Fra film til brutal virkelighet

Hanne Eide Andersen|Publisert 23. apr. 2014
I den prisbelønte filmen «Tusen ganger godnatt» spiller Mads Ousdal en hjelpearbeider i Flyktninghjelpen. Nå har han stått midt i en av dagens mest alvorlige flyktningkriser en av verdens største flyktningleirer, og tatt i mot flyktningbarn som kommer rett fra konflikten i Sør-Sudan.

- Alt er inntrykk! Kakuma er bare inntrykk. Barn på flukt er inntrykk. Det finnes ingenting ved krig og mennesker i nød som er normalt eller forutsigbart, sier Mads.

Etter et intenst researchmøte med samfunnssjef Rolf Vestvik og Flyktninghjelpen i forkant av innspillingen av «Tusen ganger godnatt», og etter å ha blitt kjent med Rolf under innspilling i Marokko, hadde skuespilleren fortsatt mange ubesvarte spørsmål og tanker om det egentlige arbeidet til Flyktninghjelpen. Så da Rolf spurte meg om jeg ville bli med til Kakuma for å bidra til artistgallaen, var det ikke vanskelig å takke ja.

En søskenflokk som har flyktet på egen hånd og ikke vet om foreldrene lever. En gutt med skuddskader som har mistet begge foreldrene. En sju år gammel jente som har vært uten foreldrene sine på hele flukten til Kakuma.

 

Hvert eneste møte med enten barn eller mødre eller ungdommer gjør inntrykk, og inntrykkene kan vanskelig rangeres. Men den intense lukten av frykt var kanskje det som kom mest uforvarende på meg, og er det som har brent seg fast som det sterkeste minnet.

Allerede før krisen i Sør-Sudan oppstod rett før jul, bodde det over 140 000 mennesker i Kakuma. Leiren ligger i Kenya nær grensen til Sør-Sudan, hvor blodig konflikt har drevet over en million mennesker på flukt i løpet av noen få måneder. Mange har flyktet til Kenya, og over 30 000 har kommet til Kakuma. Fortsatt kommer det flere hundre nye, flyktninger til leiren. En stor del er enslige barn som enten har mistet en eller begge foreldrene, eller de har kommet bort i fra familiene sine i fluktkaoset.

- Flyktninghjelpens arbeid i Kakuma virker for meg som et ubeskrivelig vanskelig og sammensatt arbeide. Vi snakker om en av verdens største flyktningleirer, sier Mads.

Han fikk grundig innsikt i flere sider ved arbeidet, og var blant annet med Flyktninghjelpens ansatte til grensen for å hente nyankomne flyktninger. Mads Ousdal sammen med samfunnsjef i Flyktninghjelpen Rolf A. Vestvik tok i mot flyktningbarn på grensen Flyktningene kommer på busser, biler og overfylte lastebiler. Mads var selv med på å løfte barn ut av kjøretøyene og over i Flyktninghjelpens transportmidler som tok de til Kakuma. Opplevelsene gjorde enormt inntrykk på ham.

Til TV2.no beskriver Mads reisen til Kenya som en av de store opplevelsene i livet, ved siden av å få datteren sin.

– Det jeg har sett har festet seg, og går ikke over. Jeg kommer til å dele tiden min i før- og etter reisen, sier han til TV2.no.

- Håp og tro Men inntrykkene handler ikke bare om lidelsene han har vært vitne til. Han opplevde også mye som vekket håp og tro på at det nytter å hjelpe.

- To ting er helt åpenbare. Hjelpen trengs og hjelpen hjelper, nikker han.

- Disse menneskene har ingenting, og trenger alt. Da er det imponerende å se hvordan en organisasjon son Flyktninghjelpen har gjennomtenkt sine spesialområder og hvordan de gjennomfører dem i praksis. Arbeidet deres dekker alt fra det mest basale som mat, til å bistå flyktningene med å takle den mere mentale påkjenningen, som det å beholde verdigheten som menneske.

Flyktninghjelpens omfattende arbeid dekker alle de viktigste behovene man har som menneske, med langsiktighet og selvstendighet i fokus. Arbeidet utføres av mennesker som lever tett inntil flyktningene, sier han, og understreker:

- Eller de er selv flyktninger. Det ligger et viktig perspektiv bak at Flyktninghjelpen sysselsetter flyktningene selv i hjelpearbeidet.