Mening
Denne kronikken ble først publisert i The Standard 14. august 2025.
En venn ga meg en mango her om dagen. I et Gaza som sulter, er dette uttrykk for stor generøsitet. Jeg tok med meg frukten hjem for å dele den med mine fire barn.
De pleide å drømme om noe mer enn bare et næringsrikt måltid, men slik har barndommen i Gaza blitt, etter månedsvis med nesten fullstendig blokade. De gjentar det samme spørsmålet om og om igjen: «Mamma, hva skal vi spise i dag?»
Svaret jeg gir, er vanligvis det samme, med små variasjoner – noen ganger legger jeg til litt linser, andre ganger bytter jeg ut risen med noe annet.
Mange av barna i Gaza i dag vet ikke hvordan epler og bananer ser ut, og langt mindre hvordan de smaker. De kjenner knapt andre matvarer enn brød og bønner. Denne mangelen har ført til dødelig underernæring som koster stadig flere palestinere livet, mens verdenssamfunnet gjør lite for å forbedre situasjonen. Hva blir de langsiktige konsekvensene for barn som sulter i en så avgjørende fase av utviklingen sin? Slike spørsmål må jeg skyve ut av tankene mine.
I konfliktområder kan humanitær hjelp utgjøre forskjellen mellom liv og død. Arbeidet er noe av det siste kollegene mine og jeg har igjen som gir oss en følelse av trygghet og verdighet. Under tidligere kamphandlinger i Gaza klarte vi alltid å hjelpe folk.
Nå har det blitt livsfarlig for hjelpearbeidere å dele ut nødhjelp – og for sårbare mennesker å motta den. Hver dag på jobb drar vi ut for å hjelpe folk som oss selv: familier som har blitt fordrevet gang på gang, foreldre som har mistet barna sine, og barn, som i stedet for å lære naturfag og matematikk, lærer forskjellen på summingen fra en overvåkingsdrone og støyen fra en kampdrone.
Nå driver en ond sirkel oss mot døden. Utsultede familier får beskjed om å gå for å hente en sekk mel mange kilometer unna – der de risikerer å møte stridsvogner og skarpe skudd i en militarisert sone.
En gang spurte jeg en kvinne hvorfor hun lot sønnen oppsøke matutdelingsstedene, der folk stadig blir drept mens de prøver å få tak i mat. Hun fortalte at hun hadde forsøkt å stoppe ham, men at han var for sulten. Det fikk meg til å tenke på at hvis jeg ikke hadde hatt jobben min, ville jeg vært blant dem som måtte gå kilometervis etter mat, vel vitende om at jeg kanskje ikke kom tilbake igjen.
Men selv ikke de som har jobb, inkludert hjelpearbeidere som oss, slipper unna sult og tørst. Markedene er enten tomme eller tilbyr bare basisvarer til skyhøye priser. En kilo ris koster nå rundt 25 amerikanske dollar. Det tilsvarer flere dagslønner, penger mange rett og slett ikke har. Varer som kjøtt og egg er ganske enkelt ikke å oppdrive.
Flyktninghjelpen, som er arbeidsgiveren min, sørger for drikkevann til titusenvis av mennesker på steder der folk har søkt tilflukt. Den anbefalte minimumsrasjonen i en krisesituasjon er 15 liter per person per dag, men vi klarer bare å levere 6 liter, siden Israel bare slipper inn en brøkdel av drivstoffet som er nødvendig for å drive vannrenseanleggene.
For palestinere betyr det at de må velge mellom å bruke vannet til å vaske seg eller til å slukke tørsten. Hver dag ser jeg hundrevis av mennesker som vandrer rundt i gatene med tomme vannkanner i hendene, i håp om at det skal dukke opp en tankbil med vann. Svært ofte uteblir tankbilene, og folk blir tvunget til å drikke utrygt vann. Slik mister palestinerne verdigheten sin – for hver slurk vann de tar.
Mediene har med rette fokusert på sulten i Gaza, men det er viktig å understreke at befolkningen blir frarøvet langt mer enn bare mat. Grunnleggende hygieneartikler mangler også. I flyktningleirene holdes folk våkne av mygg, rotter og lus. Sykdommer sprer seg når åpen kloakk renner ut i tettbefolkede områder. Folk har begynt å bruke klær laget av gardiner. Nyfødte har ingenting å ha på seg.
Etter internasjonalt press har noe bistand riktignok sluppet inn. Mengdene er imidlertid ubetydelige, sammenlignet med alle hjelpesendingene som venter med å slippe inn i Gaza. Hjelpen er utilgjengelig for dem som trenger den, selv om avstanden er kortere enn det de fleste av leserne bruker på vei til jobben.
Likevel stanser Israel de fleste varer på vei inn i Gaza, inkludert materialer til nødboliger. Flyktninghjelpen har telt nok til å huse over 3.000 familier, men så lenge Israel ikke slipper teltene inn i Gaza, må disse familiene tilbringe dagene og nettene utendørs eller i overfylte provisoriske husly.
Dette er hverdagen i Gaza. I mellomtiden blir stadig flere mennesker drept, uten at det er plass igjen til å begrave dem, og uten at familiene får anledning til å sørge over dem. Israel fortsetter å drive folk på flukt rundt i Gaza – ofte på kort varsel – på en måte som gjør det umulig å få med seg selv det aller mest nødvendige.
Barna våre aner ikke lenger hva et normalt liv er, og ettervirkningene kommer til å vare i flere generasjoner. Vi har imidlertid rett til å leve et trygt og verdig liv. Derfor må verdens ledere handle for å få på plass en permanent våpenhvile, slippe inn nødhjelp og hjelpe oss med å gjenoppbygge Gaza.
