Antall mennesker på flukt fra krig og forfølgelse øker fortsatt. Det kommer flere til, mens antallet som kan forlate flyktningstatistikken ved å vende hjem er de laveste på mange år. Da blir internasjonal støtte til alternative løsninger mer påkrevet.
1. En helhetlig flyktningpolitikk – ute og hjemme:
Norge bør føre en helhetlig politikk for både internasjonal innsats og det vi bidrar med gjennom tiltak for flyktninger og asylsøkere i Norge. Alt flyktningarbeid krever - per definisjon – internasjonalt samarbeid. For fortsatt norsk legitimitet i dialogen med vertsland i nærområdene, bør ikke Norge føre en asylpolitikk – eller retorikk - det ville være problematisk om disse landene henviste til og kopierte. Internasjonalt er Norge en solid støttespiller for FNs Høykommissær for flyktninger. Tilsvarende bør Norge systematisk følge UNHCRs anbefalinger og tolkning av Flyktningkonvensjonen når det gjelder norsk asylpolitikk.
2. Internasjonale konvensjoner og menneskerettighetene:
Flyktninghjelpen berømmer regjeringens grundige redegjørelse for sin konklusjon fra i fjor - om at Norge ikke bør ta initiativ for en gjennomgang av internasjonale konvensjoner som foreslått av stortingsflertallet høsten 2015. I realiteten begrunnes det hvorfor Norge ikke bør foreslå å revurdere menneskerettighetene – noe som ville vært særdeles skadelig for legitimiteten til oss som arbeider med hjelp og beskyttelse i nærområdene.
3. Overføringsflyktninger og relokalisering:
Relokalisering av asylsøkere innen Europa forblir noe fundamentalt annet enn kvoteordningen - og disse to kategoriene bør behandles uavhengig av hverandre, ikke under ett slik det nå foreslås i budsjettet (JD side 206). Relokalisering bør komme i tillegg til kvoteflyktninger.
Potensiell sammenblanding vil i utgangspunktet svekke og forsinke kvoteordningen. Den er betinget av et brev fra JBD til UDI om kvotens størrelse og sammensetning – som så ligger til grunn for samarbeidet med UNHCR om uttaket. Dette brevet bør sendes umiddelbart etter at statsbudsjettet og kvoten er vedtatt – uten forbehold som kan forsinke eller vanskeliggjøre samarbeidet med UNHCR.
Kvoteflyktninger, relokaliserte og asylsøkere til Norge:
| 2015 | 2016 | 2017 | 2018 | St.bud forslag 2019 | |
|---|---|---|---|---|---|
| Kvoteflyktninger | 2 620 | 3 120 | 3 120 | 2 120 | |
| Relokaliserte innad i Europa | 0 | 257 | 1 259 | 0 | |
| Asylsøkere | 31 150 | 3 413 | 2 308 | per 30.09: 2 464 «Justert» for 12 mndr: 3 285 |
3000 (JDs prognose) |
| Sum | 33 770 | 6 790 | 6 687 | 5 405 | 6 000 |
Overføringsflyktninger:
FNs høykommissær for flyktninger anmodet i fjor Norge om å opprettholde kvoten for antall overføringsflyktninger på 3 120. Han anmodet samtidig Norge om gradvis å øke antallet til 5 000.
Fordi behovet for flere kvoteplasser har økt i takt med antall flyktninger og fordi Norge nå har god kapasitet i forvaltning og bosetting, foreslår Flyktninghjelpen at tallet for overføringsflyktninger til Norge økes til 5 000 i 2019.
Relokalisering:
Norge relokaliserte drøyt 1 500 asylsøkere fra Hellas og Italia i 2016-17. Gjennom Schengen-samarbeidet er Middelhavet også Norges yttergrense. Med stengte grenser nordover i Europa, var relokalisering et viktig politisk og praktisk viktig bidrag til et europeisk spleiselag og samarbeid. Manglende konsensus om EUs flyktningpolitikk har underminert videre samhandling og bidratt til spesielt italiensk, men også gresk frustrasjon over manglende støtte.
Flyktninghjelpen støtter generelt regional samordning av beskyttelse, også i Europa. Det hører imidlertid til sjeldenhetene at dette fungerer optimalt, og man blir avhengig av enkeltstaters initiativ for å komme videre. Norge kan bilateralt ta initiativ overfor Hellas og Italia om relokalisering. Vi har kontaktene, erfaringene og prosedyrene fra i fjor å bygge på. Vi bør samtidig søke allianser med andre europeiske land for økt deltagelse.
4. Integrering:
Utgangspunktet for mottak av flyktninger og asylsøkere er folkerettslige forpliktelser og det politisk og humanitære ønsket om å bidra til internasjonal beskyttelse for dem som trenger det. Samtidig er alle tjent med enda bedre integrering og flyktningenes deltagelse i det norske samfunnet. Vi erkjenner utfordringene knyttet til flyktningers gjennomsnittlige lavere deltagelse i arbeidslivet og kostnadene det medfører. Vi mener imidlertid dette kan bedres vesentlig gjennom vesentlig raskere saksbehandling og bosetting. Introduksjonsprogrammet i kommunene må gjennomføres med langt større fleksibilitet og med individuelt tilpasset kompetanseutvikling - og så rask deltagelse i yrkeslivet som mulig.
Oslo, den 19. oktober 2018
Flyktninghjelpen