Les billedteksten Tidligere i år besøkte generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland et av verdens mest neglisjerte land i humanitær sammenheng: Kamerun. Foto: Tiril Skarstein/Flyktninghjelpen

2020-tallet må ikke bli likegyldighetens tiår

Jan Egeland|Publisert 31. des 2019
Verdikamp vil prege det neste tiåret. Mennesker som flykter fra krig og katastrofer, må få den beskyttelsen de trenger.

Et tiår kan utgjøre stor forskjell. 2010 ble blant oss hjelpearbeidere ansett som et spesielt utfordrende år. Våre operasjoner var på bristepunktet som et resultat av to megakatastrofer: Jordskjelvet som rammet Haiti og de enorme oversvømmelsene i Pakistan. Hjelpeorganisasjoner ba om rekordbeløpet 11 milliarder dollar for å hjelpe mennesker verden over.

Spoler vi frem til dagens 2019, er våre nødhjelpsappeller mer enn doblet og dobbelt så mange mennesker har behov for nødhjelp. På tampen av et tiår som skapte dollarmilliardærer i rekordmange land og rask teknologisk utvikling, er flere mennesker fordrevet fra sine hjem av middelaldersk brutalitet enn noen gang siden andre verdenskrig.

Dyster erkjennelse i 2019

Samtidig dør færre mennesker nå enn for ti år siden fordi de ikke fikk mat, vann eller sanitærfasiliteter. Flere barn i konfliktområder får en mulighet til å gå på skole. Helsetjenester er tilgjengelig for mennesker som tidligere var etterlatt til seg selv. I dag har vi utvilsomt flere innovative løsninger, mer penger og mer ekspertise tilgjengelig for å kunne hjelpe mennesker i nød enn noen gang tidligere.

Likevel avslutter vi dette tiåret med en dyster erkjennelse: På tross av alle våre ressurser, mislykkes vi med å gi beskyttelse til de mest sårbare. En matrasjon eller et teppe er til liten trøst for mennesker som bombes, beleires og terroriseres.

Internasjonal lov og humanitære prinsipper er stadig under angrep. Og med voksende fremmedfiendtlighet og nasjonalistisk populisme står vi overfor en hardere kamp for å forsvare grunnleggende medmenneskelige verdier i årene som kommer.

Kampen for å beskytte sivile

Fra Syria til Sahel er vi ved inngangen til et nytt tiår vitner til et økende antall angrep på hjem, sykehus, skoler og hjelpearbeidere. Globale og regionale stormakter heller bensin på bålet ved å støtte ulike parter i stedet for å bringe dem til forhandlingsbordet. Mangelen på et helhetlig internasjonalt forsvar for menneskerettighetene åpner for straffrihet for krigsforbrytelser.

Genèvekonvensjonene ble 70 år i år, men er like nødvendige nå som de var i kjølvannet av andre verdenskrig. Men det vi mangler i dag, er tøffe ledere som kan stå samlet om å realisere lovverket hjemme som ute, overfor våre allierte så vel som fiender.

Medlemmene av FNs sikkerhetsråd må stå samlet og stille gjerningsmenn til ansvar. Norge må tørre å bidra til dette, dersom vi får et av setene i Sikkerhetsrådet.

Kampen mellom nasjonalisme og solidaritet

I 2010 var 43 millioner mennesker på flukt fra sine hjem. I dag har tallet på flyktninger og fordrevne passert 70 millioner. I New York-erklæringen fra 2016 lovte statsminister Erna Solberg og andre statsledere å bidra til bedre ansvarsdeling for å beskytte og støtte mennesker som flykter fra vold og forfølgelse.

Dessverre tar vi med oss et lappeteppe av brutte løfter inn i det nye tiåret:

Rike og trygge land stenger sine grenser for familier som søker beskyttelse mot vold og undertrykkelse. Ved utgangen av 2019 hadde FNs medlemsland bare tatt imot rundt 60.000 kvoteflyktninger av de 1,4 millionene som står i kø. Det er færre enn det USA har pleid å ta imot alene.

De få lav- og mellominntektslandene som tar imot de fleste av verdens flyktninger, får fremdeles for liten støtte. Europa og USA fortsetter sitt kappløp bort fra prinsippene i flyktningkonvensjonen. Et fåtall fattige land, slik som Libanon og Uganda, bærer ansvaret for å huse millioner på flukt, mens de rikeste og tryggeste landene stenger sine grenser og sender en beskjeden sjekk i posten.

Vis lederskap

Det finnes selvsagt håp. Millioner av skolebarn verden over har vist at det er mulig å endre klimadebatten og få politikere og folk flest til å gjøre mer for å avverge en klimakatastrofe. På samme måte bør det være mulig å reise et forsvar for solidaritet og beskyttelse for mennesker som flykter fra krig og katastrofer.

Vi trenger sterkere moralsk lederskap for å sikre en bedre fremtid for millioner av mennesker i krise. Dagens ungdom ser behovet for å jobbe sammen internasjonalt dersom vi skal løse klimatrusselen. De er mer løsningsorienterte og mindre preget av nasjonalisme og fremmedfrykt enn det min egen generasjon er.

Det gir håp. Med disse unge menneskene på vei til makt, kan det neste tiåret bli et tiår der vi greier å snu den negative trenden med isolasjonisme og nasjonalisme som vi står overfor i dag.

La oss sikre at 2020-tallet ikke blir likegyldighetens tiår.