Gaza blir frarøvet livet: Hvor er verdenssamfunnet?
De pleide å drømme om noe mer enn bare et næringsrikt måltid, men slik har barndommen i Gaza blitt, etter månedsvis med nesten fullstendig blokade. De gjentar det samme spørsmålet om og om igjen: «Mamma, hva skal vi spise i dag?»
Svaret jeg gir, er vanligvis det samme, med små variasjoner – noen ganger legger jeg til litt linser, andre ganger bytter jeg ut risen med noe annet.
Mange av barna i Gaza i dag vet ikke hvordan epler og bananer ser ut, og langt mindre hvordan de smaker. De kjenner knapt andre matvarer enn brød og bønner. Denne mangelen har ført til dødelig underernæring som koster stadig flere palestinere livet, mens verdenssamfunnet gjør lite for å forbedre situasjonen. Hva blir de langsiktige konsekvensene for barn som sulter i en så avgjørende fase av utviklingen sin? Slike spørsmål må jeg skyve ut av tankene mine.
I konfliktområder kan humanitær hjelp utgjøre forskjellen mellom liv og død. Arbeidet er noe av det siste kollegene mine og jeg har igjen som gir oss en følelse av trygghet og verdighet. Under tidligere kamphandlinger i Gaza klarte vi alltid å hjelpe folk.
Nå har det blitt livsfarlig for hjelpearbeidere å dele ut nødhjelp – og for sårbare mennesker å motta den. Hver dag på jobb drar vi ut for å hjelpe folk som oss selv: familier som har blitt fordrevet gang på gang, foreldre som har mistet barna sine, og barn, som i stedet for å lære naturfag og matematikk, lærer forskjellen på summingen fra en overvåkingsdrone og støyen fra en kampdrone.
Nå driver en ond sirkel oss mot døden. Utsultede familier får beskjed om å gå for å hente en sekk mel mange kilometer unna – der de risikerer å møte stridsvogner og skarpe skudd i en militarisert sone.
En gang spurte jeg en kvinne hvorfor hun lot sønnen oppsøke matutdelingsstedene, der folk stadig blir drept mens de prøver å få tak i mat. Hun fortalte at hun hadde forsøkt å stoppe ham, men at han var for sulten. Det fikk meg til å tenke på at hvis jeg ikke hadde hatt jobben min, ville jeg vært blant dem som måtte gå kilometervis etter mat, vel vitende om at jeg kanskje ikke kom tilbake igjen.
Men selv ikke de som har jobb, inkludert hjelpearbeidere som oss, slipper unna sult og tørst. Markedene er enten tomme eller tilbyr bare basisvarer til skyhøye priser. En kilo ris koster nå rundt 25 amerikanske dollar. Det tilsvarer flere dagslønner, penger mange rett og slett ikke har. Varer som kjøtt og egg er ganske enkelt ikke å oppdrive.
Flyktninghjelpen, som er arbeidsgiveren min, sørger for drikkevann til titusenvis av mennesker på steder der folk har søkt tilflukt. Den anbefalte minimumsrasjonen i en krisesituasjon er 15 liter per person per dag, men vi klarer bare å levere 6 liter, siden Israel bare slipper inn en brøkdel av drivstoffet som er nødvendig for å drive vannrenseanleggene.
For palestinere betyr det at de må velge mellom å bruke vannet til å vaske seg eller til å slukke tørsten. Hver dag ser jeg hundrevis av mennesker som vandrer rundt i gatene med tomme vannkanner i hendene, i håp om at det skal dukke opp en tankbil med vann. Svært ofte uteblir tankbilene, og folk blir tvunget til å drikke utrygt vann. Slik mister palestinerne verdigheten sin – for hver slurk vann de tar.
Mediene har med rette fokusert på sulten i Gaza, men det er viktig å understreke at befolkningen blir frarøvet langt mer enn bare mat. Grunnleggende hygieneartikler mangler også. I flyktningleirene holdes folk våkne av mygg, rotter og lus. Sykdommer sprer seg når åpen kloakk renner ut i tettbefolkede områder. Folk har begynt å bruke klær laget av gardiner. Nyfødte har ingenting å ha på seg.
Etter internasjonalt press har noe bistand riktignok sluppet inn. Mengdene er imidlertid ubetydelige, sammenlignet med alle hjelpesendingene som venter med å slippe inn i Gaza. Hjelpen er utilgjengelig for dem som trenger den, selv om avstanden er kortere enn det de fleste av leserne bruker på vei til jobben.
Likevel stanser Israel de fleste varer på vei inn i Gaza, inkludert materialer til nødboliger. Flyktninghjelpen har telt nok til å huse over 3.000 familier, men så lenge Israel ikke slipper teltene inn i Gaza, må disse familiene tilbringe dagene og nettene utendørs eller i overfylte provisoriske husly.
Dette er hverdagen i Gaza. I mellomtiden blir stadig flere mennesker drept, uten at det er plass igjen til å begrave dem, og uten at familiene får anledning til å sørge over dem. Israel fortsetter å drive folk på flukt rundt i Gaza – ofte på kort varsel – på en måte som gjør det umulig å få med seg selv det aller mest nødvendige.
Barna våre aner ikke lenger hva et normalt liv er, og ettervirkningene kommer til å vare i flere generasjoner. Vi har imidlertid rett til å leve et trygt og verdig liv. Derfor må verdens ledere handle for å få på plass en permanent våpenhvile, slippe inn nødhjelp og hjelpe oss med å gjenoppbygge Gaza.
Gaza blir frarøvet livet: Hvor er verdenssamfunnet?