bli regionale og internasjonale sikkerhetstrusler.
Fra november 2015 til mars 2016 gjennomførte grupper knyttet til al-Qaida Maghreb tre større terroraksjoner i henholdsvis Mali, Burkina Faso og Elfenbenskysten. Trusselen fra militante islamister er sammensatt og omskiftelig. Rivaliseringen mellom IS og al-Qaida øker, ikke minst i Sahel og nærområdene. Svekkelsen av al-Qaida sentralt har gitt regionale filialer større betydning, for eksempel i Sahel, der de i økende grad er knyttet til lokale agendaer og konflikter. Boko Haram er også knyttet til lokale konflikter, men har likevel sverget lojalitet til IS – men mer for å vise styrke og egenrådighet i forhold til al-Qaida Maghreb.
Sammenhengen mellom organisert kriminalitet og terrororganisasjoner er åpenbar og har blitt påpekt av flere analytikere Flyktninghjelpen har kontaktet. Dette gjelder også i Sahel. Selv om utgangspunktet er ulikt ved at de kriminelle har maksimal profitt som eneste mål, mens de militante islamistene har et ideologisk eller religiøst motiv, har de gjensidig nytte av hverandre. Terror skaper konflikter, flyktninger og svekker statsinstitusjonene, noe de kriminelle vet å utnytte, samtidig som den kriminelle aktiviteten skaffer terroristene penger.
Fremveksten av terrorgrupper
Wahabisme, en konservativ tolkning av islam og fremmet av Saudi-Arabia, har i flere tiår vært på fremmarsj i Sahel, spesielt i Mali. Den fremmer likhet overfor Gud og fikk fotfeste som en motkraft i det sosialt rigide maliske klassesamfunnet. Dessuten åpnet de markedsliberalistiske strukturtilpasningsprogrammene på slutten av 1980-tallet nye muligheter for wahabistene, ved at disse programmene skar drastisk ned på offentlige investeringer innen utdanning og helse.
Dette skjedde samtidig som Saudi-Arabia økte støtten til utbredelse av den konservative versjonen av islam i Vest-Afrika og Sahel. Nye moskeer og islamske institusjoner dukket opp, og tusenvis av studenter fra regionen begynte på islamske universiteter. Manglende offentlige investeringer i Nord-Mali etter fredsavtalen med tuaregene i 1996, ga også grobunn for lokal oppslutning om sterkt konservative religiøse organisasjoner, som fikk støtte fra blant annet Pakistan og Saudi-Arabia.
Men fremveksten av en konservativ tolkning av islam skjedde flere steder i Sahel og den arabiske verden. Årsakene er mange. Ved siden av svake statsinstitusjoner, enorme sosiale og økonomiske utfordringer og påvirkning fra uro i naboland, tidligere Algerie og nå spesielt Libya, finnes en forklaring i enkelte av statenes nasjonale politikk.
Langvarig marginalisering av områder og etniske grupper er felles for både Nord-Nigeria og Nord-Mali. Boko Haram kunne så sine frø og bygge på lokal misnøye i en årrekke, før de startet væpnet kamp i 2009. Etter hvert som islamistene i Algerie ble gradvis svekket, trakk de inn i Nord-Mali og brukte år på å bygge seg opp der. Gjentatte opprør blant det tradisjonelle nomadefolket tuaregene og generell, stor misnøye med myndighetene i hovedstaden Bamako, skapte grobunn for videre vekst. Da tuaregenes gjorde opprør på nytt i 2012 og krevde en egen stat, brukte islamistene kort tid på å kuppe det som i utgangspunktet var et politisk opprør og ta det til inntekt for sin ideologiske og religiøse kamp.
Randstatene spiller en nøkkelrolle
Den politiske utviklingen i randstatene til Sahel vil være avgjørende for å kunne bekjempe kriminaliteten og terrororganisasjonene. Det kaotiske Libya og konsekvensene av klimaendringene lager mørke skyer, mens utviklingen i Elfenbenskysten gir håp.
Holder freden og den positive økonomiske utviklingen i Elfenbenskysten vil dette ha store positive virkninger også for fattige Sahel-stater som Burkina Faso og Mali, som ikke har tilgang til havet. Rask utbygging av havner og veinett i Elfenbenskysten vil tjene både importen og eksporten til landene i Sahel. Det vil også ha stor betydning om sikkerhetssituasjonen i Nord-Nigeria bedres. Normal matproduksjon her vil også bedre matsikkerheten i Niger.
Ingen sikkerhet uten utvikling
Å forebygge konflikt og flyktningstrømmer, bekjempe organisert kriminalitet og hindre terrorgrupper i å slå røtter henger sammen. Å skape sikkerhet er umulig uten utvikling. Sahel har store ungdomskull med få fremtidshåp, og utfordringene som klimaendringene skaper, forsterker problemene.
Situasjonen i regionen er svært sammensatt, og det vil åpenbart være utfordrende og tidkrevende å oppnå stabilisering og en positiv utvikling. Det er behov for mer kunnskap og analyse, både for å effektivisere den humanitære assistansen og ikke minst for å vurdere hvilke utviklingspolitiske virkemidler som bør tas i bruk. Det er viktig å unngå at det blir en gråsone mellom den humanitære hjelpen og den langsiktige bistanden, der ingen tar ansvar. Målet må være å finne varige løsninger for mennesker på flukt, forebygge konflikt, fremme godt styresett, bidra til å skape motstandsdyktige og inkluderende samfunn og fremme en rettferdig fordeling.